Første dag på jobb

Etter åtte år på Melvold ungdomsskole var det i dag første dag i ny jobb på Eikeli videregående skole. Det er vemodig å slutte som lærer på Melvold – jeg har mange gode følelser til skolen, elever og kolleger – men det var på tide å få nye erfaringer og opplevelser. For åtte år siden så jeg for meg at skulle jobbe noen få år i ungdomsskolen før jeg gikk over i videregående. For to år siden kunne jeg ikke se for meg å jobbe i noen annen skole. Tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg.

De siste ukene har jeg blitt mer og mer rastløs ettersom skolestart har nærmet seg. Jeg har gått og ventet på det tradisjonelle sommerbrevet med programmet for planleggingsdagene og den endelige timeplanen. Erfaringsmessig dukker det av og til opp overraskelser i forhold til det man har blitt forespeilet og har sett for seg. Slik var det ikke denne gangen.

Onsdag skulle jeg ut på en siste rekognoseringstur for å være sikker på at jeg visste om den korteste og beste veien til Eikeli. Takk og lov for at jeg tenkte på det. Da fant jeg i hvert fall ut i tide at bilen hadde streiket. Jeg ser for meg scenarioet med at jeg står i garasjen en halv time før planleggingsdagen starter og febrilsk vrir om tenningsnøkkelen uten at noe skjer. Nå kunne jeg i hvert fall planlegge å ta t-banen.

Det betydde imidlertid å stå opp tidligere. 06.30 for å være nøyaktig. Om lag fire timer tidligere enn jeg har stått opp noen gang i sommer. Ikke akkurat behagelig. I tillegg tar t-baneturen 45 minutter, ikke medregnet gange til skolen fra endestasjonen. Jeg hadde selvfølgelig ikke regnet med at jeg skulle måtte gå til skolen fra Østerås, men jeg hadde en halv time til disposisjon og trodde at det skulle holde.

Når jeg står på parkeringsplassen utenfor stasjonen tenker jeg annerledes. Ikke tegn til hvor jeg skal gå. Kartet på t-banen viser ikke områder i Bærum, kun Oslo. Jeg starter å gå i retningen jeg tenker meg er riktig, men gir opp etter noen minutter, går tilbake og lurer på hva jeg skal gjøre. Et øyeblikks innfall får meg til å spørre en tilfeldig person om veien. Ikke bare forklarer hun meg veien – hun tilbyr seg også å skysse meg til skolen. I ettertid er jeg svært takknemlig for det. Ellers tror jeg at jeg ville kommet noe forsinket til min første dag i den nye stillingen. Ikke bra.

Vel inne i skolebygningen er det mange nye fjes, og heldigvis flere enn meg som er nytilsatte. Det er gjerne sånn i slike situasjoner at felles skjebne er felles trøst. Etter litt småprating med nye kolleger var det tid for de ulike postene på programmet. Litt orientering fra rektor og andre i ledelsen, samt et innlegg fra en innleid pedagog fra universitet. Utover dagen ble det mye informasjon, så mye at jeg kjente at hodet mitt ikke var like glad for alt. Likevel er det nyttig med seksjonsmøter og møte for nytilsatte. Etter det er det til og med mulig at jeg får lønn en eller annen gang i løpet av august…

Timeplanen min hadde på en mystisk måte blitt korrigert og utvidet med nok et fag, så nå ser det ut til at jeg underviser i norsk på alle trinn på Studiespesialiserende, i tillegg til norsk og engelsk på Service og samferdsel. Fordelen er at jeg i hvert fall er sikker på å ha en 100% stilling nå.

Alt i alt ser dette lovende ut. Eikeli er en inkluderende skole med verdier som jeg kan identifisere meg med. Jeg har fått de fagene jeg ville ha. Det er utviklingsmuligheter her. Jeg får bedre muligheter til for- og etterarbeid. Arbeidstidsavtalen er til å leve med. Jeg ser for meg godt samarbeid med gode og utfordrende kolleger. Kanskje blir møtet med elevene bra også?

Wakefield’s Paladins

Det er vanskelig å gjøre godt. Man kan ha intensjoner om å gjøre godt, om å være eller bli et godt menneske, men det innebærer ofte at man må gjøre ting som ikke er enkle eller noe som man egentlig ikke har lyst til eller som ikke gavner deg selv direkte. Jeg greier ikke alltid å gjøre gode ting, ikke engang mot de som er viktigst i livet mitt (noe som burde være lett…).

I litteraturen og filmen fins det rollemodeller som gjør gode ting. En av disse figurene er paladineren.

Kort fortalt er en paladiner en hellig ridder hvis oppgave det er å følge en æreskodeks full av regler for hvordan han skal leve livet sitt. Det kunne innebære kyskhet, å gjøre godt og å straffe det onde. I fantasilitteraturen får paladineren ofte oppdrag som innebærer å slakte drager og redde prinsesser.

