Siden sist…

Når jeg ser tilbake på datoen for den siste oppdateringa på bloggen min, blir jeg overraska. 10. juli 2008. Det høres ut som lenge siden. Likevel kan jeg tydelig huske at jeg skrev det innlegget, og jeg kan huske at jeg planla mange andre innlegg som skulle krydre bloggen utover høsten. Slik ble det ikke.

 

Det er tirsdag kveld tidlig i februar nå, og jeg har vært syk siden fredag. Teknisk sett er jeg vel frisk, med unntak av den ubehagelige følelsen i de fleste ledd i kroppen. Ingen feber. I stedet er det Lisa og Aurora som har fått forkjølelsen. Lisa har ligget i hele dag, og kunne ikke stå opp før Aurora la seg litt over seks i ettermiddag. Så jeg har brukt dagen til å aktivisere Rara. Det har ikke vært like vanskelig som det kan være når hun er frisk og rask. I dag har hun stort sett ligget i sofaen eller forholdt seg i ro med bøker og tv. Innimellom får hun små anfall av lyst til å løpe rundt og tøyse, men det holder hun ikke ut lenge. I motsetning til mange voksne er Aurora i godt humør selv om hun er syk. Det er bra for en ikke helt restituert pappa.

 

Man skulle tro at man får gjort noe når man er syk og ikke er på jobb, at det åpenbarte seg litt tid til rådighet. Slik blir det ikke med ei lita ei som heller ikke er på topp. Jeg får selvsagt gjort litt, som å se Kill Bill 1 & 2, riktignok med mange trykk på pauseknappen underveis. Det er faktisk mer dvd action enn jeg har opplevd gjennom hele høsten. I går fikk jeg avslutta ei bok også – The Magician’s Guild av Trudi Canavan. Mer om den senere, hvis ting går som planlagt. Bortsett fra det blir det ikke mye.

 

Jeg får tid nok til å fundere over hvordan jeg skal bli ferdig med alle de ventende prosjektene i huset. For litt tid siden laget jeg ei liste (opphav: David Allen: Getting Things Done – mer om den også senere) over alt som treng å gjøres i huset vårt. Jeg skal ikke overdrive og si at den var lang som et vondt år, men det kan muligens ta mer enn ett vondt år å bli ferdig med lista. Da vi starta med oppussinga i høst, gikk det en god del fortere å bli ferdig med små prosjekter enn det har gått senere i høst og vinter. Riktignok har vi fått lagt gulv og lister på soverommet, fått snekret sammen diverse skap og hyller, satt opp rullegardiner med mer, men likevel er vi preget av at det er mer å gjøre enn vi får gjort. Det er ikke den mest behagelige følelsen.

 

Den nye jobben tar naturlig nok opp mye av tiden min. Sist uke ble vi ferdige med det største og viktigste prosjektet i året: Spjelkavik Grand Prix. Dette er en 16 år gammel tradisjon som nok blir mye eldre enn som så hvis elevene får bestemme. Jeg har ikke opplevd prosjektet før, men du verden for et spetakkel det er! Elevene forbereder seg i lang tid med valg av melodi, tema, tekst, kostymer, koreografi og så videre. Klassen min gjorde det kanskje ikke så bra rent resultatmessig (15 av 17), men prosessen rundt er jeg meget fornøyd med. De blir etter hvert mer kjent med hverandre, lærer å samarbeide og snakke sammen, finner fram til løsninger som kanskje ikke er optimale, men som driver prosjektet videre. Lederpersoner trer fram. Ting ser håpløst ut, men det ordner seg. Vi lærer av det til neste år. Da vinner vi. Kanskje.

