Leselista som er litt for lang!

I den siste tida har jeg ikke prioritert lesinga fullt så mye som jeg gjorde en gang. Etter nyttår har jeg frigjort tid, og det fører plutselig til at jeg kan lese mer enn jeg har gjort på ei stund. Noe helt annet er at jeg har vært veldig sporadisk i lesinga mi. Jeg har for eksempel ikke vært veldig opptatt av å avslutte bøkene jeg har påbegynt. Til en viss grad er det frustrerende, men jeg har ikke gjort mye med det.

Like før helga tenkte jeg seriøst på å gjøre noe med det. Jeg la en plan. Lørdag gjennomførte jeg den. Planen hadde som start at jeg skulle kjøpe ei notisbok og bruke den som leselogg. Det ble det ikke noe av. Likevel er jeg i ferd med å starte på prosjektet med leseloggen. Det første delmålet har vært å samle sammen alle bøkene jeg har startet på, men ikke har avsluttet. Etter å ha brukt en liten halvtime på lørdag, kom jeg fram til denne lista. På arket står de inndelt i sak- og skjønnlitteratur, men det gir jeg blaffen i her:

• Underworld (DeLillo) – dette dreier seg om flere åååår. Sukk.
• 16.07.41 (Solstad) – lånt av Øyvind. Må avsluttes.
• Livet. Bruksanvisning (Perec) – samme som ovenfor.
• Beretninger om beskyttelse (Fosnes Hansen) – likte boka veldig godt. Vet ikke hvorfor jeg ikke kom videre.
• Jonathan Strange and Mr. Norell (Clarke) – føltes oppskrytt. Ble lei og syntes den var til tider kjedelig.
• Smoke and Mirrors (Gaiman) – fortellingssamling. Det ligger i sakens natur at det ikke er noen forpliktelse her.
• Haunted (Palahniuk) – kjøpt fordi jeg likte Fight Club veldig godt. Denne er annerledes.
• Gardens of the Moon (Erikson) – fordi jeg hadde en fantasyperiode der jeg traff på meget gode forfattere.
• American Pastoral (Roth) – meget fortettet bok. Ikke mange overflødige ord gjør den utfordrende å lese.
• Hurtiglesing – nyinnkjøpt bok om leseteknikker.
• Bok-Norge – fagbok med sosiologisk perspektiv som tar for seg bøkenes liv i Norge – lånt av Øyvind.
• On Being a Teacher – skolebok  som ser lovende ut.
• Læringsstrategier – artikkelsamling kjøpt inn etter tips fra Bjarte.
• Ondskapens filosofi – hadde den med til Kanariøyene, men ble aldri ferdig. Lettlest, men ikke så veldig spennende.
• How to Teach English – fagbok.
• Håndboka i målrettet læring – egentlig for studenter, men sikkert noe jeg kan undervise elever i også.
• Moderne pedagogikk – bok utviklet av lærere ved Ringstabekk. Ikke langt unna ferdig med den.
• Six Thinking Hats – interessant bok om alternativ tenkning.
• Ungdomstrinnslæreren – sier seg selv.
• Memo – lurer på om den er oppskrytt. Hukommelse er jo bare én av mange læringsstrategier.
• La barna filosofere – er jo opptatt av å tenke store tanker. Men det starter i de litt mindre.
• Kommunikasjon i språkundervisningen – engelsk er det mest utfordrende faget jeg underviser i.
• Skriveteori – Et av mine satsningsområder.
• Mapper som pedagogisk redskap – dette er det andre store satsningsområdet.
• I retorikkens hage – hadde en periode med retorisk interesse i fjor.
• God dag, latskap – He he… Var lei av alt som het jobb for noen år siden. Men ble ikke ferdig med den. Det sier noe.
• How To Make Love Like a Porn Star – Jupp, jupp. Interessant å lese om Jenna, men ikke så interessant at jeg ble ferdig…
• Krig og fred og religion og politikk og sånn – lettlest og tidvis interessant fra frøken Hærland, men ikke mer.

Snart tror jeg at jeg kan kutte ned mer og mer på lista, men det tar litt tid. Og det første jeg kommer til å gjøre når jeg kommer under ti bøker? Det er å legge til flere. Og det er ikke snakk om å forandre på måten jeg leser på. Det blir nok slik at jeg leser mye parallelt framover også. Jeg er for rastløs til noe annet.

Mer film!

