Adaptasjoner kan være så mangt (Stardust og Holes)

På tirsdag benyttet jeg meg av muligheten til å dra på kino for første gang på lenge. Øyvind og jeg startet kvelden med en pizza (og en øl…) på Peppe’s, før vi plukket posen full med smågodt på Lucky Lips. Filmen vi hadde valgt ut var Stardust. Jeg var ganske fornøyd med valget, ettersom filmen er basert på ei bok skrevet av en av yndlingsforfatterne mine: Neil Gaiman. Han er kanskje best kjent som mannen bak Sandman-tegneserien (eller graphic novel, som kjennerne vil kalle det). Han driver imidlertid ikke bare med tegneserier. Jeg har vært meget fornøyd med bøker som Anansi Boys, Neverwhere, Good Omens (skrevet med Terry Pratchett, en annen god fantasy-forfatter) og Coraline. Stardust er en av de beste han har skrevet – en klassisk eventyrfortelling om gutten som drar ut med et oppdrag, i dette tilfellet skal han finne en stjerne for å bevise sin kjærlighet til den utkårede.

Boka er full av alle de klassiske eventyrelementene. Du har de tre onde heksene, magiske vesner og gjenstander, skip som flyr i skyene og slikt. De tre heksene har i utgangspunktet noe Shakespeare-aktig ved seg (for de som kjenner til Macbeth), og det syns jeg også det er over prinsene som sloss om arverekkefølgen i det magiske landet vi befinner oss i.  Her går det ikke rolig for seg. Prinsene ryddes av veien én etter én, til det kun er en igjen – tror han. Jeg hadde en meget god leseopplevelse som kan sammenlignes med da jeg leste bøker som Den uendelige historien og The Princess Bride (for øvrig bøker som også er filmatisert med vekslende hell).

Filmen starter bra. I hele den første delen av filmen syns jeg den er ganske tro mot boka. Jeg var egentlig ganske så overrasket over hvor lik filmen var mitt bilde av hendelsene (selv om jeg så for meg muren som høyere og mer monumental). Så tar det dessverre helt av. Mye av det som fortelles i boka er skildringer og fortellerreferater av tanker eller hendelser. Når dette skal presenteres på film blir det for meg etter hvert et problem med tempoet i filmfortellingen, samt at jeg syns mye presenteres på en unaturlig måte. Mot slutten av filmen tar det helt av i en kampscene i heksenes slott/borg/kakehus eller hva du vil kalle det. Her er det mye som er forvirrende.

Det er et eller annet med Gaimans skrivestil som etter hvert ikke blir overført til filmen. En av figurene i boka er kapteinen på skipet som samler lyn mens det flyr blant skyene. I filmen har Robert de Niro en rimelig skeiv tolkning av figuren. Ikke misforstå meg – dette er faktisk en av forandringene som fungerte til en viss grad. Det bringer humor inn i fortellingen, og de Niro er fornøyelig å se i rollen. Måten regissøren forandrer helt stil underveis, er det jeg reagerer på. Det er noe av det samme som skjer underveis i Pirates of the Caribbean-trilogien, hvor du mot slutten i den tredje filmen ikke kan tro at vi er i sammen univers som i den første filmen.

Jeg har en mistanke om at de som ikke har lest boka vil få en annen filmopplevelse. Det man kan håpe på, er at de blir så inspirert av filmopplevelsen at de kjøper og leser boka. Den er av større verdi enn filmen.

Dagen etter brukte jeg litt tid til å se filmen som er basert på boka Holes av Louis Sachar. Dette er en fortelling om gutten som opplever at et par sko faller ned fra himmelen. Han tar dem med seg, men blir etterpå anklaget for å ha stjålet dem. Som straff blir han sendt til en leir for ungdomskriminelle, der han sammen med de andre innsatte må grave et hull om dagen. Stanley Yelnats (les den baklengs) finner seg ikke helt til rette i leiren, men får noen venner, blant annet Zero, som får en viktig rolle i hendelsene.

I tillegg til hovedhistorien er det en annen historie i boka om Stanleys tippoldefar. Han fikk en forbannelse lyst over seg av ei hekselignende dame ved navn Madam Zeroni, fordi han ikke holdt et løfte han hadde gitt henne. Forbannelsen rammer ikke bare han, men også resten av slekta, og selvfølgelig også Stanley. Stanley skylder på tippoldefarens dårlige oppførsel for hvorfor han har havnet i uføret sitt. Disse to historiene fletter seg inn i hverandre i en godt designet fortelling som til slutt får en lykkelig utgang for Stanley. Romanen er ikke noe mesterverk, og den virker litt for mye som et design, ikke en fortelling. Likevel er den fortalt med følelse og med moral, og det er tilfredsstillende å se hvordan bitene i puslespillet faller på plass.

Filmfortellingen følger boka nærmest til punkt og prikke. Her er alle figurer skildret slik jeg husker dem fra boka. Settingen er gjenkjennelig. Alle delhistoriene, fra grisestjelingen til Kissin’ Kates eskapader, er samvittighetsfullt fortalt etter mønster fra boka. Muligens er det ikke så spennende som å foreta en spektakulær adaptasjon, men etter å ha lest boka (som jeg også likte godt) er det tilfredsstillende å se at jeg deler bokas visjon med regissøren og produsenten. I tillegg fungerer skuespillerne rimelig godt, spesielt Sigourney Weaver i rollen som passe ond leirbestyrer.