 

Uka før det igjen var jeg i Tyskland. Skolen vår har blitt invitert med i et Comenius-prosjekt sammen med åtte skoler fra land rundt om i Europa. Koordinatorskolen ligger i Worms, og jeg var gjest hos en av lærerne som bor i Mainz. Underveis i oppholdet besøkte vi også Darmstadt og overvar en utstilling om kunst og kultur i Russland rundt 1900-tallet. En av de største stilretningene i denne tiden er Jugendstilen. Dette er den viktigste innfallsvinkelen til prosjektet vårt, som riktignok er litt videre, ettersom det fokuserer på Art Nouveau i Europa fra 1890 til 1910. Ikke bare Art Nouveau når jeg tenker meg om – også framstående individer og deres bidrag til kunst og kultur i tidsrommet. Det er et inkluderende prosjekt som jeg falt for, slik det ble framstilt. Tyskere er kjent som gode organisatorer. De skuffet ikke. Heller ikke som verter.

 

Dette var to eksempler på ting som tar mye tid på jobben. Det er andre ting. Jeg sa ja (hva er det med dette ordet?) til å være toastmaster på nyttårsfesten. Jeg er også gruppeleder på et stort prosjekt som skolen (og kommunen) satser på, kalt LP-prosjektet. Kort sagt går det ut på å bedre skolehverdagen gjennom å fokusere på atferd og pedagogikk, både i forhold til elever og lærere. Snart skal vi begynne prosessen fram mot klassetur høsten 2010. Så har vi selvfølgelig den daglige driften. Det er forbausende mye planlegging som tar tid. Kanskje er jeg for nøye og detaljfiksert, både i forhold til planlegging og evaluering?

 

Jeg får gjort noen andre ting. Jeg prioriterer boklesing, men det blir mest sakprosa og faglitteratur for tiden. Jeg surfer – av og til for mye og planløst. Jeg bruker Facebook mindre og mindre – ikke hver dag og ikke lenge, med noen unntak. Vi har ikke vært altfor mye ut på tur denne høsten og vinteren. En kort tur til Trøndelag har det blitt, og det blir to nye turer. Først til Håvards navnefest 14. februar. Så enda en tur i slutten av mars hvis Lisa blir med korpset til NM i janitsjar. I vinterferien planlegger vi en oslotur.

 

Alt dette sier litt om grunnen til at jeg ikke blogger. Det er for så vidt en del ”blogworthy” materiale, men det mangler på overskuddet til å få skrevet noe fornuftig rundt det. Jeg hadde store forventninger til meg selv i høst, men har ikke greid å leve opp til dem. Jeg skal ikke ha like store forventninger framover. Kanskje går det bedre da? Vi får se…

Adaptasjoner kan være så mangt (Stardust og Holes)

På tirsdag benyttet jeg meg av muligheten til å dra på kino for første gang på lenge. Øyvind og jeg startet kvelden med en pizza (og en øl…) på Peppe’s, før vi plukket posen full med smågodt på Lucky Lips. Filmen vi hadde valgt ut var Stardust. Jeg var ganske fornøyd med valget, ettersom filmen er basert på ei bok skrevet av en av yndlingsforfatterne mine: Neil Gaiman. Han er kanskje best kjent som mannen bak Sandman-tegneserien (eller graphic novel, som kjennerne vil kalle det). Han driver imidlertid ikke bare med tegneserier. Jeg har vært meget fornøyd med bøker som Anansi Boys, Neverwhere, Good Omens (skrevet med Terry Pratchett, en annen god fantasy-forfatter) og Coraline. Stardust er en av de beste han har skrevet – en klassisk eventyrfortelling om gutten som drar ut med et oppdrag, i dette tilfellet skal han finne en stjerne for å bevise sin kjærlighet til den utkårede.

Boka er full av alle de klassiske eventyrelementene. Du har de tre onde heksene, magiske vesner og gjenstander, skip som flyr i skyene og slikt. De tre heksene har i utgangspunktet noe Shakespeare-aktig ved seg (for de som kjenner til Macbeth), og det syns jeg også det er over prinsene som sloss om arverekkefølgen i det magiske landet vi befinner oss i.  Her går det ikke rolig for seg. Prinsene ryddes av veien én etter én, til det kun er en igjen – tror han. Jeg hadde en meget god leseopplevelse som kan sammenlignes med da jeg leste bøker som Den uendelige historien og The Princess Bride (for øvrig bøker som også er filmatisert med vekslende hell).

