Ideer

I forrige uke benyttet jeg en litt unormal dag i Ålesund sentrum. Arbeidsdagen startet ikke før i 14-tiden, ettersom elevene mine hadde årsprøve på ettermiddagen. Jeg startet dagen rolig, og vandret innom en narvesenkiosk etter at bilen var parkert. Når jeg vandrer rundt slik på måfå, liker jeg å stikke innom en bokhandel eller kiosk for å se etter lesestoff. Denne gangen fikk jeg øye på et magasin jeg ikke hadde sett før: Ideer.

Ideer

To eksemplarer sto utstilt. På forsiden av nr 1/2009 finner vi Arne Hjeltnes. Det tiltrekker ikke nødvendigvis meg, men jeg tenker at han kan jo ha interessante ting å si allikevel. Ellers er det et oppslag om Barack Obamas slagord og kampanje, og ulike oppslag om salg og entreprenørskap. Nr 2/2009 har Kristin Halvorsen på framsida, i forbindelse med SVs internettsider. Et annet interessant oppslag er Cloud Computing, som jeg faktisk ikke har vært borti som begrep. Det viser vel hvor informert jeg er, og at jeg faktisk trenger å lese magasiner som dette… Innholdsfortegnelsen og det jeg ser av layouten virket lovende, så jeg kjøpte begge utgavene og gikk til den av Ålesunds kafeer som åpner tidlig (Invit).

Etter en halv times blaing og lesing av enkelte artikler, kommer jeg fram til at dette er interessante saker. Faktisk så interessant at jeg umiddelbart starter et abonnement. Det er sjelden jeg går til det skrittet, men dette magasinet er så lovende at jeg har lyst til å støtte det.

Konseptet er blant annet å vise fram og dele gode ideer med leserne. I hvert nummer tilbyr magasinet en ferdig utviklet idé som hvem som helst kan søke om å få. Hittil har det vært en idé om et firma som tilbyr renholdsabonnement til ulike etablissementer, samt en sponsoridé kalt “Det norske folk”. Jeg vet ikke om jeg er 100% overbevist av ideene, men prinsippet liker jeg. I det hele tatt liker jeg fokuset på idéutvikling og -arbeid godt. Å lese om mennesker som har gode (og dårlige…) ideer er også interessant.

Nå skal det sies at ikke alt er like godt skrevet i de utgavene jeg har bladd igjennom. Jeg har likevel lyst til å gi magasinet en sjanse, og jeg regner med at slike ting løser seg mer etter hvert. Kvaliteten på bilder og lay-out er forresten glimrende, selv om teksten ikke alltid er på høyden. Jeg liker også miksen mellom lengre reportasjer og kortere artikler og notiser. Alt i alt verdt å prøve hvis du er interessert i et magasin som fokuserer på entreprenørskap og ideskaping.

Har du latt deg lure, Trude Marstein?

Jeg er ikke den som leser alt av norsk litteratur med det samme bøkene blir utgitt. Det kan ta vinter og vår før jeg kanskje kjøper en pocketutgave av ei bok jeg har hørt en del om. For et par uker siden fikk jeg et reklameinnstikk med en eller annen avis jeg leser, for Bokklubben nye bøker. Tilbudet var så pass godt at jeg tenkte jeg kunne slå til på det (tre bøker + Mamma Mia-dvden gratis, i tillegg til en rekke andre bøker for 79,- per stykk). Dermed satte jeg i gang med utvelgelsen. Av alle de tilbudte bøkene var det faktisk bare fem jeg kunne tenke meg: Den siste i millenium-trilogien til Larsson, Pettersons siste, Vente, blinke av Øyehaug, Skumringstimen av Theorin, og Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg.

Charlotte Isabel Hansen

Jeg har lest de to første Jarle Klepp-bøkene til Renberg, og jeg har likt dem godt, selv om de kanskje ikke er litterære mesterverk. De var underholdende og hadde en god historie. Før jeg fikk benyttet meg av tilbudet og hadde bøkene i postkassen, kom jeg til å tenke på et intervju jeg hadde sett med en annen norsk forfatter i Dagbladet. Trude Marstein er ikke spesielt imponert over den siste boka til Renberg, for å si det mildt…

Trude Marstein

Marstein karakteriserer Renbergs bok som full av klisjeer, og uttaler at dette er boka hun vil brenne (den er i hvert fall nevnt under denne kategorien i intervjuet). Tidligere i intervjuet uttaler Marstein også at hun ikke tror hun kan la seg lure av litteratur. Jeg lurer på om hun kanskje ikke har blitt lurt her?

