Når jeg ser tilbake på datoen for den siste oppdateringa på bloggen min, blir jeg overraska. 10. juli 2008. Det høres ut som lenge siden. Likevel kan jeg tydelig huske at jeg skrev det innlegget, og jeg kan huske at jeg planla mange andre innlegg som skulle krydre bloggen utover høsten. Slik ble det ikke.

Det er tirsdag kveld tidlig i februar nå, og jeg har vært syk siden fredag. Teknisk sett er jeg vel frisk, med unntak av den ubehagelige følelsen i de fleste ledd i kroppen. Ingen feber. I stedet er det Lisa og Aurora som har fått forkjølelsen. Lisa har ligget i hele dag, og kunne ikke stå opp før Aurora la seg litt over seks i ettermiddag. Så jeg har brukt dagen til å aktivisere Rara. Det har ikke vært like vanskelig som det kan være når hun er frisk og rask. I dag har hun stort sett ligget i sofaen eller forholdt seg i ro med bøker og tv. Innimellom får hun små anfall av lyst til å løpe rundt og tøyse, men det holder hun ikke ut lenge. I motsetning til mange voksne er Aurora i godt humør selv om hun er syk. Det er bra for en ikke helt restituert pappa.

Man skulle tro at man får gjort noe når man er syk og ikke er på jobb, at det åpenbarte seg litt tid til rådighet. Slik blir det ikke med ei lita ei som heller ikke er på topp. Jeg får selvsagt gjort litt, som å se Kill Bill 1 & 2, riktignok med mange trykk på pauseknappen underveis. Det er faktisk mer dvd action enn jeg har opplevd gjennom hele høsten. I går fikk jeg avslutta ei bok også – The Magician’s Guild av Trudi Canavan. Mer om den senere, hvis ting går som planlagt. Bortsett fra det blir det ikke mye.

Jeg får tid nok til å fundere over hvordan jeg skal bli ferdig med alle de ventende prosjektene i huset. For litt tid siden laget jeg ei liste (opphav: David Allen: Getting Things Done – mer om den også senere) over alt som treng å gjøres i huset vårt. Jeg skal ikke overdrive og si at den var lang som et vondt år, men det kan muligens ta mer enn ett vondt år å bli ferdig med lista. Da vi starta med oppussinga i høst, gikk det en god del fortere å bli ferdig med små prosjekter enn det har gått senere i høst og vinter. Riktignok har vi fått lagt gulv og lister på soverommet, fått snekret sammen diverse skap og hyller, satt opp rullegardiner med mer, men likevel er vi preget av at det er mer å gjøre enn vi får gjort. Det er ikke den mest behagelige følelsen.

Den nye jobben tar naturlig nok opp mye av tiden min. Sist uke ble vi ferdige med det største og viktigste prosjektet i året: Spjelkavik Grand Prix. Dette er en 16 år gammel tradisjon som nok blir mye eldre enn som så hvis elevene får bestemme. Jeg har ikke opplevd prosjektet før, men du verden for et spetakkel det er! Elevene forbereder seg i lang tid med valg av melodi, tema, tekst, kostymer, koreografi og så videre. Klassen min gjorde det kanskje ikke så bra rent resultatmessig (15 av 17), men prosessen rundt er jeg meget fornøyd med. De blir etter hvert mer kjent med hverandre, lærer å samarbeide og snakke sammen, finner fram til løsninger som kanskje ikke er optimale, men som driver prosjektet videre. Lederpersoner trer fram. Ting ser håpløst ut, men det ordner seg. Vi lærer av det til neste år. Da vinner vi. Kanskje.