Filmen starter bra. I hele den første delen av filmen syns jeg den er ganske tro mot boka. Jeg var egentlig ganske så overrasket over hvor lik filmen var mitt bilde av hendelsene (selv om jeg så for meg muren som høyere og mer monumental). Så tar det dessverre helt av. Mye av det som fortelles i boka er skildringer og fortellerreferater av tanker eller hendelser. Når dette skal presenteres på film blir det for meg etter hvert et problem med tempoet i filmfortellingen, samt at jeg syns mye presenteres på en unaturlig måte. Mot slutten av filmen tar det helt av i en kampscene i heksenes slott/borg/kakehus eller hva du vil kalle det. Her er det mye som er forvirrende.

Det er et eller annet med Gaimans skrivestil som etter hvert ikke blir overført til filmen. En av figurene i boka er kapteinen på skipet som samler lyn mens det flyr blant skyene. I filmen har Robert de Niro en rimelig skeiv tolkning av figuren. Ikke misforstå meg – dette er faktisk en av forandringene som fungerte til en viss grad. Det bringer humor inn i fortellingen, og de Niro er fornøyelig å se i rollen. Måten regissøren forandrer helt stil underveis, er det jeg reagerer på. Det er noe av det samme som skjer underveis i Pirates of the Caribbean-trilogien, hvor du mot slutten i den tredje filmen ikke kan tro at vi er i sammen univers som i den første filmen.

Jeg har en mistanke om at de som ikke har lest boka vil få en annen filmopplevelse. Det man kan håpe på, er at de blir så inspirert av filmopplevelsen at de kjøper og leser boka. Den er av større verdi enn filmen.

Dagen etter brukte jeg litt tid til å se filmen som er basert på boka Holes av Louis Sachar. Dette er en fortelling om gutten som opplever at et par sko faller ned fra himmelen. Han tar dem med seg, men blir etterpå anklaget for å ha stjålet dem. Som straff blir han sendt til en leir for ungdomskriminelle, der han sammen med de andre innsatte må grave et hull om dagen. Stanley Yelnats (les den baklengs) finner seg ikke helt til rette i leiren, men får noen venner, blant annet Zero, som får en viktig rolle i hendelsene.

I tillegg til hovedhistorien er det en annen historie i boka om Stanleys tippoldefar. Han fikk en forbannelse lyst over seg av ei hekselignende dame ved navn Madam Zeroni, fordi han ikke holdt et løfte han hadde gitt henne. Forbannelsen rammer ikke bare han, men også resten av slekta, og selvfølgelig også Stanley. Stanley skylder på tippoldefarens dårlige oppførsel for hvorfor han har havnet i uføret sitt. Disse to historiene fletter seg inn i hverandre i en godt designet fortelling som til slutt får en lykkelig utgang for Stanley. Romanen er ikke noe mesterverk, og den virker litt for mye som et design, ikke en fortelling. Likevel er den fortalt med følelse og med moral, og det er tilfredsstillende å se hvordan bitene i puslespillet faller på plass.

Filmfortellingen følger boka nærmest til punkt og prikke. Her er alle figurer skildret slik jeg husker dem fra boka. Settingen er gjenkjennelig. Alle delhistoriene, fra grisestjelingen til Kissin’ Kates eskapader, er samvittighetsfullt fortalt etter mønster fra boka. Muligens er det ikke så spennende som å foreta en spektakulær adaptasjon, men etter å ha lest boka (som jeg også likte godt) er det tilfredsstillende å se at jeg deler bokas visjon med regissøren og produsenten. I tillegg fungerer skuespillerne rimelig godt, spesielt Sigourney Weaver i rollen som passe ond leirbestyrer.

