Ideer

I forrige uke benyttet jeg en litt unormal dag i Ålesund sentrum. Arbeidsdagen startet ikke før i 14-tiden, ettersom elevene mine hadde årsprøve på ettermiddagen. Jeg startet dagen rolig, og vandret innom en narvesenkiosk etter at bilen var parkert. Når jeg vandrer rundt slik på måfå, liker jeg å stikke innom en bokhandel eller kiosk for å se etter lesestoff. Denne gangen fikk jeg øye på et magasin jeg ikke hadde sett før: Ideer.

Ideer

To eksemplarer sto utstilt. På forsiden av nr 1/2009 finner vi Arne Hjeltnes. Det tiltrekker ikke nødvendigvis meg, men jeg tenker at han kan jo ha interessante ting å si allikevel. Ellers er det et oppslag om Barack Obamas slagord og kampanje, og ulike oppslag om salg og entreprenørskap. Nr 2/2009 har Kristin Halvorsen på framsida, i forbindelse med SVs internettsider. Et annet interessant oppslag er Cloud Computing, som jeg faktisk ikke har vært borti som begrep. Det viser vel hvor informert jeg er, og at jeg faktisk trenger å lese magasiner som dette… Innholdsfortegnelsen og det jeg ser av layouten virket lovende, så jeg kjøpte begge utgavene og gikk til den av Ålesunds kafeer som åpner tidlig (Invit).

Etter en halv times blaing og lesing av enkelte artikler, kommer jeg fram til at dette er interessante saker. Faktisk så interessant at jeg umiddelbart starter et abonnement. Det er sjelden jeg går til det skrittet, men dette magasinet er så lovende at jeg har lyst til å støtte det.

Konseptet er blant annet å vise fram og dele gode ideer med leserne. I hvert nummer tilbyr magasinet en ferdig utviklet idé som hvem som helst kan søke om å få. Hittil har det vært en idé om et firma som tilbyr renholdsabonnement til ulike etablissementer, samt en sponsoridé kalt “Det norske folk”. Jeg vet ikke om jeg er 100% overbevist av ideene, men prinsippet liker jeg. I det hele tatt liker jeg fokuset på idéutvikling og -arbeid godt. Å lese om mennesker som har gode (og dårlige…) ideer er også interessant.

Nå skal det sies at ikke alt er like godt skrevet i de utgavene jeg har bladd igjennom. Jeg har likevel lyst til å gi magasinet en sjanse, og jeg regner med at slike ting løser seg mer etter hvert. Kvaliteten på bilder og lay-out er forresten glimrende, selv om teksten ikke alltid er på høyden. Jeg liker også miksen mellom lengre reportasjer og kortere artikler og notiser. Alt i alt verdt å prøve hvis du er interessert i et magasin som fokuserer på entreprenørskap og ideskaping.

Trudi Canavan: The Magician’s Guild

En av mine store litterære lidenskaper er fantastisk litteratur, eller fabelprosa som Bing og Bringsværd muligens ville gå med på å kalle slike bøker. Jeg har ikke tid til å lese like mye som før, men hver gang jeg gjør det er det en god opplevelse, såfremt boka er godt skrevet, selvfølgelig. Favoritten er G. R. R. Martin, men det går jo nesten en generasjon mellom utgivelsene hans nå, så innimellom får man lese andre ting.

 

Siden jeg ikke er i miljøet der det leses slikt lenger, må jeg bruke Amazon.co.uk som kilde til bøker som er verdt å lese. I Oslo kunne jeg stikke innom Outland og få gode anbefalinger. Amazon funker imidlertid bra. De fleste bøkene har anbefalinger (eller det motsatte…), slik at man ikke trenger å gamble på bøkene. Trudi Canavans bøker hadde jeg aldri hørt om tidligere, men de blir anbefalt på det varmeste.

 

The Magician's Guild

 

 

 

Magician’s Guild er en lovende tittel. Før i tiden, i riktig gamle dager, spilte jeg Dungeons & Dragons med A foran. Advanced. J Dette var rollespill basert på high fantasy. Det vil si at handlingen ikke akkurat var virkelighetsnær. Det var drager, troll, nisser…og magi. Av alle roller du kunne spille, var nok trollmannen den mest besnærende. Canavans bøker tar tak i dette. Vrien er at det ikke handler om en trollmann, men ei trollkvinne. Det føles ikke helt riktig å formulere det på den måten, men det får gå.