Uka før det igjen var jeg i Tyskland. Skolen vår har blitt invitert med i et Comenius-prosjekt sammen med åtte skoler fra land rundt om i Europa. Koordinatorskolen ligger i Worms, og jeg var gjest hos en av lærerne som bor i Mainz. Underveis i oppholdet besøkte vi også Darmstadt og overvar en utstilling om kunst og kultur i Russland rundt 1900-tallet. En av de største stilretningene i denne tiden er Jugendstilen. Dette er den viktigste innfallsvinkelen til prosjektet vårt, som riktignok er litt videre, ettersom det fokuserer på Art Nouveau i Europa fra 1890 til 1910. Ikke bare Art Nouveau når jeg tenker meg om – også framstående individer og deres bidrag til kunst og kultur i tidsrommet. Det er et inkluderende prosjekt som jeg falt for, slik det ble framstilt. Tyskere er kjent som gode organisatorer. De skuffet ikke. Heller ikke som verter.

Dette var to eksempler på ting som tar mye tid på jobben. Det er andre ting. Jeg sa ja (hva er det med dette ordet?) til å være toastmaster på nyttårsfesten. Jeg er også gruppeleder på et stort prosjekt som skolen (og kommunen) satser på, kalt LP-prosjektet. Kort sagt går det ut på å bedre skolehverdagen gjennom å fokusere på atferd og pedagogikk, både i forhold til elever og lærere. Snart skal vi begynne prosessen fram mot klassetur høsten 2010. Så har vi selvfølgelig den daglige driften. Det er forbausende mye planlegging som tar tid. Kanskje er jeg for nøye og detaljfiksert, både i forhold til planlegging og evaluering?

Jeg får gjort noen andre ting. Jeg prioriterer boklesing, men det blir mest sakprosa og faglitteratur for tiden. Jeg surfer – av og til for mye og planløst. Jeg bruker Facebook mindre og mindre – ikke hver dag og ikke lenge, med noen unntak. Vi har ikke vært altfor mye ut på tur denne høsten og vinteren. En kort tur til Trøndelag har det blitt, og det blir to nye turer. Først til Håvards navnefest 14. februar. Så enda en tur i slutten av mars hvis Lisa blir med korpset til NM i janitsjar. I vinterferien planlegger vi en oslotur.

Alt dette sier litt om grunnen til at jeg ikke blogger. Det er for så vidt en del ”blogworthy” materiale, men det mangler på overskuddet til å få skrevet noe fornuftig rundt det. Jeg hadde store forventninger til meg selv i høst, men har ikke greid å leve opp til dem. Jeg skal ikke ha like store forventninger framover. Kanskje går det bedre da? Vi får se…

Det er snart en måned siden nå, men bedre sent enn aldri… Den 27. oktober feiret vi navnefest til ære for Aurora. Arrangementet foregikk i først i festsalen i Oslo rådhus, før vi dro videre til Høvik for å feire med koldtbord, kaker og alt som hører med. Før alt dette kunne skje var det mange forberedelser som måtte gjøres.

Lisa og jeg besluttet ganske tidlig at vi ønsket å markere Aurora på en eller annen måte. Det tradisjonelle ville jo vært at hun ble døpt. I og for seg hadde ikke det vært noe problem, men ingen av oss er personlig kristne, og det å la et barn døpe gjør at vi forplikter oss til å oppdra henne i den kristne tro. Det ville for så vidt ikke vært noe problem. Imidlertid opplevde vi at sønnen til Ann Marit, Fredrik, ble feiret med en navnefest i regi av Human-Etisk Forbund. Vi syns seremonien og alt rundt var så bra, at vi tenkte på det som et fint alternativ til dåpsritualet.

Siden jeg skriver om en navnefest, kan det jo passe å snakke om navnet Aurora. Det er egentlig ingen lang og god historie bak hvorfor vi valgte å kalle dattera vår Aurora. Jeg husker at Lisa og jeg startet å snakke om navn til barnet. Jeg tror vi startet med guttenavn. Der var vi ikke akkurat 100% enige. Favorittnavnet til Lisa er Brynjar, med alternativer som Torkild og Tarald. Når det gjelder Brynjar, så er jeg kanskje ikke helt uenig. Jeg har en konkret assosiasjon til navnet, og det er en nabokar fra tiden i Kongsveien på Kattem. Han er mye eldre enn meg, kjørte motorsykkel og etablerte seg som forfatter. Jeg husker at jeg leste ei bok av han. Tjukken, tror jeg tittelen var. Boka var ikke så verst. Jeg husker ingen ting om han personlig, så slik sett er det ingen grunn at jeg skulle få motforestillinger i forhold til navnet Brynjar.

