Det snør i Ålesund igjen. Jeg blir egentlig litt overraska hver gang det skjer. Hittil er i hvert fall ”mellomsnøperiodene” på vinteren lengre enn periodene med snø. Jeg har ikke noen illusjoner om at snøen skal bli liggende lenge denne gangen heller, men du verden så mye av den som har kommet! Dere som oppholder dere på Østlandet eller i Trøndelag (eller andre steder det snør mer og det ligger lenger) fnyser sikkert av dette, men en halv meter snø føler jeg er mye her vest.
Jeg er fornøyd med snøen som har kommet. Den utgjør nemlig et våpen for meg i krigen mot enkelte late mennesker. Siden vi flytta inn i sommer, har vi oppdaga at det er en del som bruker en sti gjennom eiendommen vår på vei til buss, butikk eller hva det nå måtte være. I og for seg er ikke dette så ille, og jeg mistenker at jeg kanskje kunne gjort det samme i deres sted. Det som får meg til å bli en smule irritert og villig til å ta fram snøskuffa med større glede enn vanlig, er at noen bruker stien på nattestid, akkompagnert av høylydte samtaler, synging eller annet. Enkelte bruker til og med stien mens vi er rett i nærheten. Selv ville jeg i hvert fall hatt skamvett nok til å gå utenom hvis eieren av eiendommen sto og så på meg…
Forrige gang det var et massivt snøfall i Ålesund (20 cm eller der omkring…), samlet jeg all snøen og la den i en haug mellom gjerdet og en stor busk vi har på den ene siden av huset. Bonusen var at haugen stengte for disse stifinnerne på deres vei gjennom hagen vår. Trodde jeg. Neida. Noen av dem vasser åpenbart villig vekk gjennom meterhøye dunger med snø. Dagen etter prøvde jeg å gjøre haugen større, men fortsatt ga de standhaftige ikke opp. Når jeg tenker på at enkelte av dem muligens har brukt stien i opptil 20 år, så er det kanskje ikke så rart. De vil ikke forandre vanene sine.
Ikke lenge etter smeltet alt. Jeg prøvde å legge ut noen stiger som stengsel. Jeg vet ikke hvor godt det funket overfor alle, men Lisa kunne fortelle at minst én har reagert med høylydte forbannelser. Jeg må innrømme at jeg jublet aldri så lite innvendig da jeg hørte det. Det skal koste å ta snarveier!
Nå har sjansen kommet til å opparbeide meg en haug igjen. I ettermiddag var jeg ute med skuffa, og resultatet får du kanskje med deg på bildene nedenfor.
Snøhaugen
Egentlig er jeg ikke i min beste form for tida, og strengt tatt burde jeg avstått fra slikt, men motivasjonen og drivet er for høyt! Jeg må! Jada, innerst inne vet jeg at dette er merkelig, at jeg kjemper mot vindmøller, at det er på grensen til smålighet, og kan jeg ikke bare la de stakkars menneskene få bruke stien sin… Men like forbannet vil jeg kjempe for retten til å slippe å våkne midt på natta eller se på mennesker tusle forbi stuevinduet på en halv meters avstand. Neste sommer blir det forhåpentligvis enklere. Da lager vi enten gjerde eller hekk. Det arbeidet gjør jeg med en glede jeg ikke ante ville materialisere seg for sju måneder siden!
0 Svar til “Snøkrig!”