Snøkrig!

Det snør i Ålesund igjen. Jeg blir egentlig litt overraska hver gang det skjer. Hittil er i hvert fall ”mellomsnøperiodene” på vinteren lengre enn periodene med snø. Jeg har ikke noen illusjoner om at snøen skal bli liggende lenge denne gangen heller, men du verden så mye av den som har kommet! Dere som oppholder dere på Østlandet eller i Trøndelag (eller andre steder det snør mer og det ligger lenger) fnyser sikkert av dette, men en halv meter snø føler jeg er mye her vest.

 

Jeg er fornøyd med snøen som har kommet. Den utgjør nemlig et våpen for meg i krigen mot enkelte late mennesker. Siden vi flytta inn i sommer, har vi oppdaga at det er en del som bruker en sti gjennom eiendommen vår på vei til buss, butikk eller hva det nå måtte være. I og for seg er ikke dette så ille, og jeg mistenker at jeg kanskje kunne gjort det samme i deres sted. Det som får meg til å bli en smule irritert og villig til å ta fram snøskuffa med større glede enn vanlig, er at noen bruker stien på nattestid, akkompagnert av høylydte samtaler, synging eller annet. Enkelte bruker til og med stien mens vi er rett i nærheten. Selv ville jeg i hvert fall hatt skamvett nok til å gå utenom hvis eieren av eiendommen sto og så på meg…

 

Forrige gang det var et massivt snøfall i Ålesund (20 cm eller der omkring…), samlet jeg all snøen og la den i en haug mellom gjerdet og en stor busk vi har på den ene siden av huset. Bonusen var at haugen stengte for disse stifinnerne på deres vei gjennom hagen vår. Trodde jeg. Neida. Noen av dem vasser åpenbart villig vekk gjennom meterhøye dunger med snø. Dagen etter prøvde jeg å gjøre haugen større, men fortsatt ga de standhaftige ikke opp. Når jeg tenker på at enkelte av dem muligens har brukt stien i opptil 20 år, så er det kanskje ikke så rart. De vil ikke forandre vanene sine.

 

Ikke lenge etter smeltet alt. Jeg prøvde å legge ut noen stiger som stengsel. Jeg vet ikke hvor godt det funket overfor alle, men Lisa kunne fortelle at minst én har reagert med høylydte forbannelser. Jeg må innrømme at jeg jublet aldri så lite innvendig da jeg hørte det. Det skal koste å ta snarveier!

 

Nå har sjansen kommet til å opparbeide meg en haug igjen. I ettermiddag var jeg ute med skuffa, og resultatet får du kanskje med deg på bildene nedenfor.

 

Snøhaugen

 

 

Egentlig er jeg ikke i min beste form for tida, og strengt tatt burde jeg avstått fra slikt, men motivasjonen og drivet er for høyt! Jeg må! Jada, innerst inne vet jeg at dette er merkelig, at jeg kjemper mot vindmøller, at det er på grensen til smålighet, og kan jeg ikke bare la de stakkars menneskene få bruke stien sin… Men like forbannet vil jeg kjempe for retten til å slippe å våkne midt på natta eller se på mennesker tusle forbi stuevinduet på en halv meters avstand. Neste sommer blir det forhåpentligvis enklere. Da lager vi enten gjerde eller hekk. Det arbeidet gjør jeg med en glede jeg ikke ante ville materialisere seg for sju måneder siden!

 

 

Trudi Canavan: The Magician’s Guild

En av mine store litterære lidenskaper er fantastisk litteratur, eller fabelprosa som Bing og Bringsværd muligens ville gå med på å kalle slike bøker. Jeg har ikke tid til å lese like mye som før, men hver gang jeg gjør det er det en god opplevelse, såfremt boka er godt skrevet, selvfølgelig. Favoritten er G. R. R. Martin, men det går jo nesten en generasjon mellom utgivelsene hans nå, så innimellom får man lese andre ting.

 

Siden jeg ikke er i miljøet der det leses slikt lenger, må jeg bruke Amazon.co.uk som kilde til bøker som er verdt å lese. I Oslo kunne jeg stikke innom Outland og få gode anbefalinger. Amazon funker imidlertid bra. De fleste bøkene har anbefalinger (eller det motsatte…), slik at man ikke trenger å gamble på bøkene. Trudi Canavans bøker hadde jeg aldri hørt om tidligere, men de blir anbefalt på det varmeste.

 

The Magician's Guild

 

 

 

Magician’s Guild er en lovende tittel. Før i tiden, i riktig gamle dager, spilte jeg Dungeons & Dragons med A foran. Advanced. J Dette var rollespill basert på high fantasy. Det vil si at handlingen ikke akkurat var virkelighetsnær. Det var drager, troll, nisser…og magi. Av alle roller du kunne spille, var nok trollmannen den mest besnærende. Canavans bøker tar tak i dette. Vrien er at det ikke handler om en trollmann, men ei trollkvinne. Det føles ikke helt riktig å formulere det på den måten, men det får gå.