Historien illustrerer at navnevalg har med følelser og erfaringer å gjøre. For min del ville jeg ønsket et navn som Njål, kanskje. Det har assosiasjoner av noe gammelt og rotekte norsk, samtidig som det står for noe stort, både i forhold til sagalitteraturen og den opprinnelige betydningen. Navnet kommer fra irsk og betyr kjempe. En skotsk form er navnet Neil, et av mine favorittnavn i den engelskspråklige verdenen. Tenk bare Neil Gaiman, en av forfatterne jeg leser mest.

Nå ble det ikke en gutt på oss, så foreløpig har vi ikke dét problemet. Jentenavn ble aldri noen stor diskusjon. Da jeg lanserte navnet Aurora sent en kveld, var Lisa skjønt enig om at det var et bra navn. Mine assosiasjoner til dette navnet er selvfølgelig Aurora fra Anne Kath. Vestlys bøker (Aurora og pappa kommer til å bli lest for vår Aurora!). Alle lærere assosierer dessuten navn i forhold til elever de har hatt. Eleven jeg forbinder med navnet er det bare gode ting å si om. Ellers har vi Aurora Borealis, nordlyset; Aurora som i morgenrødens gudinne i romersk mytologi; og dagsommerfuglen som kalles Aurora. Ingen grunner til ikke å velge navnet.

Det er forresten forbausende mange som sier at de liker navnet godt, i forhold til hvor vanlig det er. Navnet kommer ikke høyere enn 244. plass på listen over vanlige navn i Norge. Det er 1956 som bærer navnet ifølge siste statistikk. Det er likevel mye som tyder på at vi nå snakker om langt mer enn 2000, ettersom Aurora er på 19. plass av de mest populære navnene i 2006. Grafen nedenfor skulle si noe om den økende populariteten.

Med navnevalget ute av veien, var det bare å bestille plass hos Human-Etisk Forbund i Oslo og invitere gjestene. Vi fikk heldigvis plass en av lørdagene i slutten av oktober. For oss måtte det ble en lørdag, ettersom så mange av gjestene kommer langveis fra. Besteforeldrene Eldbjørg og Ragnar fra Sykkylven, sammen med onkel Christian og tante Monica, med søskenbarna Hans Joakim, Marius, Tonje, Pia og Maja. Onkel Erlend kommer selvfølgelig også derfra, men er for tiden i Trondheim med Siri, i likhet med familien min. Derfra kom farmor Solveig, tante Ann Marit og onkel Tor Helge, med søskenbarnet Fredrik. Tante Heidi og onkel David kom også, i tillegg til tante Lisa Merethe fra Tromsø. Fredagskvelden i stua før den store dagen ble ganske folksom med mange besøkende fra Trondheim.

En stund i forveien hadde besteforeldrene fra Sykkylven kommet for å hjelpe til med arrangementet og spesielt matlagingen. Jeg fikk ikke så mye inntrykk av det fordi jeg var opptatt på jobb, men jeg vet at det ble lagt ned en god del arbeidstimer i forberedelser. Vi fikk også god hjelp fra Eva, Lisas venninne, og Ingunn som er Øyvinds kone. Kvelden før gikk også med til å avslutte dekking og pynting av bord.