Jeg ser faktisk litt film for tiden, selv om ikke alt er på kino og av nyeste merke. I dag slo jeg på NRK2 ved en tilfeldighet på ettermiddagen (vel – det var ikke tilfeldig at jeg slo på – var på utkikk etter hopprennet som viste seg å være som blåst bort). Sannelig viste de ikke Casablanca på ettermiddagen. Det er lenge siden jeg har sett den, og da tror jeg ikke at jeg så alt, så jeg ble sittende og se på den sammen med Lisa. Hun har ikke verdens beste tålmodighet med filmer, så den ble litt kjedelig for henne. Jeg syns denne filmen blir bedre hver gang jeg ser den. Kanskje har det noe med alle de kjente sitatene fra filmen?

“Here’s looking at you, kid.”

“Kiss me. Kiss me as if it were the last time.”

“Of all the gin joints, in all the towns, in all the world, she had to walk into mine.”

“I think this is the beginning of a beautiful friendship.”

…Og så videre.

Det skader ikke at Humphrey Bogart og Ingrid Bergman spiller hovedrollene heller. Filmen er rett og slett sofistikert, syns jeg. Det er klasse over alt som foregår, og spesielt liker jeg at Rick viser seg å være en sentimental god mann under overflaten av egoisme som han må opprettholde overfor myndighetene i Casablanca og de tyske offiserene. Alt er ikke helt som det ser ut i denne filmen.

På onsdag benyttet jeg anledningen mens Lisa var i leseforeningen (eller hva de kaller det), til å få med meg en merkelig, merkelig film. På åttitallet var det populært i gjengen å se kannibalfilmer, og en av de mest ettertraktede var Cannibal Holocaust. Siden jeg verken hadde tilgang til Beta- eller VHS-spiller på den tiden, ble det aldri til at jeg så disse filmene. For noen måneder siden kom jeg over den ovennevnte filmen på tilbud, så jeg kjøpte den. Jeg har ikke hatt tid til å se den før nå, og i ettertid kan jeg vel si at jeg ikke har gått glipp av mye. Maken til spekulativt vrøvl er det lenge siden jeg har sett. Filmen har kanskje en historisk verdi som en viktig representant i skrekkfilmsjangeren, men bortsett fra det er det ikke mye å rope hurra for.

Bakgrunnen for handlinga er at et anerkjent filmteam drar til Amazonasjungelen for å finne kannibaler og filme dem. Teamet er kun opptatt av sensasjonelle vinklinger. Vi får blant annet se hvordan de angivelig har påvirket situasjoner slik at fortellingene deres skulle bli mer nyhetsvennlige. Ett eksempel er å betale makthavere for å arrangere henrettelser. I jungelen oppfører de seg som klassiske imperialister som ikke tar hensyn til lokalbefolkningen i det hele tatt, men kynisk utnytter enhver anledning til å filme godbiter. Til slutt får de imidlertid som fortjent og ender opp som mat for kannibalstammen. Det er mer handling enn som så, men ikke mye er verdt å rippe opp i.

En god film som anbefales, og en som du lett kan hoppe over.

Pans labyrint

Da Lisa og jeg var i Barcelona i sommer, gikk jeg ofte forbi en filmplakat som reklamerte for filmen med den norske tittelen Pans labyrint. Filmplakaten viser hvorfor, skulle jeg tro. Jeg har lenge vært mer enn normalt interessert i gotiske og fantastiske tekster, så da jeg så plakaten hadde jeg umiddelbart lyst til å se filmen. Tittelen på spansk er for øvrig El Laberinto del Fauno. Jeg stusser litt over den norske tittelen, men det er sånt som skjer. Pan=faun? Vel, vel…

Jeg fikk selvfølgelig ikke med meg Lisa på å se denne filmen. Jeg prøvde heller ikke hardt, men så fram til at den skulle komme på norske kinoer. På lørdag fikk jeg endelig sjansen, da Øyvind O. og jeg så den på Saga. Lisa, Ingunn og Gine så heller Marie Antoinette.

Etter å ha sett filmen er jeg mer enn fornøyd med den. Jeg hadde store forventninger, og de ble innfridd. Filmen foregår på to plan. På det ene planet får vi innsyn i den spanske borgerkrigen og fascistenes herjinger, mens på det andre planet følger vi prinsesse Moannas kamp for å vende tilbake til sitt eventyrrike der det ikke finnes smerte og lidelse. For mange år siden forlot hun eventyrriket sitt for å vandre på jorda vår. Kroppen hennes døde, men sjelen prøver å vende tilbake. I vår verden er hun tolv år gamle Ofelia som må følge sin gravide mor og hennes ektemann, en kaptein i den fascistiske hæren.