Når jeg startet lesingen av Charlotte Isabel Hansen, var det altså med Marsteins uttalelser i bakhodet. Marstein er en forfatter jeg har sansen for. Jeg leste tidlig debutboka hennes, Sterk sult, plutselig kvalme. Jeg syns hun skriver bra, og har store planer om å lese de senere utgivelsene. På det grunnlaget kan man si at jeg har generell tiltro til hennes vurderinger av litteratur. Samtidig har jeg lest tidligere utgivelser av Renberg, og jeg har likt det jeg har lest. Dermed var det med blandede følelser jeg startet lesinga. Jeg hadde lyst til at boka skulle være bra, eller i det minste gi meg en rimelig god leseropplevelse, samtidig som jeg også kunne forvente meg en samling av klisjeer, kanskje til og med en samling sentimentale anekdoter.

Etter å ha lest boka, er det ikke tvil om at den er full av klisjeer. Den er nok også full av sentimentalitet. Det er likevel et problem med Marsteins vurdering. Hun uttaler at fortelleren er pedagogisk, altoverskuende og nærmest håner leseren. Jeg er på mange måter enig, med unntak av det med å håne leseren. Hvorfor er dette så et problem? Det virker som om Marstein forventer at fortellerstemmen i boka er et talerør for forfatteren, at fortellerstemmen er noe leseren skal forholde seg til direkte og bokstavelig som “sannhet” og “autensitet”. Jeg vil hevde at dette er en feiltolkning av boka.

I min tolkning er klisjeene og sentimentaliteten ironiske. Fortellerstemmen ligger tett opptil hovedpersonen, som utleveres monumentalt gjennom teksten. Jeg mener til og med at dette er så tydelig at det må være vanskelig å gå glipp av. Det er så mange opplagte klisjeer i boka at det må være tydelig at det er et virkemiddel fra forfatterens side. Her er noen få av de mange, mange eksemplene:

Og hva med den framtidige seksuelle aktiviteten? Skulle han nå, hver gang det var pålandsvind og han seilte inn i de varme fjordene til Herdis Snartemo for å ankre opp, være tvunget til å tenke at det han egentlig gjorde var å berede grunnen for et barn? (s. 34)

I og med at de hadde seksuell omgang flere ganger ukentlig, og begge var enige om at når han seilte prammen inn i vågen hennes, så var det bare fordi de begge likte det og ikke noe mer, så begynte han å bli vant til henne som et menneske. (s. 68)

Leketøy? Jeg? tenkte han og så brystene hennes gynge under takten, slik en busk kan svaie under vinden i en hage, eller slik en ball kan duppe om man holder den under vannskorpen, mot dens vilje, og slipper den. Jeg? tenkte han og ropte et lykkelig hurra inni seg idet han kjente festen hennes stramme seg om lykken hans, hvorpå han ikke orket å vente lenger, og sendte meningen med livet av gårde inn i det brennvarme underjordsmørket og fullførte samleiet. (s. 70, mine understrekinger)

Alle disse sitatene er i forhold til hovedpersonens (Jarle Klepp) seksuelle eskapader med Herdis Snartemo. Det fins utallige andre eksempler på disse komplett overdrevne bildene, klisjeene. De er jo så overdrevne at det bør være tydelig for leseren at de er ironisk ment. Teksten har en ironisk distanse til hovedpersonen, gjennom en fortellerstemme som legger seg så nært opp til Jarle Klepp at vi bør skjønne problemet hans. Jarle Klepp har gått seg vill i den akademiske verdenen. Han har mistet taket på verden slik mennesker rundt han ser det. Aller mest tydelig er det når Jarle og moren møtes. Her er et eksempel, der Jarle har kommet opp med ideen om å lage karneval for datteren sin:

“Karneval? Ja, det er sikkert bra. Selvsagt er det bra med karneval. Men,” – hun sukket og skiftet fot – “jeg lurer på hvor langt det har gått med deg, Jarle, og hva slags liv du egentlig tror du lever når du trenger en russisk litteraturteoretiker for å få ideen om å lage et karneval for datteren din?

Han svelget. “Hm?” “Men,” hvisket han, “jeg hadde jo ikke fått ideen uten … ja … Bakhtin.” “Nei,” sa Sara oppgitt, “nettopp. Vanlige folk, Jarle,” – Sara pustet tungt og tok liksom sats – “et karneval? Jarle, det er en uskyldig ting vanlige folk tenker på av seg selv. Forstår du ikke det?”