Lørdag morgen kom, og ikke alle forberedelser var over. I åttetida dro jeg utover til Åpent bakeri på Damplassen ved Ullevål for å kjøpe brød til festlighetene senere. Deretter gikk turen til Linderud senter for å hente ei fin-fin marsipankake med bilde av Aurora på. Det er nesten kriminelt å tenke på at den skulle kuttes og spises. Etter at disse ekspedisjonene var over og finstasen på, kjørte vi mot sentrum. Lisa liker alltid å være ute i god tid. Det var vi denne dagen, og jeg tror jeg var enda mer fornøyd med det enn mammaen.

For oss startet det hele med oppstilling til prosesjon, mens gjestene fant plassene sine i Bankettsalen. Seremonien foregikk virkelig i flotte omgivelser, med fin utsikt over Oslofjorden og et nydelig interiør som ramme rundt. Mens vi stilte opp til prosesjonen, registrerte jeg at Siv som jeg kjenner fra min gamle arbeidsplass i Sørum kommune, også hadde en sønn som skulle feires på navnefesten: Sverre heter han. Det var en hyggelig overraskelse. For øvrig var det også overraskende og hyggelig å møte Anneli igjen. Hun var navnevitne for et annet barn.

Etter prosesjonen inn i Bankettsalen fikk vi plasser på første rad. Jeg syns rett og slett det var uvanlig mange pene små barn der denne dagen. Det er mulig at farsrollen har fått meg til å se på babyer på en ny måte, men det kan jeg aldri bli sikker på. Det var uansett en fin stemning der, og Aurora bidro selvfølgelig til det. Lisa og jeg trodde hun skulle bli søvnig, sulten og sutrete, men det skjedde jo ikke. Hun var nok altfor opptatt med å få med seg alle inntrykkene rundt, som den fine musikken fra fiolinisten og pianisten, samt det meget dyktige HUM-koret. Etter å ha mottatt navnetavla fra Kari Pahle som var taler for anledningen, stilte vi opp til knipsing av bilder.

I etterkant dro vi utover mot Bærum og Høvik skole for festlighetene i etterkant. Vi hadde heldigvis god tid før middag, slik at det gikk bra å kjøre Lisa, Heidi og David til Sandvika Storsenter for den siste gavejakten. Denne middagen var spesiell for Lisa og meg, ettersom det markerte det første møtet mellom familiene våre. Noen fant nok hverandre mer enn andre, som for eksempel Ragnar og Fredrik som ble meget opptatt med å sparke ball etter middagen. Koldtbordet var forresten et vellykket affære, og jeg tror ikke det var mange som aktivt tenkte på kakebordet i etterkant. Heldigvis er dessertmagen ikke bare en myte…

Festlighetene fortsatte ut mot kvelden, med mye god mat og muligheter til å ta fine bilder. Vi fikk oppleve pianospill og show fra noen av de yngre. Etter hvert ble det tid for å bryte opp. Mye mat var igjen og måtte fraktes tilbake. Slikt blir det etterfest av, og det var en del som fikk nyte godt av dette i etterkant. Søndagen brukte jeg sammen med familien min, blant annet med en tur til den lokale Café Smatt (flott navn!) på Årvoll, før jeg kjørte Heidi, David og Solveig til stasjonen på ettermiddagen.

Det er mange gode minner fra navnefesten til Aurora. I etterkant kommer hun til å kose seg med bilder og andre synlige bevis fra festen, ikke minst alle de flotte gavene, ikke bare fra de som var til stede, men også andre. Takk til alle!

I morges våknet jeg opp for første gang siden sykehusoppholdet uten av Aurora lå på samme rom som meg. Siden noen dager etter 4. juli har jeg vært vant til å ha henne rundt meg i hvert fall deler av dagen. Nå kommer det til å gå ti dager før jeg ser henne igjen. Det er vel ingen overraskelse at det føles rart. Jeg trodde imidlertid ikke at det skulle føles ut som et så stort savn så tidlig. En del av meg tenkte at det ville bli helt greit å være borte fra henne og Lisa ei stund. Helt greit blir det nok ikke. Det går bra, men følelsen av at de er … borte! er der.

