Medgangssupporter?

I mange år var det enkelt å være RBK-supporter. Rosenborg vant serien år etter år. Noen år vant de til og med cupen. Omtrent hver høst deltok de i Champion’s League. Der fikk de baklengsmål i bøtter og spann. Det var for så vidt greit å akseptere, ettersom det var skritt på veien mot å bli bedre. Vi opplevde også at RBK gikk videre til kvartfinale.

I de siste årene har det vært mer vanskelig. RBK vant ikke “automatisk” serien hvert år. Cuptriumfene har det blitt mange år mellom. Trenerskifter begynner å bli en årlig foreteelse. Etter at Eggen gikk av har Sollied, Hareide, By Rise, Høgmo, Hansen og Tørum vært innom. Noen har hatt suksess, men forlatt klubben til fordel for bedre tilbud. Andre har absolutt ikke hatt suksess. Høgmo og Hansen måtte forlate klubben etter mindre suksess enn det en toppklubb som RBK krever. By Rise fikk derimot ikke fornyet kontrakt etter å ha vunnet Tippeligaen med klubben! Personlig syns jeg klubben vurderte feil da de ikke lot By Rise fortsette.

I skrivende stund ligger RBK på 7. plass i serien, den samme plasseringen de endte opp på for to sesonger siden. Fredrikstad som slo RBK i den siste kampen, ligger bak på målforskjell. Jeg ser det absolutt ikke som usannsynlig at de ender opp foran RBK ved sesongslutt. Tidligere i år vitset jeg om at vi må passe opp for Aalesund. Det er faktisk ikke helt sikkert at det er RBK som ligger øverst i november. Jeg tror og håper det, men…åtte tap og fem uavgjorte på 22 kamper er ikke egnet til å overbevise meg helt.

Spørsmålet er: Kan en trener som Knut Tørum være med på å bidra til at RBK reiser seg? Et lag har lov til å ha dårlige perioder, men kan et lag med RBKs ambisjonsnivå og økonomiske grunnlag oppnå to sjuendeplasser (eller verre i år) på tre år? NEI! Tørum er rett og slett ikke mannen som kan føre RBK tilbake til toppen. Selvfølgelig er hans ansvar begrenset. Han kan ikke spille kampen for spillerne. Han har imidlertid en motivasjonsrolle. Han analyserer hva som skjer utpå der. Utfra dette bestemmer han seg for en strategi videre og en kampplan, inkludert hvem som skal spille og hvordan laget skal spille. Resultatene taler for seg – det ser vi på tapene og hvordan RBK ikke makter å avgjøre flere jevne kamper til sin fordel.

Personlig håper jeg at Knut Torbjørn Eggen finner et alternativ til Tørum. Jeg vet ikke hvem som eventuelt skal ta over, men man kan jo håpe på at det er mulig å hente Sollied? Personen som skal overta må ha bedre evner til å motivere spillerne, analysere kampene, planlegge og legge strategier i forkant av kampene, samt ha evnen til å forandre taktikk underveis i kampen. I tillegg må det gå an å finne noen som kan forvalte pengene riktig i forhold til spillerinnkjøp. Alle som følger med RBK ser at vi har et forsvarsproblem, spesielt i forhold til stopperplassene. Den riktige treneren for RBK har planer for utviklingen av forsvarsspillet, i tillegg til å se hvor viktig den offensive tradisjonen i RBK er.

Noe må skje raskt. RBK kan ikke leve med nok en sjuendeplass. Hadde det enda vært en tredjeplass… Noe annet er det at vi ikke kan leve med at kjente systemer rakner, og at det ikke virker som om det er plan i spillet. Kanskje er dette likevel bare frustrasjon fra en medgangssupporter? Nåja, det er tross alt bare fotball. Motgang på det planet må vel tåles, spesielt når man har opplevd så mye medgang. Og forhåpentligvis har jeg mer å glede meg over med Liverpool utover i sesongen.

