Når jeg ser tilbake på datoen for den siste oppdateringa på bloggen min, blir jeg overraska. 10. juli 2008. Det høres ut som lenge siden. Likevel kan jeg tydelig huske at jeg skrev det innlegget, og jeg kan huske at jeg planla mange andre innlegg som skulle krydre bloggen utover høsten. Slik ble det ikke.
Det er tirsdag kveld tidlig i februar nå, og jeg har vært syk siden fredag. Teknisk sett er jeg vel frisk, med unntak av den ubehagelige følelsen i de fleste ledd i kroppen. Ingen feber. I stedet er det Lisa og Aurora som har fått forkjølelsen. Lisa har ligget i hele dag, og kunne ikke stå opp før Aurora la seg litt over seks i ettermiddag. Så jeg har brukt dagen til å aktivisere Rara. Det har ikke vært like vanskelig som det kan være når hun er frisk og rask. I dag har hun stort sett ligget i sofaen eller forholdt seg i ro med bøker og tv. Innimellom får hun små anfall av lyst til å løpe rundt og tøyse, men det holder hun ikke ut lenge. I motsetning til mange voksne er Aurora i godt humør selv om hun er syk. Det er bra for en ikke helt restituert pappa.
Man skulle tro at man får gjort noe når man er syk og ikke er på jobb, at det åpenbarte seg litt tid til rådighet. Slik blir det ikke med ei lita ei som heller ikke er på topp. Jeg får selvsagt gjort litt, som å se Kill Bill 1 & 2, riktignok med mange trykk på pauseknappen underveis. Det er faktisk mer dvd action enn jeg har opplevd gjennom hele høsten. I går fikk jeg avslutta ei bok også – The Magician’s Guild av Trudi Canavan. Mer om den senere, hvis ting går som planlagt. Bortsett fra det blir det ikke mye.
Jeg får tid nok til å fundere over hvordan jeg skal bli ferdig med alle de ventende prosjektene i huset. For litt tid siden laget jeg ei liste (opphav: David Allen: Getting Things Done – mer om den også senere) over alt som treng å gjøres i huset vårt. Jeg skal ikke overdrive og si at den var lang som et vondt år, men det kan muligens ta mer enn ett vondt år å bli ferdig med lista. Da vi starta med oppussinga i høst, gikk det en god del fortere å bli ferdig med små prosjekter enn det har gått senere i høst og vinter. Riktignok har vi fått lagt gulv og lister på soverommet, fått snekret sammen diverse skap og hyller, satt opp rullegardiner med mer, men likevel er vi preget av at det er mer å gjøre enn vi får gjort. Det er ikke den mest behagelige følelsen.
Den nye jobben tar naturlig nok opp mye av tiden min. Sist uke ble vi ferdige med det største og viktigste prosjektet i året: Spjelkavik Grand Prix. Dette er en 16 år gammel tradisjon som nok blir mye eldre enn som så hvis elevene får bestemme. Jeg har ikke opplevd prosjektet før, men du verden for et spetakkel det er! Elevene forbereder seg i lang tid med valg av melodi, tema, tekst, kostymer, koreografi og så videre. Klassen min gjorde det kanskje ikke så bra rent resultatmessig (15 av 17), men prosessen rundt er jeg meget fornøyd med. De blir etter hvert mer kjent med hverandre, lærer å samarbeide og snakke sammen, finner fram til løsninger som kanskje ikke er optimale, men som driver prosjektet videre. Lederpersoner trer fram. Ting ser håpløst ut, men det ordner seg. Vi lærer av det til neste år. Da vinner vi. Kanskje.
Uka før det igjen var jeg i Tyskland. Skolen vår har blitt invitert med i et Comenius-prosjekt sammen med åtte skoler fra land rundt om i Europa. Koordinatorskolen ligger i Worms, og jeg var gjest hos en av lærerne som bor i Mainz. Underveis i oppholdet besøkte vi også Darmstadt og overvar en utstilling om kunst og kultur i Russland rundt 1900-tallet. En av de største stilretningene i denne tiden er Jugendstilen. Dette er den viktigste innfallsvinkelen til prosjektet vårt, som riktignok er litt videre, ettersom det fokuserer på Art Nouveau i Europa fra 1890 til 1910. Ikke bare Art Nouveau når jeg tenker meg om – også framstående individer og deres bidrag til kunst og kultur i tidsrommet. Det er et inkluderende prosjekt som jeg falt for, slik det ble framstilt. Tyskere er kjent som gode organisatorer. De skuffet ikke. Heller ikke som verter.
Dette var to eksempler på ting som tar mye tid på jobben. Det er andre ting. Jeg sa ja (hva er det med dette ordet?) til å være toastmaster på nyttårsfesten. Jeg er også gruppeleder på et stort prosjekt som skolen (og kommunen) satser på, kalt LP-prosjektet. Kort sagt går det ut på å bedre skolehverdagen gjennom å fokusere på atferd og pedagogikk, både i forhold til elever og lærere. Snart skal vi begynne prosessen fram mot klassetur høsten 2010. Så har vi selvfølgelig den daglige driften. Det er forbausende mye planlegging som tar tid. Kanskje er jeg for nøye og detaljfiksert, både i forhold til planlegging og evaluering?
Jeg får gjort noen andre ting. Jeg prioriterer boklesing, men det blir mest sakprosa og faglitteratur for tiden. Jeg surfer – av og til for mye og planløst. Jeg bruker Facebook mindre og mindre – ikke hver dag og ikke lenge, med noen unntak. Vi har ikke vært altfor mye ut på tur denne høsten og vinteren. En kort tur til Trøndelag har det blitt, og det blir to nye turer. Først til Håvards navnefest 14. februar. Så enda en tur i slutten av mars hvis Lisa blir med korpset til NM i janitsjar. I vinterferien planlegger vi en oslotur.
Alt dette sier litt om grunnen til at jeg ikke blogger. Det er for så vidt en del ”blogworthy” materiale, men det mangler på overskuddet til å få skrevet noe fornuftig rundt det. Jeg hadde store forventninger til meg selv i høst, men har ikke greid å leve opp til dem. Jeg skal ikke ha like store forventninger framover. Kanskje går det bedre da? Vi får se…