Vanlige folk, tenkte Jarle irritert, vanlige folk aner ikke hvem Bakhtin er! (s. 302)

Jarle har tullet seg inn i en verden der han kan se på seg selv som uvanlig. Der kan han også sitte i elfenbenstårnet sitt og se ned på andre mennesker, vanlige mennesker. Dette er en akademisk verden der han leker og pynter seg med ord som vanlige mennesker ikke forstår. Det er i denne sammenhengen at alle klisjeene blir et virkemiddel for å etablere en ironisk distanse til hovedpersonen. Jarle opphøyer seg selv, mens fortelleren og teksten gjennom den ironiske bruken av klisjeer og sentimentalitet bidrar til å dra Jarle ned på jorda. Og det er (heldigvis, kanskje) deler av hovedpersonen som innser feilene han har gjort.

Slik sett vil jeg framheve at Renbergs bok er nærmest et humoristisk mesterverk. Jeg overdriver kanskje en smule, men gjentatte ganger måtte jeg avbryte lesingen og ta en pause. En humrende, latterfylt pause. Under en av disse kommenterte Lisa (samboeren min), at jeg minnet henne om en av disse mennene i 30-årene som sitter på t-banen i Oslo og ler høylydt av det de leser i en eller annen bok. Nå vil jeg hevde at jeg ikke er en av disse, men poenget er at Charlotte Isabel Hansen er en ironisk, humoristisk bok som leker med klisjeer og sentimentalitet som virkemidler for å avsløre hovedpersonens feil. Jeg vil hevde at det er ganske spesielt å lese samlingen av klisjeer og sentimentalitet i denne boka bokstavelig. Det bør være mange hint i boka om hvordan de bør leses. På dette grunnlaget oppfordrer jeg Trude Marstein til å lese boka en gang til, kanskje saktere og med et litt annet perspektiv.

Snøkrig!

Det snør i Ålesund igjen. Jeg blir egentlig litt overraska hver gang det skjer. Hittil er i hvert fall ”mellomsnøperiodene” på vinteren lengre enn periodene med snø. Jeg har ikke noen illusjoner om at snøen skal bli liggende lenge denne gangen heller, men du verden så mye av den som har kommet! Dere som oppholder dere på Østlandet eller i Trøndelag (eller andre steder det snør mer og det ligger lenger) fnyser sikkert av dette, men en halv meter snø føler jeg er mye her vest.

 

Jeg er fornøyd med snøen som har kommet. Den utgjør nemlig et våpen for meg i krigen mot enkelte late mennesker. Siden vi flytta inn i sommer, har vi oppdaga at det er en del som bruker en sti gjennom eiendommen vår på vei til buss, butikk eller hva det nå måtte være. I og for seg er ikke dette så ille, og jeg mistenker at jeg kanskje kunne gjort det samme i deres sted. Det som får meg til å bli en smule irritert og villig til å ta fram snøskuffa med større glede enn vanlig, er at noen bruker stien på nattestid, akkompagnert av høylydte samtaler, synging eller annet. Enkelte bruker til og med stien mens vi er rett i nærheten. Selv ville jeg i hvert fall hatt skamvett nok til å gå utenom hvis eieren av eiendommen sto og så på meg…

 

Forrige gang det var et massivt snøfall i Ålesund (20 cm eller der omkring…), samlet jeg all snøen og la den i en haug mellom gjerdet og en stor busk vi har på den ene siden av huset. Bonusen var at haugen stengte for disse stifinnerne på deres vei gjennom hagen vår. Trodde jeg. Neida. Noen av dem vasser åpenbart villig vekk gjennom meterhøye dunger med snø. Dagen etter prøvde jeg å gjøre haugen større, men fortsatt ga de standhaftige ikke opp. Når jeg tenker på at enkelte av dem muligens har brukt stien i opptil 20 år, så er det kanskje ikke så rart. De vil ikke forandre vanene sine.

 

Ikke lenge etter smeltet alt. Jeg prøvde å legge ut noen stiger som stengsel. Jeg vet ikke hvor godt det funket overfor alle, men Lisa kunne fortelle at minst én har reagert med høylydte forbannelser. Jeg må innrømme at jeg jublet aldri så lite innvendig da jeg hørte det. Det skal koste å ta snarveier!

 

Nå har sjansen kommet til å opparbeide meg en haug igjen. I ettermiddag var jeg ute med skuffa, og resultatet får du kanskje med deg på bildene nedenfor.

 

Snøhaugen

 

 

Egentlig er jeg ikke i min beste form for tida, og strengt tatt burde jeg avstått fra slikt, men motivasjonen og drivet er for høyt! Jeg må! Jada, innerst inne vet jeg at dette er merkelig, at jeg kjemper mot vindmøller, at det er på grensen til smålighet, og kan jeg ikke bare la de stakkars menneskene få bruke stien sin… Men like forbannet vil jeg kjempe for retten til å slippe å våkne midt på natta eller se på mennesker tusle forbi stuevinduet på en halv meters avstand. Neste sommer blir det forhåpentligvis enklere. Da lager vi enten gjerde eller hekk. Det arbeidet gjør jeg med en glede jeg ikke ante ville materialisere seg for sju måneder siden!