De sterkeste delene av filmen er naturlig nok skildringene av volden som borgerkrigen fører med seg, for eksempel den vilkårlige volden mot lokalbefolkningen. Det var spesielt å se kapteinen slå i hjel en ung mann med ei flaske, eller antydningene av hvordan han torturerte ulike opprørere. Likevel var det ikke mindre interessant å se mange av de fantastiske skapningene fra prinsessens verden, ikke minst faunen og det merkelige vesenet med øyne i hendene. Mye merkelig og fascinerende, altså.

Filmen anbefales hvis du liker litt merkelige og fantastiske filmer med mer enn en liten rot i virkeligheten.

I gang med treninga igjen…

I høst har det dessverre blitt litt for lenge mellom treningsøktene. Det får jeg svi for nå når jeg prøver å komme i gang igjen. Hittil i januar har det blitt tre treningsøkter på Elixia. Slått sammen med at jeg går til trening i stedet for å kjøre, blir det vel ganske greit som en start. Heldigvis holder jeg ut lenger og lenger for hver dag. Hvis ikke hadde det vært vanskelig å motivere seg for å trene videre.

Jeg fikk på en måte ekstra motivasjon før treningsøkta på mandag, gjennom å surfe litt rundt på nettet. Jeg har lenge lest nettartikler og blogginnlegg av en amerikaner som spiller Magic og skriver om det og seg selv. Det siste året har han gått gjennom en livskrise, ikke minst fordi kona hans fikk diagnosen kreft. På de gamle nettsidene sine beskriver han kampen for å holde motet oppe, både for han selv og kona. I mai i fjor gikk The Lovely Mare bort. Jamie startet umiddelbart treninga for å bli Ultimate Fighter. Jepp – du leste riktig. På sidene siden dokumenterer han kampen mot sorg og depresjon parallelt med starten på treninga, komplett med bilder av blåmerkede armer og møtene med doktor Jack Daniels. Jeg har sjelden fått tårer i øynene av å surfe på nettet, men det var umulig å ikke reagere på det Jamie skriver her.

Med Jamies 2006 i hodet, er det faktisk enklere å motivere seg til å gå på trening. I dag var det litt lettere enn på mandag, til og med, og jeg tenker optimistisk at det kanskje blir enda enklere på fredag.

I dag opplevde jeg forresten en litt merkelig episode. Kanskje er det ikke så merkelig, men det fikk meg til å stusse. Etter treningsøkta gikk jeg i dusjen. Etter noen sekunder får jeg selskap (ikke på den måten – dirty mind) av to kompiser. De kommer inn i dusjen kledd i lange shorts! De gjennomfører dusjsekvensen med shortsen på. Under vasking av edlere deler lar de shortsen gli ned noen centimeter mens de snur seg diskré bort (noe jeg selv fant det betimelig å gjøre, ettersom denne rare situasjonen gjorde at jeg tok meg selv i å stirre). Jeg har faktisk ikke opplevd noe lignende siden jeg gikk på skole i yngre dager, og trodde ikke jeg ville oppdage det igjen. Så begynner jeg å tenke: Hva kan årsaken være? Er det religiøse hensyn? Er det homofobe tanker om at ingen skal se på utstyret mitt og bli lokket til å gjøre uanstendige ting? Eller er det rett og slett bluferdighet? Jeg vet ikke…

Okay – nok tankesprang for denne gangen. Cheers!

Nyttårsforsetter

Det er tid for nyttårsforsetter, folkens! Da jeg møtte ungdommene på skolen første dag etter juleferie, spurte jeg dem hva de kunne tenke seg å ha som sitt nyttårsforsett. Jeg ba ikke om svar, men foreslo at de kanskje kunne tenke på karakterkortene de hadde fått utdelt og bruke det som inspirasjon. Jeg mente det ikke alvorlig, men sa det med et glimt i øyet. Kanskje akkurat sånn på grensen av spøk og alvor at de måtte lure på hva jeg egentlig mente?

For min egen del har jeg ett nyttårsforsett. Det er ganske enkelt og går ut på at jeg må konservere tiden min bedre. I høst, og sikkert litt før den tid, har jeg hatt en snikende følelse av at jeg ikke helt bruker tiden min på riktig måte. Det gjelder nok både på jobben og ellers. Så jeg har tenkt å prøve å endre på noen ting. Rutiner er et ord som sikkert har en dårlig og negativ klang for mange, men for meg akkurat nå er det i ferd med å bli et mantra. Rutiner er bra. Gode rutiner er slikt som sparer meg for frustrasjon og følelsen av å sitte apatisk ved skrivebordet og ikke klare å røre et eneste av papirarkene i bunkene rundt meg.

