I høst har det dessverre blitt litt for lenge mellom treningsøktene. Det får jeg svi for nå når jeg prøver å komme i gang igjen. Hittil i januar har det blitt tre treningsøkter på Elixia. Slått sammen med at jeg går til trening i stedet for å kjøre, blir det vel ganske greit som en start. Heldigvis holder jeg ut lenger og lenger for hver dag. Hvis ikke hadde det vært vanskelig å motivere seg for å trene videre.
Jeg fikk på en måte ekstra motivasjon før treningsøkta på mandag, gjennom å surfe litt rundt på nettet. Jeg har lenge lest nettartikler og blogginnlegg av en amerikaner som spiller Magic og skriver om det og seg selv. Det siste året har han gått gjennom en livskrise, ikke minst fordi kona hans fikk diagnosen kreft. På de gamle nettsidene sine beskriver han kampen for å holde motet oppe, både for han selv og kona. I mai i fjor gikk The Lovely Mare bort. Jamie startet umiddelbart treninga for å bli Ultimate Fighter. Jepp – du leste riktig. På sidene siden dokumenterer han kampen mot sorg og depresjon parallelt med starten på treninga, komplett med bilder av blåmerkede armer og møtene med doktor Jack Daniels. Jeg har sjelden fått tårer i øynene av å surfe på nettet, men det var umulig å ikke reagere på det Jamie skriver her.
Med Jamies 2006 i hodet, er det faktisk enklere å motivere seg til å gå på trening. I dag var det litt lettere enn på mandag, til og med, og jeg tenker optimistisk at det kanskje blir enda enklere på fredag.
I dag opplevde jeg forresten en litt merkelig episode. Kanskje er det ikke så merkelig, men det fikk meg til å stusse. Etter treningsøkta gikk jeg i dusjen. Etter noen sekunder får jeg selskap (ikke på den måten – dirty mind) av to kompiser. De kommer inn i dusjen kledd i lange shorts! De gjennomfører dusjsekvensen med shortsen på. Under vasking av edlere deler lar de shortsen gli ned noen centimeter mens de snur seg diskré bort (noe jeg selv fant det betimelig å gjøre, ettersom denne rare situasjonen gjorde at jeg tok meg selv i å stirre). Jeg har faktisk ikke opplevd noe lignende siden jeg gikk på skole i yngre dager, og trodde ikke jeg ville oppdage det igjen. Så begynner jeg å tenke: Hva kan årsaken være? Er det religiøse hensyn? Er det homofobe tanker om at ingen skal se på utstyret mitt og bli lokket til å gjøre uanstendige ting? Eller er det rett og slett bluferdighet? Jeg vet ikke…
Okay – nok tankesprang for denne gangen. Cheers!
0 Svar til “I gang med treninga igjen…”