 

 

Trudi Canavan: The Magician’s Guild

En av mine store litterære lidenskaper er fantastisk litteratur, eller fabelprosa som Bing og Bringsværd muligens ville gå med på å kalle slike bøker. Jeg har ikke tid til å lese like mye som før, men hver gang jeg gjør det er det en god opplevelse, såfremt boka er godt skrevet, selvfølgelig. Favoritten er G. R. R. Martin, men det går jo nesten en generasjon mellom utgivelsene hans nå, så innimellom får man lese andre ting.

 

Siden jeg ikke er i miljøet der det leses slikt lenger, må jeg bruke Amazon.co.uk som kilde til bøker som er verdt å lese. I Oslo kunne jeg stikke innom Outland og få gode anbefalinger. Amazon funker imidlertid bra. De fleste bøkene har anbefalinger (eller det motsatte…), slik at man ikke trenger å gamble på bøkene. Trudi Canavans bøker hadde jeg aldri hørt om tidligere, men de blir anbefalt på det varmeste.

 

The Magician's Guild

 

 

 

Magician’s Guild er en lovende tittel. Før i tiden, i riktig gamle dager, spilte jeg Dungeons & Dragons med A foran. Advanced. J Dette var rollespill basert på high fantasy. Det vil si at handlingen ikke akkurat var virkelighetsnær. Det var drager, troll, nisser…og magi. Av alle roller du kunne spille, var nok trollmannen den mest besnærende. Canavans bøker tar tak i dette. Vrien er at det ikke handler om en trollmann, men ei trollkvinne. Det føles ikke helt riktig å formulere det på den måten, men det får gå.

 

Hovedpersonen tilhører det laveste sosiale laget i Imardin, en by i landet Kyralia. Én gang i året blir slumboere som henne rensket ut av byen. De ansvarlige for dette er magikerlauget i byen. Når handlingen i boka starter, går noe galt. En slumbeboer (hovedpersonen vår, selvfølgelig) treffer en magiker i hodet med en gjenstand hun kaster. Dette er uhørt, ettersom ingen skal være i stand til å bryte gjennom skjoldet magikerne har rundt seg, enn si yte motstand som er nevneverdig overfor magikerne i det hele tatt. Etter hendelsen blir Sonea jaget vilt av magikerne – også fordi de finner ut at hun har magisk potensial selv. Hun søker tilflukt blant tyvene i byen, men til slutt blir hun overlatt magikerne. Det skjer fordi hun er en trussel overfor sine nærmeste, på grunn av at hun ikke klarer å kontrollere de magiske evnene sine. Hos magikerne lærer hun å kontrollere evnene sine, men må bestemme seg for om hun vil beholde dem eller vende tilbake til området hun kommer fra, med evnene blokkert. Det er i tillegg to magikere som kjemper om retten til å ta henne under sine vinger.

 

Dette er som sagt fantastisk litteratur. Jeg mener det først og fremst som en sjangerbetegnelse. Boka foregår i et univers der magikere kun står under kongen og hans apparat i makt. Kongemakten og magikerne holder hverandre i sjakk. Magikerne er ikke vel avholdt blant de som står lavest i rang, ettersom de blir holdt ansvarlige for den årlige renskinga, der folk i de ytterste sirklene av byen blir drevet ut. Canavan beskriver magikerne delvis som arrogante aristokrater som fnyser av skitne tiggere og lavkaster. Samtidig fins det magikere som ser lenger enn nesa si, og som ønsker å bruke magien sin for å hjelpe de som ikke har det like bra. Sonea er et av lavstatusmenneskene, men har samtidig et potensial for magi som få har sett tidligere. Dette gjør henne til mer enn en type – hun er ikke den typiske magikeren. Det er ikke engang sikkert hun blir eller vil være magiker. Hun frykter dem, og frykter også hvordan hun vil bli sett på av sine egne hvis hun tar imot tilbudet om å utvikle potensialet sitt.