Noen sammenligner Holes med filmen The Shawshank Redemption. Joda, på en måte kan man si at det stemmer, selv om Shawshank Redemption er mer monumental og rekker litt lengre. Noen sammenligner Stardust med The Princess Bride. Jeg skjønner også den, men syns den adaptasjonen er mange ganger mer vellykket. Lykkelig er den som kan lese boka i etterkant av filmopplevelsen! 

Mer film!

Jeg ser faktisk litt film for tiden, selv om ikke alt er på kino og av nyeste merke. I dag slo jeg på NRK2 ved en tilfeldighet på ettermiddagen (vel – det var ikke tilfeldig at jeg slo på – var på utkikk etter hopprennet som viste seg å være som blåst bort). Sannelig viste de ikke Casablanca på ettermiddagen. Det er lenge siden jeg har sett den, og da tror jeg ikke at jeg så alt, så jeg ble sittende og se på den sammen med Lisa. Hun har ikke verdens beste tålmodighet med filmer, så den ble litt kjedelig for henne. Jeg syns denne filmen blir bedre hver gang jeg ser den. Kanskje har det noe med alle de kjente sitatene fra filmen?

“Here’s looking at you, kid.”

“Kiss me. Kiss me as if it were the last time.”

“Of all the gin joints, in all the towns, in all the world, she had to walk into mine.”

“I think this is the beginning of a beautiful friendship.”

…Og så videre.

Det skader ikke at Humphrey Bogart og Ingrid Bergman spiller hovedrollene heller. Filmen er rett og slett sofistikert, syns jeg. Det er klasse over alt som foregår, og spesielt liker jeg at Rick viser seg å være en sentimental god mann under overflaten av egoisme som han må opprettholde overfor myndighetene i Casablanca og de tyske offiserene. Alt er ikke helt som det ser ut i denne filmen.

På onsdag benyttet jeg anledningen mens Lisa var i leseforeningen (eller hva de kaller det), til å få med meg en merkelig, merkelig film. På åttitallet var det populært i gjengen å se kannibalfilmer, og en av de mest ettertraktede var Cannibal Holocaust. Siden jeg verken hadde tilgang til Beta- eller VHS-spiller på den tiden, ble det aldri til at jeg så disse filmene. For noen måneder siden kom jeg over den ovennevnte filmen på tilbud, så jeg kjøpte den. Jeg har ikke hatt tid til å se den før nå, og i ettertid kan jeg vel si at jeg ikke har gått glipp av mye. Maken til spekulativt vrøvl er det lenge siden jeg har sett. Filmen har kanskje en historisk verdi som en viktig representant i skrekkfilmsjangeren, men bortsett fra det er det ikke mye å rope hurra for.

Bakgrunnen for handlinga er at et anerkjent filmteam drar til Amazonasjungelen for å finne kannibaler og filme dem. Teamet er kun opptatt av sensasjonelle vinklinger. Vi får blant annet se hvordan de angivelig har påvirket situasjoner slik at fortellingene deres skulle bli mer nyhetsvennlige. Ett eksempel er å betale makthavere for å arrangere henrettelser. I jungelen oppfører de seg som klassiske imperialister som ikke tar hensyn til lokalbefolkningen i det hele tatt, men kynisk utnytter enhver anledning til å filme godbiter. Til slutt får de imidlertid som fortjent og ender opp som mat for kannibalstammen. Det er mer handling enn som så, men ikke mye er verdt å rippe opp i.

En god film som anbefales, og en som du lett kan hoppe over.

