Pans labyrint

Da Lisa og jeg var i Barcelona i sommer, gikk jeg ofte forbi en filmplakat som reklamerte for filmen med den norske tittelen Pans labyrint. Filmplakaten viser hvorfor, skulle jeg tro. Jeg har lenge vært mer enn normalt interessert i gotiske og fantastiske tekster, så da jeg så plakaten hadde jeg umiddelbart lyst til å se filmen. Tittelen på spansk er for øvrig El Laberinto del Fauno. Jeg stusser litt over den norske tittelen, men det er sånt som skjer. Pan=faun? Vel, vel…

Jeg fikk selvfølgelig ikke med meg Lisa på å se denne filmen. Jeg prøvde heller ikke hardt, men så fram til at den skulle komme på norske kinoer. På lørdag fikk jeg endelig sjansen, da Øyvind O. og jeg så den på Saga. Lisa, Ingunn og Gine så heller Marie Antoinette.

Etter å ha sett filmen er jeg mer enn fornøyd med den. Jeg hadde store forventninger, og de ble innfridd. Filmen foregår på to plan. På det ene planet får vi innsyn i den spanske borgerkrigen og fascistenes herjinger, mens på det andre planet følger vi prinsesse Moannas kamp for å vende tilbake til sitt eventyrrike der det ikke finnes smerte og lidelse. For mange år siden forlot hun eventyrriket sitt for å vandre på jorda vår. Kroppen hennes døde, men sjelen prøver å vende tilbake. I vår verden er hun tolv år gamle Ofelia som må følge sin gravide mor og hennes ektemann, en kaptein i den fascistiske hæren.

De sterkeste delene av filmen er naturlig nok skildringene av volden som borgerkrigen fører med seg, for eksempel den vilkårlige volden mot lokalbefolkningen. Det var spesielt å se kapteinen slå i hjel en ung mann med ei flaske, eller antydningene av hvordan han torturerte ulike opprørere. Likevel var det ikke mindre interessant å se mange av de fantastiske skapningene fra prinsessens verden, ikke minst faunen og det merkelige vesenet med øyne i hendene. Mye merkelig og fascinerende, altså.

Filmen anbefales hvis du liker litt merkelige og fantastiske filmer med mer enn en liten rot i virkeligheten.