Lisa er en hjemmekjær person som trives svært godt sammen med familien. Siden Aurora kom til verden er dette tredje gang hun besøker Sykkylven. Den første gangen var kun en kort stopp for å overnatte, på vei til Trondheim via Molde. Det høres kanskje ut som en merkelig reiserute, men det har sin forklaring. Lisa har i mange år vært med på å arrangere Moldejazz. Dette er vel det første året på lenge at hun ikke har hatt direkte ansvar på noen måte for å gjennomføre arrangementet. Jeg vet at hun likevel er engasjert med hele seg i det som skjer i Molde. Derfor tok vi også en kort stopp innom byen.

På veien stoppet vi altså innom Sykkylven for første gang med Aurora. Hun hadde allerede møtt mormor og morfar for første gang, men møtte nå litt av resten av slekta. Dagen etter kjørte vi mot Molde, der Aurora fikk det første møtet med live-jazz. Jeg vet ikke hvor godt hun likte det, men hun forholdt seg ganske rolig til opplevelsen. Etter noen timer i Molde kjørte vi videre til Trondheim, der Aurora fikk hilse på farmor, farfar og de andre fra Trondheim. Vi var der i om lag ei uke, før vi vendte tilbake til Oslo. Senere i sommer dro vi igjen til Sykkylven, og denne gangen var vi der lenger enn ei natt.

Uansett hvor vi er eller drar, så syns jeg Aurora blir behandlet som ei prinsesse. Det er så mange som er så gavmilde og så hjertelige med en gang de møter henne. Det slutter ikke å overraske meg, og det overvelder meg innimellom. Aurora (og vi) har fått mange fine gaver (som jeg føler at jeg ikke har fått takket ordentlig for), og hun får mye kjærlighet fra så mange. Det jeg syns er flottest, er hvor åpne helt fremmede mennesker plutselig er når de ser oss sammen med henne. Aurora skaper smil og glede.

 Jeg har ikke tall på alle de flotte gavene Aurora har fått. Jeg tenker på alle klærne, bøkene, lekene, gode hjelpemidler og andre ting. Heldigvis har Lisa alt sirlig nedskrevet på en blokk. En gang om ikke altfor lenge skal vi sende en takk. Gaver er ikke alt. Jeg syns også at det er så mange som gir henne mer enn det. Det er grunnen til at jeg likevel syns at det er bra at hun er der hun er nå. Det er mange som er glade i Aurora i Sykkylven.

Men jeg savner Lisa og henne. Jeg savner å se at Aurora våkner opp om morgenen. Se at hun strekker seg i sin fulle lengde og kjemper bort søvnen. Se henne åpne øynene, like forundret hver gang over å våkne. Se henne se seg rundt. Se henne oppdage noen som betrakter henne, og hvordan hun langsomt begynner å smile det bredeste smilet jeg har sett på noen så liten. Så ligger hun og pludrer og smiler og prøver å koordinere noen bevegelser, før hun blir utålmodig og signaliserer at det er noe som er svært viktig å gå gjort så snart som mulig.

Aurora er ikke bare smil og glede. Hun kan også være utålmodig tyrann. Det er heldigvis sjelden, og det er lett å lese hva hun er ute etter. Hun er vanligvis ute etter mat, skift, søvn eller andre basisbehov. Noen ganger har vi lurt litt på hva hun egentlig vil, men funnet ut at en sår stump ikke er så god å ha, eller at magen ikke var så medgjørlig akkurat den kvelden. Jeg føler meg heldig som ikke har større problemer enn dette, og ikke minst at Lisa er så vanskelig å stresse opp.