I moderne tider er det vanskelig å være en paladiner. Det er ikke lett å finne drager. Prinsesser eller andre damer vil ikke reddes, men redder seg selv. Hvilke idealer skal en paladiner leve opp til? Hvilke oppgaver kan en hellig ridder få? Det er i tillegg lite som er hellig i dag, for ikke å snakke om at religionsmangfoldet skaper et lite problem.

En blogger ved navn Jamie Wakefield er opptatt av paladineren og det å gjøre godt. Han har gjort det til et prosjekt å finne sine egne regler for hvordan en moderne paladiner kan leve ut en god vilje. Jeg har sansen for prosjektet hans, selv om jeg ikke ville valgt akkurat de reglene han velger. Jeg har problemer med å se at et maratonløp eller det å svømme over Den engelske kanal er nødvendig for å kalle seg en paladiner, selv om jeg anerkjenner at det må være noen vanskelige oppgaver eller overgangsriter for at du skal kunne kalle deg en paladiner.

Noen av oppgavene han foreslår syns jeg er interessante, selv om de er litt utydelige og åpne for tolking. Å lege verdens sjel er en stor oppgave, men når Wakefield presiserer hva han legger i det, skjønner jeg poenget. Hver eneste liten gode handling er med på å lege verdens sjel, mens onde og egoistiske handlinger korrumperer den. Det er ingen tvil om at det er en vanskelig oppgave, verdig en paladiner. Det er så mye lettere å være seg selv nok.

Stikkordene for Wakefields paladinere er godhet, ære, høye standarder, “hellige” regler, moral og å følge en definert sti. I tillegg til at du skal lege verdens sjel, skal du gi til tiggere, være ydmyk, tolerere andres tro og tankesett, ikke dømme andre eller være fordømmende, men hjelpe, ikke minst gjennom å kunne yte førstehjelp og hjelpe til med livredning. Du skal faste og gjennomføre en periode med absolutt taushet. Du skal støtte velferdstiltak med pengegaver (han foreslår $1000).

Hvor mange av oss kunne gjennomføre noe slikt? Jeg tror at akkurat et slikt prosjekt kunne være noe som ga retning til personer som ikke riktig vet hva de vil med livet sitt og som lokkes ut på alternative og ikke fullt så gode stier. Spesielt syns jeg preget av overgangsriter er interessant. Du skal gjøre deg fortjent til å kunne kalle deg en paladiner, og i etterkant kan du vise det gjennom en tatovering av et sverd – som et kjennetegn på Wakefield’s Paladins. Wakefield har kun laget et foreløpig forslag til paladinerens oppgaver, men for meg blir det spennende å se fortsettelsen. Kanskje jeg til og med prøver meg på maratonløpet og kanalsvømminga? Hehe…

Aurora I: Born on the 4th of July

Nå er det en god stund siden begivenheten, men jeg har ennå ikke skrevet noe her om Auroras fødsel. Det henger sammen med at jeg ikke har skrevet mye her i det hele tatt. Nå har jeg ikke hatt spesielt mye tid til å skrive i de fem ukene etter fødselen, men inntrykk, tanker og følelser er det mange av. For en del er sikkert mye av dette kjent, men likevel…

04.08: “Au!!” Den siste natta før Lisa skulle til Ullevål tenkte jeg at jeg skulle sørge for at jeg var skikkelig uthvilt. Derfor lå jeg og sov inne på rommet ved siden av soverommet vårt – det som skal bli Auroras rom etter hvert. Jeg hadde satt alarmen på mobiltelefonen på 07.00, ettersom Lisa hadde en avtale med sykehuset om å komme inn kl 09.00. Da skulle fødselen settes i gang, ettersom hun allerede hadde gått fire dager over termin og hadde et litt skummelt blodtrykk.

 Kl. 04.08 fikk jeg imidlertid en melding fra Lisa: “Au!!” Da hadde hun så vondt at hun ikke greide å vekke meg på vanlig måte (og antakeligvis ikke hadde lyst til å brøle gjennom veggen…). Noen minutter senere ringte vi til Ullevål for å høre om hvordan vi skulle forholde oss til den nye utviklingen.

Lisa hadde allerede hatt rier en god stund, men det hadde vært ganske lenge mellom dem, i tillegg til at de var ujevne. På telefonen fikk Lisa beskjed om at hun godt kunne komme inn til sykehuset, men at det sikkert ville ta en stund før viktige ting skjedde. Da var det et spørsmål om hva som ville være mest komfortabelt – å vente hjemme eller å vente på barselavdelingen på sykehuset. Derfor bestemte Lisa seg for å vente.

I tiden framover gjorde jeg det jeg kunne for å hjelpe. Det vil si at jeg ikke kunne gjøre så mye… Jeg har følelsen av at jeg gikk mest i veien og gjorde feil ting, men Lisa er flink til å formidle det på en okay måte. Det nyttigste jeg kunne gjøre var nok å dusje, lage en solid matpakke og ellers sørge for at alt var klart når vi skulle dra.