2007 er året for de gode rutinene. De som skal sørge for at jeg får brukt tiden på det jeg egentlig vil. Så finner jeg sikkert ut hva det er etter hvert.

Julefeiring i Puerto Rico

Dette året (forestill deg at jeg skriver dette i 2006…) ble jula feiret på en ganske uvant måte for min del. Lisa og jeg var invitert på ei ukes julefeiring på Kanariøyene sammen med den nærmeste familien til Lisa. Jeg har personlig aldri vært med på noe slikt før, sAå jeg regnet med at det ville bli et interessant avbrekk fra den tradisjonelle feiringa. Det er det ingen tvil om at det ble.

Jeg tok meg fri den siste uka på skolen (hadde noen avspaseringsdager til gode), slik at jeg kunne forberede meg i ro og mak til avreisen. I tillegg ville jeg dra en liten tur til Trondheim, slik at jeg i alle fall hadde vært en tur oppom før jul. Derfor kjørte jeg oppover lørdag helga før. Det var en god kjøretur, selv om det begynte å snø før jeg kom til Alvdal. Egentlig var turen tilbake verre, ettersom det var glattere å kjøre da. Jeg stoppa i Elverum ved Elgstua og tok med meg en kaffe videre på turen. Det var faktisk en meget god opplevelse som jeg gjentok på veien ned. Av og til smaker faktisk traktekaffe godt. I Trondheim kom jeg dessverre litt for sent til å treffe mormor som hadde bursdag, men jeg fikk hilst på onkel Torgeir som var en snartur nordafor for å hilse på og feire dagen. Ellers traff jeg også Ann Marit, Tor Helge og Fredrik, som kommer til å gå når som helst nå. Fikk også drukket litt juleøl og slikt med Øyvind.

Tilbake i Oslo var Lisa i full gang med feiring av sin dag (gratulerer!). Den siste tida før reisen gikk med til å slappe av. Jeg tror nesten jeg glemte helt å fokusere på pakking, så det ble litt hektisk da Erlend og Siri kom innom den siste kvelden før reisa. De skulle reise sammen med oss nedover. Resten av familien til Lisa hadde allerede reist lørdagen før.

Onsdag morgen 20. desember måtte vi stå opp tidlig, men når det er for slike anledninger har jeg sjelden problemer med å komme meg opp i tide. Turen til flyplassen gikk bra, og innsjekkinga var også rimelig effektiv. Det eneste jeg reagerte på er at enkelte virker som om de tror de kommer med på et fly tidligere enn andre hvis de kommer foran i køa. Det forundrer meg at noen er så opptatt av plasseringa si i køa at de kommenterer andres bevegelser høylydt og til og med demonstrerer sin misnøye gjennom å flytte seg fra ei kø til en annen. Men, men… Det plager meg egentlig ikke.

Flyturen nedover var helt grei. Jeg var ikke imponert over maten. Flyvertene var litt for opptatt av å selge skrapelodd og slikt, men det er jo en del av jobben deres nå. I tillegg var ikke filmene de tilbød det helt store. Dette skulle gjenta seg på turen tilbake, med unntak av at maten om mulig var enda verre da. Heldigvis var jeg ikke veldig avhengig av å skulle spise alt de serverte. På slike turer er det også takknemlig å ha noen bøker man kan lese i. Lisa og de andre brukte også litt tid på kryssord og slikt.

Fra flyplassen i Las Palmas var det en halv times busstur til hotellet i Puerto Rico. Det hadde det litt spesielle navnet Babalu, som fikk meg til å tenke på bjørnen fra fortellingene om Mowgli. Babalu er et terassehotell som er litt slitent, men det er likevel helt okay hvis du ikke trenger all verdens luksus. Rommet vårt hadde balkong med utsikt mot svømmebassengene og havet. Ellers var innredningen enkel, men stue og soverom var separat. Vi hadde en TV med myntinnkast, noe som gjorde at vi ikke lå mye på sofaen, egentlig. I forlengelsen av stua var det et tekjøkken som vi brukte for å lage frokost. Til slutt må jeg nevne husdyrene. Vi hadde besøk av et par kakerlakker, hvorav Lisa målbevisst fanget den ene. Den fikk en flytur fra balkongen, men så ut til å takle det bra.