Noen sammenligner Holes med filmen The Shawshank Redemption. Joda, på en måte kan man si at det stemmer, selv om Shawshank Redemption er mer monumental og rekker litt lengre. Noen sammenligner Stardust med The Princess Bride. Jeg skjønner også den, men syns den adaptasjonen er mange ganger mer vellykket. Lykkelig er den som kan lese boka i etterkant av filmopplevelsen! 

Når vildanden vågner…

Etter at jeg startet i den nye jobben har det dukket opp et problem som irriterte meg. Da jeg kjørte nordover mot Sørum var det aldri noen kø på veien, verken til eller fra jobb. Når jeg skal kjøre mot Bærum, derimot, kan jeg risikere både en og to timer i kø, hvis uhellet (bokstavelig talt) skulle være ute. Hittil tror jeg at jeg har klart meg unna det verste kaoset, men det er fordi jeg kjører om lag klokka sju på morgenen og er framme på jobb før de fleste andre.

Fordeler:

1. Jeg kommer tidlig og kan velge og vrake i parkeringsplasser.
2. Jeg får inn en ganske bra arbeidsøkt på starten. Uansett hvor mye jeg er B-menneske, så jobber jeg best om morgenen.
3. Noen ganger får jeg tid til å svippe nedom Torshov og kjøpe en deilig kopp cortado – dobbel, takk!
4. Ikke noe stress.

Ulemper:

1. Jeg må legge meg tidligere om kvelden. Jeg er glad i kveldstiden – den beste tiden på døgnet – så dette er et tap.
2. Når jeg ikke greier å legge meg tidligere om kvelden er jeg praktisk talt en zombie deler av neste dag.
3. Alle mine nye kolleger kommenterer hvor tidlig jeg er ute: “Er du her så tidlig nå igjen?!” eller “Ja, skjønte jeg det ikke – du er her før meg.” eller “Hva i all verden gjør du her så tidlig på morgenen?” Mer om dette i en senere tekst.
4. Jeg må skru på kopimaskina på jobben. Hvis den første som kommer ikke gjør det, er det ikke bare blide fjes den neste timen.

Etter hvert har jeg ikke helt greid å holde regimet med å kjøre klokka sju hver eneste morgen. Jeg har heller ikke greid å finne ut av systemet for køen hjemover mot Bjerke igjen, så noen ganger blir det en time i kø på ettermiddagen.

Jeg har imidlertid funnet en slags løsning på problemet. Hvis jeg allikevel må stå i kø, hvorfor ikke gjøre noe produktivt ut av tidstapet? Jeg kom på noe min tidligere kollega Stig nevnte en gang: Bilkjøring, spesielt i kø, er glimrende egnet til å høre lydbøker. Med denne tanken frisk i hodet dro jeg innom Deichmanskes filial på Bjerke for å se på utvalget. Jeg endte opp med noe krim (Varg Veum er jo aktuell), samt at jeg tok med meg noen skuespill av Ibsen.

Som norsklærer føler jeg meg forpliktet til kjenne til Ibsen, om ikke ut og inn så i hvert fall hovedverkene. Ulempen er at de er så usigelig vanskelige å komme inn i. Jeg har samlede verker hjemme, men kan ikke helt si at jeg har brukt den flittig. Jeg tror ikke jeg har kommet igjennom annet enn Peer Gynt i den utgaven. Med lydbøker blir det noe annet. De fleste skuespillene har en spilletid på mellom en og en halv og to timer. Det betyr at jeg kommer igjennom tre-fire skuespill på en uke fram og tilbake til jobb.

På denne måten har jeg hørt En folkefiende, Rosmersholm, Fruen fra havet, Bygmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman, Når vi døde vågner, Catilina, Fru Inger til Østråt og Kongs-emnerne. Det er bare en liten hake. Som tittelen antyder kan jeg vel ikke si at jeg er helt i stand til å skille skuespillene fra hverandre. Så mange inntrykk på så kort tid gjør at jeg nok må gjøre litt mer ut av dette for at opplevelsen skal være nyttig i noe som likner på en undervisningssituasjon. Allikevel så er det en god opplevelse. Jeg sitter ikke lenger og irriterer meg over bilister som frekt skifter filer for å tjene noen sekunder i køen, eller andre som skaper luker og forsinker trafikken enda mer. Nå er jeg heller revet med i Lille Eyolfs drukningsdød, Bygmester Solness‘ fall fra spiret eller doktor Stockmanns oppdagelse om den kompakte majoritet i En folkefiende. Heldigvis er det høstferie snart. Det er kanskje godt med en ferie fra Ibsens skuespill også…

De er … borte!