 

Canavan bygger opp en verden som er troverdig. Det er ikke mye leseren trenger å tenke over som ulogisk eller vanskelig å gå med på. Forfatteren utviser innsikt i hvordan samfunn er bygget opp. Dette gjør faktisk boka paradoksalt realistisk. Det kan være irriterende å lese om Soneas tvil og hvordan hun tenker og føler, men det virker som om det kunne vært tankene og følelsene til ei jente i virkeligheten. Canavan driver historien videre med å bruke mye dialog. Det gjør det lett for leseren både å leve seg inn i handlingen og å lese kjapt. I tillegg får vi innblikk i tanker og følelser hos mange av de viktigste personene. Dette kunne nok vært gjort mer elegant, men er et grep som gjør det lett å drive handlingen videre. Jeg liker det ikke hele tiden, spesielt ikke når perspektivet skifter flere ganger i løpet av noen sider. Som regel skjer det likevel som en utvikling over flere avsnitt, der perspektivet skifter fra å ligge hos en av personene, til å ligge hos gruppa, for så å gå over til en annen person. Da er det mer elegant.

 

Boka er skrevet med driv, og i et språk som ikke står i veien for lesinga. Dette er ikke boka for de som gleder seg over de språklige krumspringene. Det betyr ikke at historien er dårlig skrevet. Det flyter av gårde. Sidene glir gjennom hendene, og hvis du har tid til rådighet bruker du ikke mer enn noen dager på boka. Du leser boka ferdig hvis du har en fridag der du kan konsentrere deg om å bla gjennom etter eget forgodtbefinnende. Liker du fantastisk litteratur, og spesielt high fantasy, bør du også lese denne! Jeg har allerede bestilt de to andre i serien (selvfølgelig er det en trilogi – hadde du ventet annet av fantastisk litteratur i tolkienånd?) fra Amazon.

Siden sist…

Når jeg ser tilbake på datoen for den siste oppdateringa på bloggen min, blir jeg overraska. 10. juli 2008. Det høres ut som lenge siden. Likevel kan jeg tydelig huske at jeg skrev det innlegget, og jeg kan huske at jeg planla mange andre innlegg som skulle krydre bloggen utover høsten. Slik ble det ikke.

 

Det er tirsdag kveld tidlig i februar nå, og jeg har vært syk siden fredag. Teknisk sett er jeg vel frisk, med unntak av den ubehagelige følelsen i de fleste ledd i kroppen. Ingen feber. I stedet er det Lisa og Aurora som har fått forkjølelsen. Lisa har ligget i hele dag, og kunne ikke stå opp før Aurora la seg litt over seks i ettermiddag. Så jeg har brukt dagen til å aktivisere Rara. Det har ikke vært like vanskelig som det kan være når hun er frisk og rask. I dag har hun stort sett ligget i sofaen eller forholdt seg i ro med bøker og tv. Innimellom får hun små anfall av lyst til å løpe rundt og tøyse, men det holder hun ikke ut lenge. I motsetning til mange voksne er Aurora i godt humør selv om hun er syk. Det er bra for en ikke helt restituert pappa.

 

Man skulle tro at man får gjort noe når man er syk og ikke er på jobb, at det åpenbarte seg litt tid til rådighet. Slik blir det ikke med ei lita ei som heller ikke er på topp. Jeg får selvsagt gjort litt, som å se Kill Bill 1 & 2, riktignok med mange trykk på pauseknappen underveis. Det er faktisk mer dvd action enn jeg har opplevd gjennom hele høsten. I går fikk jeg avslutta ei bok også – The Magician’s Guild av Trudi Canavan. Mer om den senere, hvis ting går som planlagt. Bortsett fra det blir det ikke mye.

 

Jeg får tid nok til å fundere over hvordan jeg skal bli ferdig med alle de ventende prosjektene i huset. For litt tid siden laget jeg ei liste (opphav: David Allen: Getting Things Done – mer om den også senere) over alt som treng å gjøres i huset vårt. Jeg skal ikke overdrive og si at den var lang som et vondt år, men det kan muligens ta mer enn ett vondt år å bli ferdig med lista. Da vi starta med oppussinga i høst, gikk det en god del fortere å bli ferdig med små prosjekter enn det har gått senere i høst og vinter. Riktignok har vi fått lagt gulv og lister på soverommet, fått snekret sammen diverse skap og hyller, satt opp rullegardiner med mer, men likevel er vi preget av at det er mer å gjøre enn vi får gjort. Det er ikke den mest behagelige følelsen.

 

Den nye jobben tar naturlig nok opp mye av tiden min. Sist uke ble vi ferdige med det største og viktigste prosjektet i året: Spjelkavik Grand Prix. Dette er en 16 år gammel tradisjon som nok blir mye eldre enn som så hvis elevene får bestemme. Jeg har ikke opplevd prosjektet før, men du verden for et spetakkel det er! Elevene forbereder seg i lang tid med valg av melodi, tema, tekst, kostymer, koreografi og så videre. Klassen min gjorde det kanskje ikke så bra rent resultatmessig (15 av 17), men prosessen rundt er jeg meget fornøyd med. De blir etter hvert mer kjent med hverandre, lærer å samarbeide og snakke sammen, finner fram til løsninger som kanskje ikke er optimale, men som driver prosjektet videre. Lederpersoner trer fram. Ting ser håpløst ut, men det ordner seg. Vi lærer av det til neste år. Da vinner vi. Kanskje.