Den første kvelden besøkte vi senteret ved siden av hotellet. Der fikk vi vårt første inntrykk av hvordan kanarilivet er. Jeg har ikke vært borti selgere og innkastere som har vært så innpåslitne og pågående før. Det var rett og slett så jeg fikk lyst til å forlate senteret og finne noe annet. Det er ikke bare at det at de kommer oppi ansiktet ditt og nærmest skal dra deg inn i restauranten sin. Hvis du er nølende eller prøver å si at du ser deg omkring, får du presentert hele menyen og alle godordene om hvor bra mat de lager der. Hvis du deretter sier nei og går videre, kommer skjellsordene på spansk og til og med fornærmelser i enkelte tilfeller. Personlig syns jeg det er merkelig at disse folkene ikke skjønner selv at de ikke kan skremme kunder inn. Men øyensynlig må det ha virket tidligere. Grøss!

Som en konsekvens av slikt, ble det nærmest et prinsipp å velge restaurantene med de minst innpåslitne innkasterne. Maten var god ved alle plassene vi spiste, men det var forskjell på servicen. Den plassen vi spiste to ganger på (Amadeus), hadde kelnere som var ekstra oppmerksomme uten å være plagsomme. I tillegg var den ene kelneren sjarmerende på en avslappet og god måte, spesielt overfor de yngre. Jeg likte spesielt hvordan de feiret faren til Lisa, Ragnar, den ene kvelden. Det inkluderte synging av bursdagsvise med hele betjeningen til stede, samt en fyldig parasolldrink.

Mitt første møte med senteret nede i sentrum var enda verre. Etter ett minutt opplevde jeg nærmest å bli truet av en kelner som ikke likte å bli avvist. Slikt ødelegger ganske mye for stemningen når man har ferie og skal slappe av, men jeg må kanskje lære meg å spille andre roller i slike tilfeller. Jeg har ikke lyst til å være avvisende og fortelle historier, men det virker som om man rett og slett må det. Til slutt kom jeg til at hvis du sier at du allerede har et bord reservert ved en annen restaurant, så aksepterer de det. Christian (Lisas bror) på sin side ble meget aktiv med tannpirkeren etter hvert. Det er visstnok også effektivt som et tegn på at du ikke er interessert i restaurantplass.

Grunnen til at jeg var på Kanariøyene var jo at jeg skulle tilbringe tid med Lisa og familien hennes. Slik sett ble turen bra. Vi brukte tid rundt bassenget, spilte kort, biljard og minigolf, var en tur på en strand en liten spasertur unna hotellet og slikt. Julaften ble også feiret, om enn i litt mindre og utagerende former når det gjelder gaver. Litt ble det, spesielt for de minste (Maja, Pia, Marius og Tonje). I tillegg hadde vi en taxitur ned til en naboby som heter Puerto Mogan. Det var også en trivelig tur til en fiskerlandsby som så meget idyllisk ut. Uheldigvis kom vi dit på en markedsdag, og det gjorde opplevelsen litt mer masete enn man kunne ønske seg.

Alt i alt var det en god tur med litt sol på kroppen og familieliv, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke vender tilbake til Kanariøyene uten at det er meget gode grunner til det. Øyene (i hvert fall Puerto Rico) er litt for turistifisert for min del. Uansett må jeg takke Ragnar og Eldbjørg for den flotte gaven det er å få en slik tur og opplevelse, selv om ikke alt med turen ble 100% for min del. Det er en flott gave å få.

Godt nytt år!

Jeg ønsker alle som tilfeldigvis skulle dumpe innom et riktig godt nytt år!

For min del ble inngangen til det nye året feiret sammen med Øyvind, Ingunn og noen andre gjester i et rekkehus på Gaustad. Det syns jeg ble en meget hygggelig kveld og natt. Vertene hadde laget kalkunmiddag med gode poteter, stuffing og annet snask. Med ypperlig vin og en medbrakt musserende vin som var deilig tørr, ble det en vellykket feiring.

Ved midnatt gikk vi selvfølgelig ut for å se på den opplyste nattehimmelen. Uheldigvis begynte regnet å falle nærmest på slaget midnatt, så det ble etter hvert en litt ukoselig fornøyelse. En annen sak var det at det ikke virket som om noen var i nærheten av nabolaget for å sende opp raketter. Det er greit å se slikt på avstand, men litt stas å få med seg oppskyting og slikt også.

Vi avsluttet i tretiden på natta, noe som var ganske mye senere enn jeg trodde vi ville holde ut. Alt i alt var nyttårsaften en meget koselig opplevelse.