Jeg ser faktisk litt film for tiden, selv om ikke alt er på kino og av nyeste merke. I dag slo jeg på NRK2 ved en tilfeldighet på ettermiddagen (vel – det var ikke tilfeldig at jeg slo på – var på utkikk etter hopprennet som viste seg å være som blåst bort). Sannelig viste de ikke Casablanca på ettermiddagen. Det er lenge siden jeg har sett den, og da tror jeg ikke at jeg så alt, så jeg ble sittende og se på den sammen med Lisa. Hun har ikke verdens beste tålmodighet med filmer, så den ble litt kjedelig for henne. Jeg syns denne filmen blir bedre hver gang jeg ser den. Kanskje har det noe med alle de kjente sitatene fra filmen?
“Here’s looking at you, kid.”
“Kiss me. Kiss me as if it were the last time.”
“Of all the gin joints, in all the towns, in all the world, she had to walk into mine.”
“I think this is the beginning of a beautiful friendship.”
…Og så videre.
Det skader ikke at Humphrey Bogart og Ingrid Bergman spiller hovedrollene heller. Filmen er rett og slett sofistikert, syns jeg. Det er klasse over alt som foregår, og spesielt liker jeg at Rick viser seg å være en sentimental god mann under overflaten av egoisme som han må opprettholde overfor myndighetene i Casablanca og de tyske offiserene. Alt er ikke helt som det ser ut i denne filmen.
På onsdag benyttet jeg anledningen mens Lisa var i leseforeningen (eller hva de kaller det), til å få med meg en merkelig, merkelig film. På åttitallet var det populært i gjengen å se kannibalfilmer, og en av de mest ettertraktede var Cannibal Holocaust. Siden jeg verken hadde tilgang til Beta- eller VHS-spiller på den tiden, ble det aldri til at jeg så disse filmene. For noen måneder siden kom jeg over den ovennevnte filmen på tilbud, så jeg kjøpte den. Jeg har ikke hatt tid til å se den før nå, og i ettertid kan jeg vel si at jeg ikke har gått glipp av mye. Maken til spekulativt vrøvl er det lenge siden jeg har sett. Filmen har kanskje en historisk verdi som en viktig representant i skrekkfilmsjangeren, men bortsett fra det er det ikke mye å rope hurra for.
Bakgrunnen for handlinga er at et anerkjent filmteam drar til Amazonasjungelen for å finne kannibaler og filme dem. Teamet er kun opptatt av sensasjonelle vinklinger. Vi får blant annet se hvordan de angivelig har påvirket situasjoner slik at fortellingene deres skulle bli mer nyhetsvennlige. Ett eksempel er å betale makthavere for å arrangere henrettelser. I jungelen oppfører de seg som klassiske imperialister som ikke tar hensyn til lokalbefolkningen i det hele tatt, men kynisk utnytter enhver anledning til å filme godbiter. Til slutt får de imidlertid som fortjent og ender opp som mat for kannibalstammen. Det er mer handling enn som så, men ikke mye er verdt å rippe opp i.
En god film som anbefales, og en som du lett kan hoppe over.
0 Svar til “Mer film!”