 

Hovedpersonen tilhører det laveste sosiale laget i Imardin, en by i landet Kyralia. Én gang i året blir slumboere som henne rensket ut av byen. De ansvarlige for dette er magikerlauget i byen. Når handlingen i boka starter, går noe galt. En slumbeboer (hovedpersonen vår, selvfølgelig) treffer en magiker i hodet med en gjenstand hun kaster. Dette er uhørt, ettersom ingen skal være i stand til å bryte gjennom skjoldet magikerne har rundt seg, enn si yte motstand som er nevneverdig overfor magikerne i det hele tatt. Etter hendelsen blir Sonea jaget vilt av magikerne – også fordi de finner ut at hun har magisk potensial selv. Hun søker tilflukt blant tyvene i byen, men til slutt blir hun overlatt magikerne. Det skjer fordi hun er en trussel overfor sine nærmeste, på grunn av at hun ikke klarer å kontrollere de magiske evnene sine. Hos magikerne lærer hun å kontrollere evnene sine, men må bestemme seg for om hun vil beholde dem eller vende tilbake til området hun kommer fra, med evnene blokkert. Det er i tillegg to magikere som kjemper om retten til å ta henne under sine vinger.

 

Dette er som sagt fantastisk litteratur. Jeg mener det først og fremst som en sjangerbetegnelse. Boka foregår i et univers der magikere kun står under kongen og hans apparat i makt. Kongemakten og magikerne holder hverandre i sjakk. Magikerne er ikke vel avholdt blant de som står lavest i rang, ettersom de blir holdt ansvarlige for den årlige renskinga, der folk i de ytterste sirklene av byen blir drevet ut. Canavan beskriver magikerne delvis som arrogante aristokrater som fnyser av skitne tiggere og lavkaster. Samtidig fins det magikere som ser lenger enn nesa si, og som ønsker å bruke magien sin for å hjelpe de som ikke har det like bra. Sonea er et av lavstatusmenneskene, men har samtidig et potensial for magi som få har sett tidligere. Dette gjør henne til mer enn en type – hun er ikke den typiske magikeren. Det er ikke engang sikkert hun blir eller vil være magiker. Hun frykter dem, og frykter også hvordan hun vil bli sett på av sine egne hvis hun tar imot tilbudet om å utvikle potensialet sitt.

 

Canavan bygger opp en verden som er troverdig. Det er ikke mye leseren trenger å tenke over som ulogisk eller vanskelig å gå med på. Forfatteren utviser innsikt i hvordan samfunn er bygget opp. Dette gjør faktisk boka paradoksalt realistisk. Det kan være irriterende å lese om Soneas tvil og hvordan hun tenker og føler, men det virker som om det kunne vært tankene og følelsene til ei jente i virkeligheten. Canavan driver historien videre med å bruke mye dialog. Det gjør det lett for leseren både å leve seg inn i handlingen og å lese kjapt. I tillegg får vi innblikk i tanker og følelser hos mange av de viktigste personene. Dette kunne nok vært gjort mer elegant, men er et grep som gjør det lett å drive handlingen videre. Jeg liker det ikke hele tiden, spesielt ikke når perspektivet skifter flere ganger i løpet av noen sider. Som regel skjer det likevel som en utvikling over flere avsnitt, der perspektivet skifter fra å ligge hos en av personene, til å ligge hos gruppa, for så å gå over til en annen person. Da er det mer elegant.

 

Boka er skrevet med driv, og i et språk som ikke står i veien for lesinga. Dette er ikke boka for de som gleder seg over de språklige krumspringene. Det betyr ikke at historien er dårlig skrevet. Det flyter av gårde. Sidene glir gjennom hendene, og hvis du har tid til rådighet bruker du ikke mer enn noen dager på boka. Du leser boka ferdig hvis du har en fridag der du kan konsentrere deg om å bla gjennom etter eget forgodtbefinnende. Liker du fantastisk litteratur, og spesielt high fantasy, bør du også lese denne! Jeg har allerede bestilt de to andre i serien (selvfølgelig er det en trilogi – hadde du ventet annet av fantastisk litteratur i tolkienånd?) fra Amazon.

Siden sist…

Når jeg ser tilbake på datoen for den siste oppdateringa på bloggen min, blir jeg overraska. 10. juli 2008. Det høres ut som lenge siden. Likevel kan jeg tydelig huske at jeg skrev det innlegget, og jeg kan huske at jeg planla mange andre innlegg som skulle krydre bloggen utover høsten. Slik ble det ikke.

 

Det er tirsdag kveld tidlig i februar nå, og jeg har vært syk siden fredag. Teknisk sett er jeg vel frisk, med unntak av den ubehagelige følelsen i de fleste ledd i kroppen. Ingen feber. I stedet er det Lisa og Aurora som har fått forkjølelsen. Lisa har ligget i hele dag, og kunne ikke stå opp før Aurora la seg litt over seks i ettermiddag. Så jeg har brukt dagen til å aktivisere Rara. Det har ikke vært like vanskelig som det kan være når hun er frisk og rask. I dag har hun stort sett ligget i sofaen eller forholdt seg i ro med bøker og tv. Innimellom får hun små anfall av lyst til å løpe rundt og tøyse, men det holder hun ikke ut lenge. I motsetning til mange voksne er Aurora i godt humør selv om hun er syk. Det er bra for en ikke helt restituert pappa.