Nå får jeg ti dager uten å oppdage nye ting ved verden sammen med Aurora. Slikt som å se Aurora bli helt oppslukt av blader på trærne når vi triller tur (øynene ser ut som om de skal trille ut av hodet på henne). Eller å se hvordan hun opplever vinden mot ansiktet (det ser ut som om liker følelsen av å miste pusten). Hun har også oppdaget at det kan være gøy å “fly” gjennom luften, og pappa har lært at det kanskje ikke er like lurt rett etter at Aurora har fått mat. Lisa har tatt med baby-gym til Sykkylven, så når jeg møter henne igjen, kan hun sikkert bevege og turne på figurene som bare det. Og så gleder jeg meg til å oppleve henne ta et bad igjen. Aurora simpelthen elsker å bade. Det gjør henne ikke noe å få vann i øynene eller over hodet. Hun viser en så barnlig glede over det våte i balja ta man bare må bli glad inni seg.

Det er mye mer ved å bli pappa enn jeg kunne forestille meg før Aurora kom til oss. Og alt dette er bare smakebiter. Tenk det!

Nå er det en god stund siden begivenheten, men jeg har ennå ikke skrevet noe her om Auroras fødsel. Det henger sammen med at jeg ikke har skrevet mye her i det hele tatt. Nå har jeg ikke hatt spesielt mye tid til å skrive i de fem ukene etter fødselen, men inntrykk, tanker og følelser er det mange av. For en del er sikkert mye av dette kjent, men likevel…

04.08: “Au!!” Den siste natta før Lisa skulle til Ullevål tenkte jeg at jeg skulle sørge for at jeg var skikkelig uthvilt. Derfor lå jeg og sov inne på rommet ved siden av soverommet vårt – det som skal bli Auroras rom etter hvert. Jeg hadde satt alarmen på mobiltelefonen på 07.00, ettersom Lisa hadde en avtale med sykehuset om å komme inn kl 09.00. Da skulle fødselen settes i gang, ettersom hun allerede hadde gått fire dager over termin og hadde et litt skummelt blodtrykk.

 Kl. 04.08 fikk jeg imidlertid en melding fra Lisa: “Au!!” Da hadde hun så vondt at hun ikke greide å vekke meg på vanlig måte (og antakeligvis ikke hadde lyst til å brøle gjennom veggen…). Noen minutter senere ringte vi til Ullevål for å høre om hvordan vi skulle forholde oss til den nye utviklingen.

Lisa hadde allerede hatt rier en god stund, men det hadde vært ganske lenge mellom dem, i tillegg til at de var ujevne. På telefonen fikk Lisa beskjed om at hun godt kunne komme inn til sykehuset, men at det sikkert ville ta en stund før viktige ting skjedde. Da var det et spørsmål om hva som ville være mest komfortabelt – å vente hjemme eller å vente på barselavdelingen på sykehuset. Derfor bestemte Lisa seg for å vente.

I tiden framover gjorde jeg det jeg kunne for å hjelpe. Det vil si at jeg ikke kunne gjøre så mye… Jeg har følelsen av at jeg gikk mest i veien og gjorde feil ting, men Lisa er flink til å formidle det på en okay måte. Det nyttigste jeg kunne gjøre var nok å dusje, lage en solid matpakke og ellers sørge for at alt var klart når vi skulle dra.

Kl. 05.45 måtte Lisa ringe for andre gang denne morgenen. Etter den samtalen ble det bestemt at vi skulle dra til Ullevål med en gang. Heldigvis er Lisa så flink til å planlegge og pakke på forhånd, slik at vi ikke trengte å bruke mye tid på det ene og det andre. Problemet var egentlig å komme seg ut på den enkleste og beste måten. Som mange vil vite er det ikke så enkelt å bevege på seg i høygravid tilstand. Da vi var på vei bortover svalgangen, så jeg for meg at det ville bli vanskelig å komme helt bort til heisen. Det gikk selvfølgelig bra, selv om jeg syns det tok tid.

