I morges våknet jeg opp for første gang siden sykehusoppholdet uten av Aurora lå på samme rom som meg. Siden noen dager etter 4. juli har jeg vært vant til å ha henne rundt meg i hvert fall deler av dagen. Nå kommer det til å gå ti dager før jeg ser henne igjen. Det er vel ingen overraskelse at det føles rart. Jeg trodde imidlertid ikke at det skulle føles ut som et så stort savn så tidlig. En del av meg tenkte at det ville bli helt greit å være borte fra henne og Lisa ei stund. Helt greit blir det nok ikke. Det går bra, men følelsen av at de er … borte! er der.
Lisa er en hjemmekjær person som trives svært godt sammen med familien. Siden Aurora kom til verden er dette tredje gang hun besøker Sykkylven. Den første gangen var kun en kort stopp for å overnatte, på vei til Trondheim via Molde. Det høres kanskje ut som en merkelig reiserute, men det har sin forklaring. Lisa har i mange år vært med på å arrangere Moldejazz. Dette er vel det første året på lenge at hun ikke har hatt direkte ansvar på noen måte for å gjennomføre arrangementet. Jeg vet at hun likevel er engasjert med hele seg i det som skjer i Molde. Derfor tok vi også en kort stopp innom byen.
På veien stoppet vi altså innom Sykkylven for første gang med Aurora. Hun hadde allerede møtt mormor og morfar for første gang, men møtte nå litt av resten av slekta. Dagen etter kjørte vi mot Molde, der Aurora fikk det første møtet med live-jazz. Jeg vet ikke hvor godt hun likte det, men hun forholdt seg ganske rolig til opplevelsen. Etter noen timer i Molde kjørte vi videre til Trondheim, der Aurora fikk hilse på farmor, farfar og de andre fra Trondheim. Vi var der i om lag ei uke, før vi vendte tilbake til Oslo. Senere i sommer dro vi igjen til Sykkylven, og denne gangen var vi der lenger enn ei natt.
Uansett hvor vi er eller drar, så syns jeg Aurora blir behandlet som ei prinsesse. Det er så mange som er så gavmilde og så hjertelige med en gang de møter henne. Det slutter ikke å overraske meg, og det overvelder meg innimellom. Aurora (og vi) har fått mange fine gaver (som jeg føler at jeg ikke har fått takket ordentlig for), og hun får mye kjærlighet fra så mange. Det jeg syns er flottest, er hvor åpne helt fremmede mennesker plutselig er når de ser oss sammen med henne. Aurora skaper smil og glede.
Jeg har ikke tall på alle de flotte gavene Aurora har fått. Jeg tenker på alle klærne, bøkene, lekene, gode hjelpemidler og andre ting. Heldigvis har Lisa alt sirlig nedskrevet på en blokk. En gang om ikke altfor lenge skal vi sende en takk. Gaver er ikke alt. Jeg syns også at det er så mange som gir henne mer enn det. Det er grunnen til at jeg likevel syns at det er bra at hun er der hun er nå. Det er mange som er glade i Aurora i Sykkylven.
Men jeg savner Lisa og henne. Jeg savner å se at Aurora våkner opp om morgenen. Se at hun strekker seg i sin fulle lengde og kjemper bort søvnen. Se henne åpne øynene, like forundret hver gang over å våkne. Se henne se seg rundt. Se henne oppdage noen som betrakter henne, og hvordan hun langsomt begynner å smile det bredeste smilet jeg har sett på noen så liten. Så ligger hun og pludrer og smiler og prøver å koordinere noen bevegelser, før hun blir utålmodig og signaliserer at det er noe som er svært viktig å gå gjort så snart som mulig.
Aurora er ikke bare smil og glede. Hun kan også være utålmodig tyrann. Det er heldigvis sjelden, og det er lett å lese hva hun er ute etter. Hun er vanligvis ute etter mat, skift, søvn eller andre basisbehov. Noen ganger har vi lurt litt på hva hun egentlig vil, men funnet ut at en sår stump ikke er så god å ha, eller at magen ikke var så medgjørlig akkurat den kvelden. Jeg føler meg heldig som ikke har større problemer enn dette, og ikke minst at Lisa er så vanskelig å stresse opp.
Nå får jeg ti dager uten å oppdage nye ting ved verden sammen med Aurora. Slikt som å se Aurora bli helt oppslukt av blader på trærne når vi triller tur (øynene ser ut som om de skal trille ut av hodet på henne). Eller å se hvordan hun opplever vinden mot ansiktet (det ser ut som om liker følelsen av å miste pusten). Hun har også oppdaget at det kan være gøy å “fly” gjennom luften, og pappa har lært at det kanskje ikke er like lurt rett etter at Aurora har fått mat. Lisa har tatt med baby-gym til Sykkylven, så når jeg møter henne igjen, kan hun sikkert bevege og turne på figurene som bare det. Og så gleder jeg meg til å oppleve henne ta et bad igjen. Aurora simpelthen elsker å bade. Det gjør henne ikke noe å få vann i øynene eller over hodet. Hun viser en så barnlig glede over det våte i balja ta man bare må bli glad inni seg.
Det er mye mer ved å bli pappa enn jeg kunne forestille meg før Aurora kom til oss. Og alt dette er bare smakebiter. Tenk det!
