En av mine store litterære lidenskaper er fantastisk litteratur, eller fabelprosa som Bing og Bringsværd muligens ville gå med på å kalle slike bøker. Jeg har ikke tid til å lese like mye som før, men hver gang jeg gjør det er det en god opplevelse, såfremt boka er godt skrevet, selvfølgelig. Favoritten er G. R. R. Martin, men det går jo nesten en generasjon mellom utgivelsene hans nå, så innimellom får man lese andre ting.
Siden jeg ikke er i miljøet der det leses slikt lenger, må jeg bruke Amazon.co.uk som kilde til bøker som er verdt å lese. I Oslo kunne jeg stikke innom Outland og få gode anbefalinger. Amazon funker imidlertid bra. De fleste bøkene har anbefalinger (eller det motsatte…), slik at man ikke trenger å gamble på bøkene. Trudi Canavans bøker hadde jeg aldri hørt om tidligere, men de blir anbefalt på det varmeste.
The Magician's Guild
Magician’s Guild er en lovende tittel. Før i tiden, i riktig gamle dager, spilte jeg Dungeons & Dragons med A foran. Advanced. J Dette var rollespill basert på high fantasy. Det vil si at handlingen ikke akkurat var virkelighetsnær. Det var drager, troll, nisser…og magi. Av alle roller du kunne spille, var nok trollmannen den mest besnærende. Canavans bøker tar tak i dette. Vrien er at det ikke handler om en trollmann, men ei trollkvinne. Det føles ikke helt riktig å formulere det på den måten, men det får gå.
Hovedpersonen tilhører det laveste sosiale laget i Imardin, en by i landet Kyralia. Én gang i året blir slumboere som henne rensket ut av byen. De ansvarlige for dette er magikerlauget i byen. Når handlingen i boka starter, går noe galt. En slumbeboer (hovedpersonen vår, selvfølgelig) treffer en magiker i hodet med en gjenstand hun kaster. Dette er uhørt, ettersom ingen skal være i stand til å bryte gjennom skjoldet magikerne har rundt seg, enn si yte motstand som er nevneverdig overfor magikerne i det hele tatt. Etter hendelsen blir Sonea jaget vilt av magikerne – også fordi de finner ut at hun har magisk potensial selv. Hun søker tilflukt blant tyvene i byen, men til slutt blir hun overlatt magikerne. Det skjer fordi hun er en trussel overfor sine nærmeste, på grunn av at hun ikke klarer å kontrollere de magiske evnene sine. Hos magikerne lærer hun å kontrollere evnene sine, men må bestemme seg for om hun vil beholde dem eller vende tilbake til området hun kommer fra, med evnene blokkert. Det er i tillegg to magikere som kjemper om retten til å ta henne under sine vinger.
Dette er som sagt fantastisk litteratur. Jeg mener det først og fremst som en sjangerbetegnelse. Boka foregår i et univers der magikere kun står under kongen og hans apparat i makt. Kongemakten og magikerne holder hverandre i sjakk. Magikerne er ikke vel avholdt blant de som står lavest i rang, ettersom de blir holdt ansvarlige for den årlige renskinga, der folk i de ytterste sirklene av byen blir drevet ut. Canavan beskriver magikerne delvis som arrogante aristokrater som fnyser av skitne tiggere og lavkaster. Samtidig fins det magikere som ser lenger enn nesa si, og som ønsker å bruke magien sin for å hjelpe de som ikke har det like bra. Sonea er et av lavstatusmenneskene, men har samtidig et potensial for magi som få har sett tidligere. Dette gjør henne til mer enn en type – hun er ikke den typiske magikeren. Det er ikke engang sikkert hun blir eller vil være magiker. Hun frykter dem, og frykter også hvordan hun vil bli sett på av sine egne hvis hun tar imot tilbudet om å utvikle potensialet sitt.
Canavan bygger opp en verden som er troverdig. Det er ikke mye leseren trenger å tenke over som ulogisk eller vanskelig å gå med på. Forfatteren utviser innsikt i hvordan samfunn er bygget opp. Dette gjør faktisk boka paradoksalt realistisk. Det kan være irriterende å lese om Soneas tvil og hvordan hun tenker og føler, men det virker som om det kunne vært tankene og følelsene til ei jente i virkeligheten. Canavan driver historien videre med å bruke mye dialog. Det gjør det lett for leseren både å leve seg inn i handlingen og å lese kjapt. I tillegg får vi innblikk i tanker og følelser hos mange av de viktigste personene. Dette kunne nok vært gjort mer elegant, men er et grep som gjør det lett å drive handlingen videre. Jeg liker det ikke hele tiden, spesielt ikke når perspektivet skifter flere ganger i løpet av noen sider. Som regel skjer det likevel som en utvikling over flere avsnitt, der perspektivet skifter fra å ligge hos en av personene, til å ligge hos gruppa, for så å gå over til en annen person. Da er det mer elegant.
Boka er skrevet med driv, og i et språk som ikke står i veien for lesinga. Dette er ikke boka for de som gleder seg over de språklige krumspringene. Det betyr ikke at historien er dårlig skrevet. Det flyter av gårde. Sidene glir gjennom hendene, og hvis du har tid til rådighet bruker du ikke mer enn noen dager på boka. Du leser boka ferdig hvis du har en fridag der du kan konsentrere deg om å bla gjennom etter eget forgodtbefinnende. Liker du fantastisk litteratur, og spesielt high fantasy, bør du også lese denne! Jeg har allerede bestilt de to andre i serien (selvfølgelig er det en trilogi – hadde du ventet annet av fantastisk litteratur i tolkienånd?) fra Amazon.
0 Svar til “Trudi Canavan: The Magician’s Guild”