Vi kjørte fra Lunden om lag 05.55 og var framme om lag 06.05. Jeg trodde jeg hadde planlagt godt på forhånd, men da vi kom fram til sykehuset viste det seg at jeg ikke visste om nattinngangen til fødeavdelingen. Det hadde heldigvis Lisa greie på. Etter å ha fulgt Lisa opp til avdelingen, gikk jeg ned for å parkere bilen skikkelig. Jeg tror billetten viste 06.08. Noen minutter etter var jeg oppe på fødeavdelingen igjen. Jeg fikk med en gang beskjed om å komme inn og ta plass i rommet, ettersom fødselen ville skje når som helst og med en gang.

Lisa har som oftest en smittende ro over seg i dramatiske situasjoner. Så også denne gangen. Likevel tror jeg hun kunne gjort hva som helst for å drikke mye akkurat da. Vi hadde med en liten koffert full med alt vi forestilte oss at vi trengte under oppholdet, inkludert flasker med drikke. Jeg hadde satt fra meg kofferten like ved døra da vi kom inn på rommet. Når jeg skulle hente kofferten for å gi Lisa drikke, fikk jeg klar melding fra jordmoren: “Hvis du går dit, er det fare for at du må oppholde deg på feil ende under fødselen – den kan skje når som helst!” Det betydde at jeg ikke kunne gjøre mye, samtidig som Lisa var så tørst som hun ikke har vært noen gang, forteller hun i ettertid. Minuttene gikk, og til slutt fikk hun likevel et beger med vann som gjorde godt.

Resten av hendelsene fram mot 06.29 er ganske grå og vanskelige å huske, men det klokkeslettet er det offisielle tidspunktet for fødselen. Personlig hadde jeg 06.25, men det er mulig at det er formelle prosedyrer for hvordan fødselstidspunkt registreres som jeg ikke kjenner til. Alt skjedde så fort at jeg ikke fikk tid til å tenke igjennom alt jeg har hørt og lest om ventetid og alle mine oppgaver for å gjøre oppholdet mest mulig komfortabelt for mor. Plutselig var Aurora der.

Jeg hadde ventet mer skrik og lyd. Aurora var egentlig ganske stille. Etter hvert ble det noen klynk, men ingen hyl eller annet som jeg hadde forventet. Hun fikk ganske raskt det første møtet med mor.

Bildet er tatt litt senere samme dag.

Siden Lisa hadde litt høyt blodtrykk, og Aurora hadde antydninger til gulsott, måtte de være litt lenger på avdelingen for at utviklinger skulle observeres. Jeg fikk være med på det første stellet av Aurora, samtidig som hun ble veid og målt:

• Vekt: 3430g
• Lengde: 50cm

Helt gjennomsnittlig, med andre ord.

Etter noen timer ble mor og barn plassert på barselavdelingen. Vi hadde forventet at vi skulle ta inn på hotell etter at den første tiden var over, men legene og jordmor ville ha mor og barn til observasjon, så det første døgnet ble tilbrakt på barsel. Der kunne ikke jeg være mellom 13 og 16 og fra 22 til 10 neste morgen. I ettertid tror jeg det sikkert var like greit, ettersom både jeg og de trengte søvn og ro.

Neste dag fikk vi beskjed om at Lisa og Aurora måtte ligge der ei natt til til observasjon. Jeg tror Lisa begynte å bli engstelig for at hun måtte tilbringe helga eller deler av den på barselavdelingen. Fredag formiddag sa hun derfor at det hun ville mest av alt var å komme hjem. Jeg tror egentlig sykepleiere og jordmødrene ble glad for den beskjeden, ettersom alle rom var fulle og flere kvinner lå i senger ute på gangene. Vi hadde vært heldige med tidspunktet for fødselen, skulle det vise seg.

Alt har skjedd fort. Fødselen skjedde på nærmest null tid. Vi var på sykehuset i litt over to døgn, noe som var kortere tid enn det vi trodde, tatt i betraktning Lisas blodtrykk og Auroras gulsott. Hjemme igjen hadde jeg ikke fått sjansen til å forberede alt til hjemkomsten, men jeg vasket og ryddet mens Aurora og Lisa slappet av noen timer. Godt å komme hjem med en familie på tre!