London: Getting there

Min første tur til England var i 1987. Jeg hadde akkurat avsluttet ungdomsskolen, og språkreiser var in. For alt jeg vet kan det fortsatt være det, men da var det populært. Selvfølgelig var ikke hovedpoenget å lære språket (noe som illustreres fint av at jeg scoret høyere på testen i starten av kurset enn jeg gjorde på slutten…). Nei, turen og opplevelsene, utsikten til kulturelle oppdagelser og … shopping. Det er 20 år siden Øyvind og jeg dro til Torquay på sørvestkysten av England, og på tide å gjenta reisen. Riktignok har vi vært en tur til over siden da, men det var i 1995. Da var vi også i Torquay, men kun som ett av mange stopp på en runde rundt i England og Skottland. Denne gangen skulle vi bare til London.

Turen har ikke vært planlagt i detalj altfor lenge. Vi har snakket om det, akkurat som man snakker om løst og fast, og det var tilfeldig at vi planla turen nå. Høstferien passet bra på mange måter. Med en ferie i bakkant trenger man ikke stresse seg gjennom turen på kort kort tid. Det er ikke like mange turister i London da som andre tider i året. Dermed er det kanskje litt billigere. Jeg sier “kanskje litt billigere”, for i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på hvor billig alt var. Vi bestilte flyreise fra Norwegian – en ikke altfor dyr billett, rundt 2000,- tur/retur. Tidligere når jeg har vært i London, så har jeg bestilt hotell gjennom booking.com. Det har fungert bra: Prisene er ålreite og du har sjanse til å se anbefalinger fra andre reisende. Jeg orket ikke å surfe gjennom mange hoteller, men fant Lord Milner, et hotell i Belgravia, som så greit ut. Litt dyrere enn jeg hadde tenkt, men samtidig så rommene bra ut, samt at de fikk gode anbefalinger. Vi hadde tenkt å sjekke ut en del utstillinger og opplevelser på forhånd. Øyvind gjorde jobben sin og fant blant annet en utstilling rundt de kinesiske terrakottakrigerne. Den var imidlertid så populær at det var umulig å få billetter til den. Det hadde nok en sammenheng med at vi var sent ute også.

Avreisedagen var fredag, og jeg hadde full dag med undervisning som vanlig. Jeg hadde ikke fått pakket noe som helst, på grunn av travle dager på jobben og mye etterarbeid. Jeg hadde likevel laget en pakkeliste til meg selv. Jeg elsker lister. Denne var detaljert og god, og jeg tenkte at pakkinga ikke ville ta lang tid med planlegginga gjort. Jeg hadde til og med planlagt hva jeg skulle ha på meg. For eksempel mobiltelefonen. Hva hadde jeg ikke med meg da jeg kom på jobb? Mobiltelefonene, selvsagt. Dette var i og for seg ikke noe stort problem, med unntak av at jeg skulle hente Øyvind på Oslo S, slik at vi kunne kjøre sammen til Gardermoen.

Jeg ringte Øyvind fra skolen, og før vi ble avbrutt av dårlig linje, avtalte vi å møtes ved parkeringsplassen på Oslo S. Etter at undervisninga var ferdig kjørte jeg til Oslo S. Det var som vanlig trafikk, så jeg var litt forsinka. Ingen Øyvind ved parkeringsplassen. Jeg leter litt rundt, før jeg febrilsk finner en bedre parkeringsplass enn den reservert for Politiets utrykningskjøretøy. Jeg ser fortsatt ikke Øyvind, men kommer på at jeg kan ringe han fra en automat. …Til det trengs mynt… Jo, jeg har kredittkort! Ikke annet svar enn en metallisk damestemme. Etter å ha rotet rundt og lett i noen stunder til, dro jeg hjem for å pakke det jeg skulle, samt få tak i mobiltelefonen.

Hjemme fikk jeg tak i Øyvind, og vi avtalte at han skulle komme til meg med t-bane. Tror du ikke strømnettet er ute av funksjon, slik at all t-banetrafikk vest for Oslo S står? Vi finner ut at det beste er at han tar flytoget, så kjører jeg alene utover. Av erfaring vet jeg at det kan være kø på vei mot Gardermoen på ettermiddagen, så jeg tenker ut en flott god idé før jeg kjører. Jeg tar riksvei 4 mot Gjøvik, for der er det vanligvis ikke kø. I hvert fall ikke før du kommer til avkjørselen til Grorud. Køen er lang, laang, og jeg bestemmer meg for å ta ned på Østre Aker likevel. Heldigvis er det ikke kø her (…), så det går bra helt til jeg kommer ut på E6. Kø.