I morges våknet jeg opp for første gang siden sykehusoppholdet uten av Aurora lå på samme rom som meg. Siden noen dager etter 4. juli har jeg vært vant til å ha henne rundt meg i hvert fall deler av dagen. Nå kommer det til å gå ti dager før jeg ser henne igjen. Det er vel ingen overraskelse at det føles rart. Jeg trodde imidlertid ikke at det skulle føles ut som et så stort savn så tidlig. En del av meg tenkte at det ville bli helt greit å være borte fra henne og Lisa ei stund. Helt greit blir det nok ikke. Det går bra, men følelsen av at de er … borte! er der.

Lisa er en hjemmekjær person som trives svært godt sammen med familien. Siden Aurora kom til verden er dette tredje gang hun besøker Sykkylven. Den første gangen var kun en kort stopp for å overnatte, på vei til Trondheim via Molde. Det høres kanskje ut som en merkelig reiserute, men det har sin forklaring. Lisa har i mange år vært med på å arrangere Moldejazz. Dette er vel det første året på lenge at hun ikke har hatt direkte ansvar på noen måte for å gjennomføre arrangementet. Jeg vet at hun likevel er engasjert med hele seg i det som skjer i Molde. Derfor tok vi også en kort stopp innom byen.

På veien stoppet vi altså innom Sykkylven for første gang med Aurora. Hun hadde allerede møtt mormor og morfar for første gang, men møtte nå litt av resten av slekta. Dagen etter kjørte vi mot Molde, der Aurora fikk det første møtet med live-jazz. Jeg vet ikke hvor godt hun likte det, men hun forholdt seg ganske rolig til opplevelsen. Etter noen timer i Molde kjørte vi videre til Trondheim, der Aurora fikk hilse på farmor, farfar og de andre fra Trondheim. Vi var der i om lag ei uke, før vi vendte tilbake til Oslo. Senere i sommer dro vi igjen til Sykkylven, og denne gangen var vi der lenger enn ei natt.

Uansett hvor vi er eller drar, så syns jeg Aurora blir behandlet som ei prinsesse. Det er så mange som er så gavmilde og så hjertelige med en gang de møter henne. Det slutter ikke å overraske meg, og det overvelder meg innimellom. Aurora (og vi) har fått mange fine gaver (som jeg føler at jeg ikke har fått takket ordentlig for), og hun får mye kjærlighet fra så mange. Det jeg syns er flottest, er hvor åpne helt fremmede mennesker plutselig er når de ser oss sammen med henne. Aurora skaper smil og glede.

 Jeg har ikke tall på alle de flotte gavene Aurora har fått. Jeg tenker på alle klærne, bøkene, lekene, gode hjelpemidler og andre ting. Heldigvis har Lisa alt sirlig nedskrevet på en blokk. En gang om ikke altfor lenge skal vi sende en takk. Gaver er ikke alt. Jeg syns også at det er så mange som gir henne mer enn det. Det er grunnen til at jeg likevel syns at det er bra at hun er der hun er nå. Det er mange som er glade i Aurora i Sykkylven.

Men jeg savner Lisa og henne. Jeg savner å se at Aurora våkner opp om morgenen. Se at hun strekker seg i sin fulle lengde og kjemper bort søvnen. Se henne åpne øynene, like forundret hver gang over å våkne. Se henne se seg rundt. Se henne oppdage noen som betrakter henne, og hvordan hun langsomt begynner å smile det bredeste smilet jeg har sett på noen så liten. Så ligger hun og pludrer og smiler og prøver å koordinere noen bevegelser, før hun blir utålmodig og signaliserer at det er noe som er svært viktig å gå gjort så snart som mulig.

Aurora er ikke bare smil og glede. Hun kan også være utålmodig tyrann. Det er heldigvis sjelden, og det er lett å lese hva hun er ute etter. Hun er vanligvis ute etter mat, skift, søvn eller andre basisbehov. Noen ganger har vi lurt litt på hva hun egentlig vil, men funnet ut at en sår stump ikke er så god å ha, eller at magen ikke var så medgjørlig akkurat den kvelden. Jeg føler meg heldig som ikke har større problemer enn dette, og ikke minst at Lisa er så vanskelig å stresse opp.

Nå får jeg ti dager uten å oppdage nye ting ved verden sammen med Aurora. Slikt som å se Aurora bli helt oppslukt av blader på trærne når vi triller tur (øynene ser ut som om de skal trille ut av hodet på henne). Eller å se hvordan hun opplever vinden mot ansiktet (det ser ut som om liker følelsen av å miste pusten). Hun har også oppdaget at det kan være gøy å “fly” gjennom luften, og pappa har lært at det kanskje ikke er like lurt rett etter at Aurora har fått mat. Lisa har tatt med baby-gym til Sykkylven, så når jeg møter henne igjen, kan hun sikkert bevege og turne på figurene som bare det. Og så gleder jeg meg til å oppleve henne ta et bad igjen. Aurora simpelthen elsker å bade. Det gjør henne ikke noe å få vann i øynene eller over hodet. Hun viser en så barnlig glede over det våte i balja ta man bare må bli glad inni seg.

Det er mye mer ved å bli pappa enn jeg kunne forestille meg før Aurora kom til oss. Og alt dette er bare smakebiter. Tenk det!