 

Uka før det igjen var jeg i Tyskland. Skolen vår har blitt invitert med i et Comenius-prosjekt sammen med åtte skoler fra land rundt om i Europa. Koordinatorskolen ligger i Worms, og jeg var gjest hos en av lærerne som bor i Mainz. Underveis i oppholdet besøkte vi også Darmstadt og overvar en utstilling om kunst og kultur i Russland rundt 1900-tallet. En av de største stilretningene i denne tiden er Jugendstilen. Dette er den viktigste innfallsvinkelen til prosjektet vårt, som riktignok er litt videre, ettersom det fokuserer på Art Nouveau i Europa fra 1890 til 1910. Ikke bare Art Nouveau når jeg tenker meg om – også framstående individer og deres bidrag til kunst og kultur i tidsrommet. Det er et inkluderende prosjekt som jeg falt for, slik det ble framstilt. Tyskere er kjent som gode organisatorer. De skuffet ikke. Heller ikke som verter.

 

Dette var to eksempler på ting som tar mye tid på jobben. Det er andre ting. Jeg sa ja (hva er det med dette ordet?) til å være toastmaster på nyttårsfesten. Jeg er også gruppeleder på et stort prosjekt som skolen (og kommunen) satser på, kalt LP-prosjektet. Kort sagt går det ut på å bedre skolehverdagen gjennom å fokusere på atferd og pedagogikk, både i forhold til elever og lærere. Snart skal vi begynne prosessen fram mot klassetur høsten 2010. Så har vi selvfølgelig den daglige driften. Det er forbausende mye planlegging som tar tid. Kanskje er jeg for nøye og detaljfiksert, både i forhold til planlegging og evaluering?

 

Jeg får gjort noen andre ting. Jeg prioriterer boklesing, men det blir mest sakprosa og faglitteratur for tiden. Jeg surfer – av og til for mye og planløst. Jeg bruker Facebook mindre og mindre – ikke hver dag og ikke lenge, med noen unntak. Vi har ikke vært altfor mye ut på tur denne høsten og vinteren. En kort tur til Trøndelag har det blitt, og det blir to nye turer. Først til Håvards navnefest 14. februar. Så enda en tur i slutten av mars hvis Lisa blir med korpset til NM i janitsjar. I vinterferien planlegger vi en oslotur.

 

Alt dette sier litt om grunnen til at jeg ikke blogger. Det er for så vidt en del ”blogworthy” materiale, men det mangler på overskuddet til å få skrevet noe fornuftig rundt det. Jeg hadde store forventninger til meg selv i høst, men har ikke greid å leve opp til dem. Jeg skal ikke ha like store forventninger framover. Kanskje går det bedre da? Vi får se…

Positive ting ved å flytte til Ålesund I: Huset…

1. august skjer det en del forandringer i livet mitt. Noen av forandringene har vel strengt tatt skjedd allerede. Jeg har besøkt den nye skolen, møtt foreldrene til elevene i den nye klassen min, sagt farvel til elever og kolleger ved den gamle skolen og så videre.

Den største forandringen må vel likevel være å flytte inn i hus. 1. august får vi nøklene til det nye huset på Flisnes i Ålesund. Slik ser det ut fra oppkjørselen:

Det lille røde huset

På dette bildet kan det se ut som om oppkjørselen og parkeringsplass er ganske stor, men slik er det nok ikke. I virkeligheten blir alt litt mindre. Legg merke til treet til venstre for huset. Fiint tre!

Fra baksiden

Dette er huset fra siden, der man kan se veranda og hage. Man skulle tro at det var en del gressplen der, men det er jammen blandet med sin andel mose, så det blir noe hagearbeid framover.

Verandaen

Verandaen har utgang fra stua og vender mot vest og sør.

Spisestue

Til høyre på bildet er døra ut til verandaen, mens til venstre ser man inn mot kjøkkenet. Snu deg 180 grader, og du kommer til den andre delen av stua:

Stue

Ovnen beholder vi, mens en slik stol nok ikke har en framtid i stua, uansett hvor trendy og stilfull den er…

Kjøkkenet

Kjøkkenet har greit med skapplass. Legg merke til den kledelige borden på flisene. I virkeligheten ser det egentlig ikke så verst ut, men det spørs om den forsvinner etter hvert.