På det sakteste går det i 40 km/t, og det er mer enn nok til at jeg rekker flyplassen med god margin. Jeg parkerer på langtidsparkeringa. Sannelig rekker jeg ikke akkurat bussen til selve terminalen også. Heldig. Vel framme ser jeg at jeg har stresset uten grunn. Flyet er … riktig: Forsinka. Senere får vi den velkjente meldinga om “sent innkommet maskin”. Innsjekking og sikkerhetskontroll går bra. Jeg slipper å ta av meg sko. Slik var det ikke for noen år siden. Inne i ventehallen sjekker jeg det nye kredittkortet mitt for første gang. Nordea: “Vi ser oss ikke i stand til å tilby denne tjenesten på det nåværende tidspunkt.” Politikersvar. De vil ikke gå glipp av 30 kr i gebyr, tenker jeg… Ølen min får jeg uansett, med noe av det siste jeg har av cash. Ikke det siste, for det går med til å kjøpe en til senere på kvelden. En forsinkelse følges gjerne opp av ytterligere forsinkelser.

Innimellom alt dette treffer jeg en elev fra “gamle dager”. Anniken er på vei til England for å besøke sin studerende søster. Det er gøy å treffe gamle kjente slik.

På vei ut til flyet får jeg bange anelser. Det er ikke et av Norwegians egne fly vi skal fly med. XL.com står det på flykroppen. Når jeg studerer det nærmere, syns jeg at jeg aner løse bolter, falmet lakk og annet. Inne i flyet er det trangt. Hvis de forsøkte, tror jeg ikke de kunne fått flere seter inn i flyet enn det som møter oss. Det er så vidt jeg får presset kroppen ned i setet. Jeg kan se for meg høyere og bredere mennesker enn meg prøve å få plass i disse setene. Det er ikke behagelig, akkurat. Når jeg har tatt plass, er det likevel greit, forutsatt at jeg ikke skal hente noe i bagen eller besøke toalettet.

Jeg har ei bok med meg for å få tiden til å gå. Denne gangen har jeg tatt med Teacher Man av Frank McCourt. Jeg har allerede startet på den, og det er en rimelig fornøyelig liten sak om en lærer som starter praksisen sin i New York. Det er en slags biografi, men kanskje ikke en som holder seg firkantet til sannheten gjennom hele framstillingen. Som det heter: La ikke sannheten stå i veien for en god fortelling. Og hvem sin sannhet er det snakk om? I løpet av flyturen rekker jeg å komme halvveis i den. Når man vet at Mr. McCourt har blitt kåret til “Teacher of the Year” i løpet av sin tid, kan man som praktiserende lærer selv være tilfreds i vissheten om at det å være lærer ikke er enkelt for noen. Det er slit McCourt beskriver.

Vi ankommer Stanstead nærmere to timer forsinka. Vi kommer greit gjennom immigrasjonskontrollen, og Øyvind finner kofferten sin greit. Min, derimot, er ikke å se noe sted. Vi venter. Båndet går. Vi venter litt til. Øyvind kjøper billetter til flytoget mens jeg venter. Båndet slutter å gå. Andre passasjerer spør om hva som skjer. Bagasjemannskapet (eller hva man kaller disse) har visstnok glemt igjen ei vogn ved flyet. Så kan man spørre seg hvordan slikt skjer. Skjedd har det, og avstandene på flyplassen er slike at det tar 45 minutter å få bagasjen på båndet.

Til slutt kommer vi oss på flytoget til Liverpool Street Station. Der er vi litt i tvil om transportvalg videre, samt hvilke billetter vi skal kjøpe. Etter en del nøling kjøper vi en enkeltbillett på t-banen. £4! Det er legitimert ran. Hadde vi hatt Oysterkort, hadde vi sluppet med under £2, men det forutsetter at man legger penger i selve kortet. Ja ja. Når vi har kommet fram til Victoria Station er det en smal sak å finne hotellet, sammenlignet med resten av dagen, i hvert fall. Resepsjonisten har tålmodig ventet på at vi skal finne fram, to og en halv time, eller noe sånt, forsinka.

Halv to, norsk tid, stuper vi i seng, utmattede, men tilfredse med å være framme.