Pans labyrint

Da Lisa og jeg var i Barcelona i sommer, gikk jeg ofte forbi en filmplakat som reklamerte for filmen med den norske tittelen Pans labyrint. Filmplakaten viser hvorfor, skulle jeg tro. Jeg har lenge vært mer enn normalt interessert i gotiske og fantastiske tekster, så da jeg så plakaten hadde jeg umiddelbart lyst til å se filmen. Tittelen på spansk er for øvrig El Laberinto del Fauno. Jeg stusser litt over den norske tittelen, men det er sånt som skjer. Pan=faun? Vel, vel…

Jeg fikk selvfølgelig ikke med meg Lisa på å se denne filmen. Jeg prøvde heller ikke hardt, men så fram til at den skulle komme på norske kinoer. På lørdag fikk jeg endelig sjansen, da Øyvind O. og jeg så den på Saga. Lisa, Ingunn og Gine så heller Marie Antoinette.

Etter å ha sett filmen er jeg mer enn fornøyd med den. Jeg hadde store forventninger, og de ble innfridd. Filmen foregår på to plan. På det ene planet får vi innsyn i den spanske borgerkrigen og fascistenes herjinger, mens på det andre planet følger vi prinsesse Moannas kamp for å vende tilbake til sitt eventyrrike der det ikke finnes smerte og lidelse. For mange år siden forlot hun eventyrriket sitt for å vandre på jorda vår. Kroppen hennes døde, men sjelen prøver å vende tilbake. I vår verden er hun tolv år gamle Ofelia som må følge sin gravide mor og hennes ektemann, en kaptein i den fascistiske hæren.

De sterkeste delene av filmen er naturlig nok skildringene av volden som borgerkrigen fører med seg, for eksempel den vilkårlige volden mot lokalbefolkningen. Det var spesielt å se kapteinen slå i hjel en ung mann med ei flaske, eller antydningene av hvordan han torturerte ulike opprørere. Likevel var det ikke mindre interessant å se mange av de fantastiske skapningene fra prinsessens verden, ikke minst faunen og det merkelige vesenet med øyne i hendene. Mye merkelig og fascinerende, altså.

Filmen anbefales hvis du liker litt merkelige og fantastiske filmer med mer enn en liten rot i virkeligheten.

Casino Royale

I kveld var jeg på Vika kino for å se den nye James Bond-filmen Casino Royale. På forhånd hadde jeg høye forventninger til filmen. Den har fått gode kritikker både i utenlandsk og norsk presse. Hovedpersonen spilles denne gangen av Daniel Craig, og jeg må si at han gjør en god prestasjon på lerretet. Jeg er om mulig mer fornøyd med filmen enn det jeg trodde skulle være mulig ut fra forventningene. Jeg kan ærlig si at dette er den beste Bond-filmen jeg har sett, og den beste skuespilleren i tittelrollen jeg har sett.

 Filmen åpner med en ganske heftig og lang actionsekvens som topper seg når Bond jager en skurk i rimelig høye kraner på en byggeplass. Hoppene og stuntene man blir vitne til her er noe av det bedre jeg har sett. Og selvfølgelig munner det ut i noen saftige eksplosjoner. Denne filmen er likevel ikke bare action. Underveis blir tilskueren foret med mange av de vanlige replikkene for Bond-filmer. Men der vi i de siste filmene opplever dem som kjappe one-linere, er det her replikker som blir rimelig intelligente dialoger mellom figurene. I tillegg er det vidd i dem, noe som går dypere enn de overflatiske replikkene som ble framført av Dalton og Brosnan.

Det jeg likte best var uten tvil at Bond blir framstilt som en flerdimensjonal person i filmen. Bond er her en agent som nettopp har startet virksomheten sin. Han gjør feil, men retter dem opp. Han forelsker seg dypt og ofrer egentlig karrieren for en kvinne han elsker. Det er noe helt annet enn den Bond vi kjenner fra før som forbruker kvinner. På slutten av filmen skjønner vi imidlertid hvordan denne Bond ble skapt.

Dette er en brutal film, men også en film som vil røre mange. Dette kommer helt sikkert til å bli den første Bond-filmen i DVD-samlingen min.

Karakter: 5