Dette året (forestill deg at jeg skriver dette i 2006…) ble jula feiret på en ganske uvant måte for min del. Lisa og jeg var invitert på ei ukes julefeiring på Kanariøyene sammen med den nærmeste familien til Lisa. Jeg har personlig aldri vært med på noe slikt før, sAå jeg regnet med at det ville bli et interessant avbrekk fra den tradisjonelle feiringa. Det er det ingen tvil om at det ble.
Jeg tok meg fri den siste uka på skolen (hadde noen avspaseringsdager til gode), slik at jeg kunne forberede meg i ro og mak til avreisen. I tillegg ville jeg dra en liten tur til Trondheim, slik at jeg i alle fall hadde vært en tur oppom før jul. Derfor kjørte jeg oppover lørdag helga før. Det var en god kjøretur, selv om det begynte å snø før jeg kom til Alvdal. Egentlig var turen tilbake verre, ettersom det var glattere å kjøre da. Jeg stoppa i Elverum ved Elgstua og tok med meg en kaffe videre på turen. Det var faktisk en meget god opplevelse som jeg gjentok på veien ned. Av og til smaker faktisk traktekaffe godt. I Trondheim kom jeg dessverre litt for sent til å treffe mormor som hadde bursdag, men jeg fikk hilst på onkel Torgeir som var en snartur nordafor for å hilse på og feire dagen. Ellers traff jeg også Ann Marit, Tor Helge og Fredrik, som kommer til å gå når som helst nå. Fikk også drukket litt juleøl og slikt med Øyvind.
Tilbake i Oslo var Lisa i full gang med feiring av sin dag (gratulerer!). Den siste tida før reisen gikk med til å slappe av. Jeg tror nesten jeg glemte helt å fokusere på pakking, så det ble litt hektisk da Erlend og Siri kom innom den siste kvelden før reisa. De skulle reise sammen med oss nedover. Resten av familien til Lisa hadde allerede reist lørdagen før.
Onsdag morgen 20. desember måtte vi stå opp tidlig, men når det er for slike anledninger har jeg sjelden problemer med å komme meg opp i tide. Turen til flyplassen gikk bra, og innsjekkinga var også rimelig effektiv. Det eneste jeg reagerte på er at enkelte virker som om de tror de kommer med på et fly tidligere enn andre hvis de kommer foran i køa. Det forundrer meg at noen er så opptatt av plasseringa si i køa at de kommenterer andres bevegelser høylydt og til og med demonstrerer sin misnøye gjennom å flytte seg fra ei kø til en annen. Men, men… Det plager meg egentlig ikke.
Flyturen nedover var helt grei. Jeg var ikke imponert over maten. Flyvertene var litt for opptatt av å selge skrapelodd og slikt, men det er jo en del av jobben deres nå. I tillegg var ikke filmene de tilbød det helt store. Dette skulle gjenta seg på turen tilbake, med unntak av at maten om mulig var enda verre da. Heldigvis var jeg ikke veldig avhengig av å skulle spise alt de serverte. På slike turer er det også takknemlig å ha noen bøker man kan lese i. Lisa og de andre brukte også litt tid på kryssord og slikt.
Fra flyplassen i Las Palmas var det en halv times busstur til hotellet i Puerto Rico. Det hadde det litt spesielle navnet Babalu, som fikk meg til å tenke på bjørnen fra fortellingene om Mowgli. Babalu er et terassehotell som er litt slitent, men det er likevel helt okay hvis du ikke trenger all verdens luksus. Rommet vårt hadde balkong med utsikt mot svømmebassengene og havet. Ellers var innredningen enkel, men stue og soverom var separat. Vi hadde en TV med myntinnkast, noe som gjorde at vi ikke lå mye på sofaen, egentlig. I forlengelsen av stua var det et tekjøkken som vi brukte for å lage frokost. Til slutt må jeg nevne husdyrene. Vi hadde besøk av et par kakerlakker, hvorav Lisa målbevisst fanget den ene. Den fikk en flytur fra balkongen, men så ut til å takle det bra.
Den første kvelden besøkte vi senteret ved siden av hotellet. Der fikk vi vårt første inntrykk av hvordan kanarilivet er. Jeg har ikke vært borti selgere og innkastere som har vært så innpåslitne og pågående før. Det var rett og slett så jeg fikk lyst til å forlate senteret og finne noe annet. Det er ikke bare at det at de kommer oppi ansiktet ditt og nærmest skal dra deg inn i restauranten sin. Hvis du er nølende eller prøver å si at du ser deg omkring, får du presentert hele menyen og alle godordene om hvor bra mat de lager der. Hvis du deretter sier nei og går videre, kommer skjellsordene på spansk og til og med fornærmelser i enkelte tilfeller. Personlig syns jeg det er merkelig at disse folkene ikke skjønner selv at de ikke kan skremme kunder inn. Men øyensynlig må det ha virket tidligere. Grøss!
Som en konsekvens av slikt, ble det nærmest et prinsipp å velge restaurantene med de minst innpåslitne innkasterne. Maten var god ved alle plassene vi spiste, men det var forskjell på servicen. Den plassen vi spiste to ganger på (Amadeus), hadde kelnere som var ekstra oppmerksomme uten å være plagsomme. I tillegg var den ene kelneren sjarmerende på en avslappet og god måte, spesielt overfor de yngre. Jeg likte spesielt hvordan de feiret faren til Lisa, Ragnar, den ene kvelden. Det inkluderte synging av bursdagsvise med hele betjeningen til stede, samt en fyldig parasolldrink.
Mitt første møte med senteret nede i sentrum var enda verre. Etter ett minutt opplevde jeg nærmest å bli truet av en kelner som ikke likte å bli avvist. Slikt ødelegger ganske mye for stemningen når man har ferie og skal slappe av, men jeg må kanskje lære meg å spille andre roller i slike tilfeller. Jeg har ikke lyst til å være avvisende og fortelle historier, men det virker som om man rett og slett må det. Til slutt kom jeg til at hvis du sier at du allerede har et bord reservert ved en annen restaurant, så aksepterer de det. Christian (Lisas bror) på sin side ble meget aktiv med tannpirkeren etter hvert. Det er visstnok også effektivt som et tegn på at du ikke er interessert i restaurantplass.
Grunnen til at jeg var på Kanariøyene var jo at jeg skulle tilbringe tid med Lisa og familien hennes. Slik sett ble turen bra. Vi brukte tid rundt bassenget, spilte kort, biljard og minigolf, var en tur på en strand en liten spasertur unna hotellet og slikt. Julaften ble også feiret, om enn i litt mindre og utagerende former når det gjelder gaver. Litt ble det, spesielt for de minste (Maja, Pia, Marius og Tonje). I tillegg hadde vi en taxitur ned til en naboby som heter Puerto Mogan. Det var også en trivelig tur til en fiskerlandsby som så meget idyllisk ut. Uheldigvis kom vi dit på en markedsdag, og det gjorde opplevelsen litt mer masete enn man kunne ønske seg.
Alt i alt var det en god tur med litt sol på kroppen og familieliv, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke vender tilbake til Kanariøyene uten at det er meget gode grunner til det. Øyene (i hvert fall Puerto Rico) er litt for turistifisert for min del. Uansett må jeg takke Ragnar og Eldbjørg for den flotte gaven det er å få en slik tur og opplevelse, selv om ikke alt med turen ble 100% for min del. Det er en flott gave å få.