Kl. 05.45 måtte Lisa ringe for andre gang denne morgenen. Etter den samtalen ble det bestemt at vi skulle dra til Ullevål med en gang. Heldigvis er Lisa så flink til å planlegge og pakke på forhånd, slik at vi ikke trengte å bruke mye tid på det ene og det andre. Problemet var egentlig å komme seg ut på den enkleste og beste måten. Som mange vil vite er det ikke så enkelt å bevege på seg i høygravid tilstand. Da vi var på vei bortover svalgangen, så jeg for meg at det ville bli vanskelig å komme helt bort til heisen. Det gikk selvfølgelig bra, selv om jeg syns det tok tid.

Vi kjørte fra Lunden om lag 05.55 og var framme om lag 06.05. Jeg trodde jeg hadde planlagt godt på forhånd, men da vi kom fram til sykehuset viste det seg at jeg ikke visste om nattinngangen til fødeavdelingen. Det hadde heldigvis Lisa greie på. Etter å ha fulgt Lisa opp til avdelingen, gikk jeg ned for å parkere bilen skikkelig. Jeg tror billetten viste 06.08. Noen minutter etter var jeg oppe på fødeavdelingen igjen. Jeg fikk med en gang beskjed om å komme inn og ta plass i rommet, ettersom fødselen ville skje når som helst og med en gang.

Lisa har som oftest en smittende ro over seg i dramatiske situasjoner. Så også denne gangen. Likevel tror jeg hun kunne gjort hva som helst for å drikke mye akkurat da. Vi hadde med en liten koffert full med alt vi forestilte oss at vi trengte under oppholdet, inkludert flasker med drikke. Jeg hadde satt fra meg kofferten like ved døra da vi kom inn på rommet. Når jeg skulle hente kofferten for å gi Lisa drikke, fikk jeg klar melding fra jordmoren: “Hvis du går dit, er det fare for at du må oppholde deg på feil ende under fødselen – den kan skje når som helst!” Det betydde at jeg ikke kunne gjøre mye, samtidig som Lisa var så tørst som hun ikke har vært noen gang, forteller hun i ettertid. Minuttene gikk, og til slutt fikk hun likevel et beger med vann som gjorde godt.

Resten av hendelsene fram mot 06.29 er ganske grå og vanskelige å huske, men det klokkeslettet er det offisielle tidspunktet for fødselen. Personlig hadde jeg 06.25, men det er mulig at det er formelle prosedyrer for hvordan fødselstidspunkt registreres som jeg ikke kjenner til. Alt skjedde så fort at jeg ikke fikk tid til å tenke igjennom alt jeg har hørt og lest om ventetid og alle mine oppgaver for å gjøre oppholdet mest mulig komfortabelt for mor. Plutselig var Aurora der.

Jeg hadde ventet mer skrik og lyd. Aurora var egentlig ganske stille. Etter hvert ble det noen klynk, men ingen hyl eller annet som jeg hadde forventet. Hun fikk ganske raskt det første møtet med mor.

Bildet er tatt litt senere samme dag.

Siden Lisa hadde litt høyt blodtrykk, og Aurora hadde antydninger til gulsott, måtte de være litt lenger på avdelingen for at utviklinger skulle observeres. Jeg fikk være med på det første stellet av Aurora, samtidig som hun ble veid og målt:

• Vekt: 3430g
• Lengde: 50cm

Helt gjennomsnittlig, med andre ord.

Etter noen timer ble mor og barn plassert på barselavdelingen. Vi hadde forventet at vi skulle ta inn på hotell etter at den første tiden var over, men legene og jordmor ville ha mor og barn til observasjon, så det første døgnet ble tilbrakt på barsel. Der kunne ikke jeg være mellom 13 og 16 og fra 22 til 10 neste morgen. I ettertid tror jeg det sikkert var like greit, ettersom både jeg og de trengte søvn og ro.

Neste dag fikk vi beskjed om at Lisa og Aurora måtte ligge der ei natt til til observasjon. Jeg tror Lisa begynte å bli engstelig for at hun måtte tilbringe helga eller deler av den på barselavdelingen. Fredag formiddag sa hun derfor at det hun ville mest av alt var å komme hjem. Jeg tror egentlig sykepleiere og jordmødrene ble glad for den beskjeden, ettersom alle rom var fulle og flere kvinner lå i senger ute på gangene. Vi hadde vært heldige med tidspunktet for fødselen, skulle det vise seg.

Alt har skjedd fort. Fødselen skjedde på nærmest null tid. Vi var på sykehuset i litt over to døgn, noe som var kortere tid enn det vi trodde, tatt i betraktning Lisas blodtrykk og Auroras gulsott. Hjemme igjen hadde jeg ikke fått sjansen til å forberede alt til hjemkomsten, men jeg vasket og ryddet mens Aurora og Lisa slappet av noen timer. Godt å komme hjem med en familie på tre!

Test på blogg fra Facebook

Jeg har nettopp lagt til en bloggefunksjon fra WordPress som skal la det være mulig å legge inn innlegg via Facebook. Jeg vet ikke helt om det fungerer som jeg håper, men jeg kan i hvert fall prøve!