Badet

Badet skulle ideelt sett hatt et badekar, etter Lisas mening, men ellers syns jeg ikke det er så ille. Legg spesielt merke til bidetet nede til venstre… Det er én ting jeg kun forbinder med hoteller og slikt, men det er sikkert en praktisk sak.

Soverom

I andre etasje er det fire rom av varierende størrelse. Her ser man to av dem, hvorav det ene er brukt som kontor. Det ser ut som om Aurora får mye plass fra starten av…

Ellers ser dere ingen bilder fra kjelleren, men jeg kan love at den er ålreit, med kjellerstue, to andre rom, vaskerom og bodplass. Alt i alt er jeg fornøyd som bare det, ikke minst ettersom vi ikke hadde sett huset på forhånd. Men selvfølgelig stolte vi på foreldrene til Lisa som så det på visning.

Heldigvis har vi en liten innflyttingsperiode fra 1. august og to uker framover, slik at vi kommer litt i orden.

Ting jeg vil savne ved Oslo I

Åpent bakeri

Jeg husker ikke presist når jeg ble introdusert for Åpent bakeri første gang, men det var en lørdag formiddag, og det var filialen på Damplassen, ikke så langt fra Ullevål. I denne tiden var jeg utestengt fra leiligheten jeg leide på Sagene, ettersom den ble utsatt for renovering. Heldigvis hadde kollega og kompis Leif forbarmet seg over meg, og lot meg bo i leiligheten hans på vestkanten i Oslo (Frogner, tror jeg det var – dette beviser at jeg ikke var helt bevisst alt som skjedde i denne tiden). Denne lørdags formiddagen var Leif tidlig oppe som vanlig. Jeg husker jeg syns det var uhyggelig tidlig, så det var sikkert rundt 8-9 eller noe sånt…

En stund etter dette begynte Lisa og jeg å frekventere Åpent bakeri på lørdags morgen eller formiddag. Lisa er nok ikke like begeistret som meg, så etter hvert ble det en slag rituell helgeinnledning for meg å kjøre kilometrene fra Bjerke til Ullevål for å kjøpe hvetebollen som er så nydelig, som regel fulgt av en dobbel cortado eller latte. Brødene deres er også gode, og Åpent bakeris danske rugbrød er verdt opplevelsen. Vanligvis er jeg ikke spesielt glad i disse mørke bakverkene, men ei skive dansk med brunost på er rett og slett nydelig.

Etter hvert har jo flere enn meg funnet ut hvor godt produktene deres smaker, og kjeden har ekspandert. Dermed dukket det sannelig opp en filial på Sandaker, som jo var en del nærmere oss på Bjerke enn filialen på Ullevål. I tillegg er det lettere finne seg en plass å sitte der, hvis man ønsker det. For de som ikke har prøvd Åpent bakeri, anbefales det på det sterkeste. Personlig liker jeg også bakverkene til Godt brød og United Bakeries (i dén rekkefølgen), men Åpent bakeri er eneren i Oslo, selv om det kanskje fins noen som er bedre andre steder (for eksempel har jeg en svakhet for bakeriet i Lom…).

Sportsidioti…og utflukt til Olden

De som kjenner meg godt, vet at jeg er en sportsidiot. Jeg er interessert i all sport, og da snakker vi om en som ser golf, snooker og synkronsvømming under OL. Juli er jo en feriemåned, men det er ikke alle sportsaktiviteter som tar ferie. Nå er EM i fotball over, heldigvis. Jeg var ikke like engasjert som for ti-tolv år siden, men fulgte med og så de fleste kampene. Engasjementsnivået måler jeg i forhold til det å holde med lag. Jeg fulgte vel egentlig ikke med noen spesielle, men var fornøyd med spillet til Nederland og Spania. Helt greit at sistnevnte vant.

 

I dag var det siste dag i Wimbledon-mesterskapet i tennis, men samtidig andre dag i Tour de France. Eliteserien er også i gang igjen… Nok en søndag fylt med masse sport. Heldigvis hadde familien planlagt en utflukt, slik at jeg kunne komme meg unna den viljeløse tv-slavetilværelsen.

 

Olden

 

Om lag 14 mil fra Sykkylven ligger et sted som heter Olden. Det er sikkert kjent for de fleste for kildevannet som omsettes på flasker over alt. I tillegg har stedet noen fabrikkutsalg for klær som vi har vært innom før. I og med at Aurora starter i barnehage i høst, var planen å prøve å finne noen ålreite klær til henne i den anledning. Vi dro fra overskyet vær i Sykkylven til stekende sol i Olden. Det viste seg også at det var markedsdager der, slik at det var mye mennesker og flere tilbud enn vanlig, til og med et helikopter som tok med folk på omvisning i området. Vi fant fine klær til Aurora – lekedress, jakke og fleecesett – i tillegg til noe til oss voksne. Perfekt!