 

Man skulle tro at man får gjort noe når man er syk og ikke er på jobb, at det åpenbarte seg litt tid til rådighet. Slik blir det ikke med ei lita ei som heller ikke er på topp. Jeg får selvsagt gjort litt, som å se Kill Bill 1 & 2, riktignok med mange trykk på pauseknappen underveis. Det er faktisk mer dvd action enn jeg har opplevd gjennom hele høsten. I går fikk jeg avslutta ei bok også – The Magician’s Guild av Trudi Canavan. Mer om den senere, hvis ting går som planlagt. Bortsett fra det blir det ikke mye.

 

Jeg får tid nok til å fundere over hvordan jeg skal bli ferdig med alle de ventende prosjektene i huset. For litt tid siden laget jeg ei liste (opphav: David Allen: Getting Things Done – mer om den også senere) over alt som treng å gjøres i huset vårt. Jeg skal ikke overdrive og si at den var lang som et vondt år, men det kan muligens ta mer enn ett vondt år å bli ferdig med lista. Da vi starta med oppussinga i høst, gikk det en god del fortere å bli ferdig med små prosjekter enn det har gått senere i høst og vinter. Riktignok har vi fått lagt gulv og lister på soverommet, fått snekret sammen diverse skap og hyller, satt opp rullegardiner med mer, men likevel er vi preget av at det er mer å gjøre enn vi får gjort. Det er ikke den mest behagelige følelsen.

 

Den nye jobben tar naturlig nok opp mye av tiden min. Sist uke ble vi ferdige med det største og viktigste prosjektet i året: Spjelkavik Grand Prix. Dette er en 16 år gammel tradisjon som nok blir mye eldre enn som så hvis elevene får bestemme. Jeg har ikke opplevd prosjektet før, men du verden for et spetakkel det er! Elevene forbereder seg i lang tid med valg av melodi, tema, tekst, kostymer, koreografi og så videre. Klassen min gjorde det kanskje ikke så bra rent resultatmessig (15 av 17), men prosessen rundt er jeg meget fornøyd med. De blir etter hvert mer kjent med hverandre, lærer å samarbeide og snakke sammen, finner fram til løsninger som kanskje ikke er optimale, men som driver prosjektet videre. Lederpersoner trer fram. Ting ser håpløst ut, men det ordner seg. Vi lærer av det til neste år. Da vinner vi. Kanskje.

 

Uka før det igjen var jeg i Tyskland. Skolen vår har blitt invitert med i et Comenius-prosjekt sammen med åtte skoler fra land rundt om i Europa. Koordinatorskolen ligger i Worms, og jeg var gjest hos en av lærerne som bor i Mainz. Underveis i oppholdet besøkte vi også Darmstadt og overvar en utstilling om kunst og kultur i Russland rundt 1900-tallet. En av de største stilretningene i denne tiden er Jugendstilen. Dette er den viktigste innfallsvinkelen til prosjektet vårt, som riktignok er litt videre, ettersom det fokuserer på Art Nouveau i Europa fra 1890 til 1910. Ikke bare Art Nouveau når jeg tenker meg om – også framstående individer og deres bidrag til kunst og kultur i tidsrommet. Det er et inkluderende prosjekt som jeg falt for, slik det ble framstilt. Tyskere er kjent som gode organisatorer. De skuffet ikke. Heller ikke som verter.

 

Dette var to eksempler på ting som tar mye tid på jobben. Det er andre ting. Jeg sa ja (hva er det med dette ordet?) til å være toastmaster på nyttårsfesten. Jeg er også gruppeleder på et stort prosjekt som skolen (og kommunen) satser på, kalt LP-prosjektet. Kort sagt går det ut på å bedre skolehverdagen gjennom å fokusere på atferd og pedagogikk, både i forhold til elever og lærere. Snart skal vi begynne prosessen fram mot klassetur høsten 2010. Så har vi selvfølgelig den daglige driften. Det er forbausende mye planlegging som tar tid. Kanskje er jeg for nøye og detaljfiksert, både i forhold til planlegging og evaluering?

 

Jeg får gjort noen andre ting. Jeg prioriterer boklesing, men det blir mest sakprosa og faglitteratur for tiden. Jeg surfer – av og til for mye og planløst. Jeg bruker Facebook mindre og mindre – ikke hver dag og ikke lenge, med noen unntak. Vi har ikke vært altfor mye ut på tur denne høsten og vinteren. En kort tur til Trøndelag har det blitt, og det blir to nye turer. Først til Håvards navnefest 14. februar. Så enda en tur i slutten av mars hvis Lisa blir med korpset til NM i janitsjar. I vinterferien planlegger vi en oslotur.

 

Alt dette sier litt om grunnen til at jeg ikke blogger. Det er for så vidt en del ”blogworthy” materiale, men det mangler på overskuddet til å få skrevet noe fornuftig rundt det. Jeg hadde store forventninger til meg selv i høst, men har ikke greid å leve opp til dem. Jeg skal ikke ha like store forventninger framover. Kanskje går det bedre da? Vi får se…