Jeg er ikke den som leser alt av norsk litteratur med det samme bøkene blir utgitt. Det kan ta vinter og vår før jeg kanskje kjøper en pocketutgave av ei bok jeg har hørt en del om. For et par uker siden fikk jeg et reklameinnstikk med en eller annen avis jeg leser, for Bokklubben nye bøker. Tilbudet var så pass godt at jeg tenkte jeg kunne slå til på det (tre bøker + Mamma Mia-dvden gratis, i tillegg til en rekke andre bøker for 79,- per stykk). Dermed satte jeg i gang med utvelgelsen. Av alle de tilbudte bøkene var det faktisk bare fem jeg kunne tenke meg: Den siste i millenium-trilogien til Larsson, Pettersons siste, Vente, blinke av Øyehaug, Skumringstimen av Theorin, og Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg.
Charlotte Isabel Hansen
Jeg har lest de to første Jarle Klepp-bøkene til Renberg, og jeg har likt dem godt, selv om de kanskje ikke er litterære mesterverk. De var underholdende og hadde en god historie. Før jeg fikk benyttet meg av tilbudet og hadde bøkene i postkassen, kom jeg til å tenke på et intervju jeg hadde sett med en annen norsk forfatter i Dagbladet. Trude Marstein er ikke spesielt imponert over den siste boka til Renberg, for å si det mildt…
Trude Marstein
Marstein karakteriserer Renbergs bok som full av klisjeer, og uttaler at dette er boka hun vil brenne (den er i hvert fall nevnt under denne kategorien i intervjuet). Tidligere i intervjuet uttaler Marstein også at hun ikke tror hun kan la seg lure av litteratur. Jeg lurer på om hun kanskje ikke har blitt lurt her?
Når jeg startet lesingen av Charlotte Isabel Hansen, var det altså med Marsteins uttalelser i bakhodet. Marstein er en forfatter jeg har sansen for. Jeg leste tidlig debutboka hennes, Sterk sult, plutselig kvalme. Jeg syns hun skriver bra, og har store planer om å lese de senere utgivelsene. På det grunnlaget kan man si at jeg har generell tiltro til hennes vurderinger av litteratur. Samtidig har jeg lest tidligere utgivelser av Renberg, og jeg har likt det jeg har lest. Dermed var det med blandede følelser jeg startet lesinga. Jeg hadde lyst til at boka skulle være bra, eller i det minste gi meg en rimelig god leseropplevelse, samtidig som jeg også kunne forvente meg en samling av klisjeer, kanskje til og med en samling sentimentale anekdoter.
Etter å ha lest boka, er det ikke tvil om at den er full av klisjeer. Den er nok også full av sentimentalitet. Det er likevel et problem med Marsteins vurdering. Hun uttaler at fortelleren er pedagogisk, altoverskuende og nærmest håner leseren. Jeg er på mange måter enig, med unntak av det med å håne leseren. Hvorfor er dette så et problem? Det virker som om Marstein forventer at fortellerstemmen i boka er et talerør for forfatteren, at fortellerstemmen er noe leseren skal forholde seg til direkte og bokstavelig som “sannhet” og “autensitet”. Jeg vil hevde at dette er en feiltolkning av boka.