 

På veien tilbake stakk vi innom Stryn, akkurat som i fjor. Det er ikke all verdens utvalg i restauranter eller andre spisesteder der, men av og til er en burgertallerken alt som trengs. Etter en god og feit tallerken, dro i tilbake mot Sykkylven i sekstiden på ettermiddagen. Sannelig er ikke det også tid for Tippeligaen. Slik fikk jeg med meg rapporter fra kampene som gikk, samtidig med beskjeden om at tennisfinalen var avbrutt av regn… Sannelig! Derimot var etappen i touren over, med seier til Thor Hushovd. Hm. Det kan jo sees i reprise også…

 

Vel fremme i Sykkylven fikk jeg med meg avslutningen på finalen i Wimbledon, som antakeligvis er det beste i historien. 9-7 i avgjørende sett til Nadal (yess!), etter at Federer hadde reddet en god del matchballer, sier mye. I tillegg fikk jeg med meg Engas seier over Stabæk (bra for RBK, som benyttet sjansen mot Ekranes i intertoto-cupen). Når jeg leser dette, og tenker over hvordan det ser ut, vet jeg at jeg må foreta noen strenge valg når det nærmer seg OL i Beijing seinere i sommer… Huff!

Auroras 1-årsdag

Aurora spiser kake, Pia og Maja feirer med

 

I dag er det Aurora sin dag. Greit nok – det flagges for dronningen, og USA feirer uavhengighet, men for oss er det Aurora som gjelder. Egentlig skulle ettårsdagen feires på veien til Nordland og slektstreff, men ettersom hele familien har fått en kraftig forkjølelse (eller det som verre er), så ble det litt for strabasiøst å kjøre bil i 125 mil én vei. Dermed blir dagen feiret i Sykkylven hos mormor og morfar, og det er ikke noen dårlig erstatning.

 

Dagen har blitt feiret sammen med mormor og morfar, onkel og tante og søskenbarna Pia og Maja. Aurora har også fått sin andel gaver i dag. Det har blitt basseng, strandsett, dukkeservise, klær, håndduk, maracas og en kombinert tromme og tamburin. Det er helt sikkert andre ting som venter der vi dukker opp etter hvert. I tillegg har Aurora fått prinsessekake. Den smakte visst fortreffelig.

 

Aurora pakker opp en gave

 

Aurora hilser til alle der ute og ønsker dere en fortsatt riktig god sommer!

 

Aurora finner stein

Dagbladet og tanker

Eureka

Dagbladet kjøper jeg noen ganger av gammel vane. De er ikke så gode på sport som VG, mens kulturstoffet ikke er så dyptpløyende som en del andre dedikerte kulturaviser (som jeg heller ikke leser så ofte…). Av og til kjøper jeg likevel avisa. De siste to månedene har for eksempel Magasinet på lørdagene vært av interesse. Ikke himmelstormende interessante, men med to-tre artikler eller reportasjer som var leseverdige.

 

I dag ba jeg Lisa kjøpe ei avis da hun var innom Mega i Sykkylven, og hun kom tilbake med Dagbladet. Det var det gode grunner til, ettersom sportsbilaget var viet Tour de France, som starter i morgen og varer i drøye to uker. Jeg har fulgt med på rittet i over ti år nå, selv om jeg nok ikke er like interessert nå som jeg var i starten.

 

Det var likevel ikke det som fanget interessen min ved Dagbladet i dag. I fredagsmagasinet har de viet det meste av stoffet til gode tanker, ideer og teorier. Dét syns jeg er både nevneverdig og prisverdig. Etter å ha bladd gjennom magasinet (og lest noen av artiklene), må jeg si at jeg var litt skuffet, men likevel glad for initiativet. Jeg vet ikke om det var et overskudd av tanker og ideer som fortjente ei avisside der (som man kanskje forventer, i og med fokuset til journalistene), men likevel var dette interessant.

 

Når alt dette er skrevet, så syns jeg det er noe foruroligende over svarene til de unge journalistene på spørsmålet: ”Hvilken idé forandret livet ditt?” Hvis alt man kan lire av seg er uttalelser som ”At nøkkelen til suksess er å få andre til å rose deg for ideer de selv har hatt…” Forhåpentligvis er det andre ideer som forandrer livet til denne journalisten mer etter hvert.