I min tolkning er klisjeene og sentimentaliteten ironiske. Fortellerstemmen ligger tett opptil hovedpersonen, som utleveres monumentalt gjennom teksten. Jeg mener til og med at dette er så tydelig at det må være vanskelig å gå glipp av. Det er så mange opplagte klisjeer i boka at det må være tydelig at det er et virkemiddel fra forfatterens side. Her er noen få av de mange, mange eksemplene:
Og hva med den framtidige seksuelle aktiviteten? Skulle han nå, hver gang det var pålandsvind og han seilte inn i de varme fjordene til Herdis Snartemo for å ankre opp, være tvunget til å tenke at det han egentlig gjorde var å berede grunnen for et barn? (s. 34)
I og med at de hadde seksuell omgang flere ganger ukentlig, og begge var enige om at når han seilte prammen inn i vågen hennes, så var det bare fordi de begge likte det og ikke noe mer, så begynte han å bli vant til henne som et menneske. (s. 68)
Leketøy? Jeg? tenkte han og så brystene hennes gynge under takten, slik en busk kan svaie under vinden i en hage, eller slik en ball kan duppe om man holder den under vannskorpen, mot dens vilje, og slipper den. Jeg? tenkte han og ropte et lykkelig hurra inni seg idet han kjente festen hennes stramme seg om lykken hans, hvorpå han ikke orket å vente lenger, og sendte meningen med livet av gårde inn i det brennvarme underjordsmørket og fullførte samleiet. (s. 70, mine understrekinger)
Alle disse sitatene er i forhold til hovedpersonens (Jarle Klepp) seksuelle eskapader med Herdis Snartemo. Det fins utallige andre eksempler på disse komplett overdrevne bildene, klisjeene. De er jo så overdrevne at det bør være tydelig for leseren at de er ironisk ment. Teksten har en ironisk distanse til hovedpersonen, gjennom en fortellerstemme som legger seg så nært opp til Jarle Klepp at vi bør skjønne problemet hans. Jarle Klepp har gått seg vill i den akademiske verdenen. Han har mistet taket på verden slik mennesker rundt han ser det. Aller mest tydelig er det når Jarle og moren møtes. Her er et eksempel, der Jarle har kommet opp med ideen om å lage karneval for datteren sin:
“Karneval? Ja, det er sikkert bra. Selvsagt er det bra med karneval. Men,” – hun sukket og skiftet fot – “jeg lurer på hvor langt det har gått med deg, Jarle, og hva slags liv du egentlig tror du lever når du trenger en russisk litteraturteoretiker for å få ideen om å lage et karneval for datteren din?
Han svelget. “Hm?” “Men,” hvisket han, “jeg hadde jo ikke fått ideen uten … ja … Bakhtin.” “Nei,” sa Sara oppgitt, “nettopp. Vanlige folk, Jarle,” – Sara pustet tungt og tok liksom sats – “et karneval? Jarle, det er en uskyldig ting vanlige folk tenker på av seg selv. Forstår du ikke det?”
Vanlige folk, tenkte Jarle irritert, vanlige folk aner ikke hvem Bakhtin er! (s. 302)
Jarle har tullet seg inn i en verden der han kan se på seg selv som uvanlig. Der kan han også sitte i elfenbenstårnet sitt og se ned på andre mennesker, vanlige mennesker. Dette er en akademisk verden der han leker og pynter seg med ord som vanlige mennesker ikke forstår. Det er i denne sammenhengen at alle klisjeene blir et virkemiddel for å etablere en ironisk distanse til hovedpersonen. Jarle opphøyer seg selv, mens fortelleren og teksten gjennom den ironiske bruken av klisjeer og sentimentalitet bidrar til å dra Jarle ned på jorda. Og det er (heldigvis, kanskje) deler av hovedpersonen som innser feilene han har gjort.
Slik sett vil jeg framheve at Renbergs bok er nærmest et humoristisk mesterverk. Jeg overdriver kanskje en smule, men gjentatte ganger måtte jeg avbryte lesingen og ta en pause. En humrende, latterfylt pause. Under en av disse kommenterte Lisa (samboeren min), at jeg minnet henne om en av disse mennene i 30-årene som sitter på t-banen i Oslo og ler høylydt av det de leser i en eller annen bok. Nå vil jeg hevde at jeg ikke er en av disse, men poenget er at Charlotte Isabel Hansen er en ironisk, humoristisk bok som leker med klisjeer og sentimentalitet som virkemidler for å avsløre hovedpersonens feil. Jeg vil hevde at det er ganske spesielt å lese samlingen av klisjeer og sentimentalitet i denne boka bokstavelig. Det bør være mange hint i boka om hvordan de bør leses. På dette grunnlaget oppfordrer jeg Trude Marstein til å lese boka en gang til, kanskje saktere og med et litt annet perspektiv.