 

Hovedpersonen tilhører det laveste sosiale laget i Imardin, en by i landet Kyralia. Én gang i året blir slumboere som henne rensket ut av byen. De ansvarlige for dette er magikerlauget i byen. Når handlingen i boka starter, går noe galt. En slumbeboer (hovedpersonen vår, selvfølgelig) treffer en magiker i hodet med en gjenstand hun kaster. Dette er uhørt, ettersom ingen skal være i stand til å bryte gjennom skjoldet magikerne har rundt seg, enn si yte motstand som er nevneverdig overfor magikerne i det hele tatt. Etter hendelsen blir Sonea jaget vilt av magikerne – også fordi de finner ut at hun har magisk potensial selv. Hun søker tilflukt blant tyvene i byen, men til slutt blir hun overlatt magikerne. Det skjer fordi hun er en trussel overfor sine nærmeste, på grunn av at hun ikke klarer å kontrollere de magiske evnene sine. Hos magikerne lærer hun å kontrollere evnene sine, men må bestemme seg for om hun vil beholde dem eller vende tilbake til området hun kommer fra, med evnene blokkert. Det er i tillegg to magikere som kjemper om retten til å ta henne under sine vinger.

 

Dette er som sagt fantastisk litteratur. Jeg mener det først og fremst som en sjangerbetegnelse. Boka foregår i et univers der magikere kun står under kongen og hans apparat i makt. Kongemakten og magikerne holder hverandre i sjakk. Magikerne er ikke vel avholdt blant de som står lavest i rang, ettersom de blir holdt ansvarlige for den årlige renskinga, der folk i de ytterste sirklene av byen blir drevet ut. Canavan beskriver magikerne delvis som arrogante aristokrater som fnyser av skitne tiggere og lavkaster. Samtidig fins det magikere som ser lenger enn nesa si, og som ønsker å bruke magien sin for å hjelpe de som ikke har det like bra. Sonea er et av lavstatusmenneskene, men har samtidig et potensial for magi som få har sett tidligere. Dette gjør henne til mer enn en type – hun er ikke den typiske magikeren. Det er ikke engang sikkert hun blir eller vil være magiker. Hun frykter dem, og frykter også hvordan hun vil bli sett på av sine egne hvis hun tar imot tilbudet om å utvikle potensialet sitt.

 

Canavan bygger opp en verden som er troverdig. Det er ikke mye leseren trenger å tenke over som ulogisk eller vanskelig å gå med på. Forfatteren utviser innsikt i hvordan samfunn er bygget opp. Dette gjør faktisk boka paradoksalt realistisk. Det kan være irriterende å lese om Soneas tvil og hvordan hun tenker og føler, men det virker som om det kunne vært tankene og følelsene til ei jente i virkeligheten. Canavan driver historien videre med å bruke mye dialog. Det gjør det lett for leseren både å leve seg inn i handlingen og å lese kjapt. I tillegg får vi innblikk i tanker og følelser hos mange av de viktigste personene. Dette kunne nok vært gjort mer elegant, men er et grep som gjør det lett å drive handlingen videre. Jeg liker det ikke hele tiden, spesielt ikke når perspektivet skifter flere ganger i løpet av noen sider. Som regel skjer det likevel som en utvikling over flere avsnitt, der perspektivet skifter fra å ligge hos en av personene, til å ligge hos gruppa, for så å gå over til en annen person. Da er det mer elegant.

 

Boka er skrevet med driv, og i et språk som ikke står i veien for lesinga. Dette er ikke boka for de som gleder seg over de språklige krumspringene. Det betyr ikke at historien er dårlig skrevet. Det flyter av gårde. Sidene glir gjennom hendene, og hvis du har tid til rådighet bruker du ikke mer enn noen dager på boka. Du leser boka ferdig hvis du har en fridag der du kan konsentrere deg om å bla gjennom etter eget forgodtbefinnende. Liker du fantastisk litteratur, og spesielt high fantasy, bør du også lese denne! Jeg har allerede bestilt de to andre i serien (selvfølgelig er det en trilogi – hadde du ventet annet av fantastisk litteratur i tolkienånd?) fra Amazon.

Siden sist…

Når jeg ser tilbake på datoen for den siste oppdateringa på bloggen min, blir jeg overraska. 10. juli 2008. Det høres ut som lenge siden. Likevel kan jeg tydelig huske at jeg skrev det innlegget, og jeg kan huske at jeg planla mange andre innlegg som skulle krydre bloggen utover høsten. Slik ble det ikke.

 

Det er tirsdag kveld tidlig i februar nå, og jeg har vært syk siden fredag. Teknisk sett er jeg vel frisk, med unntak av den ubehagelige følelsen i de fleste ledd i kroppen. Ingen feber. I stedet er det Lisa og Aurora som har fått forkjølelsen. Lisa har ligget i hele dag, og kunne ikke stå opp før Aurora la seg litt over seks i ettermiddag. Så jeg har brukt dagen til å aktivisere Rara. Det har ikke vært like vanskelig som det kan være når hun er frisk og rask. I dag har hun stort sett ligget i sofaen eller forholdt seg i ro med bøker og tv. Innimellom får hun små anfall av lyst til å løpe rundt og tøyse, men det holder hun ikke ut lenge. I motsetning til mange voksne er Aurora i godt humør selv om hun er syk. Det er bra for en ikke helt restituert pappa.

 

Man skulle tro at man får gjort noe når man er syk og ikke er på jobb, at det åpenbarte seg litt tid til rådighet. Slik blir det ikke med ei lita ei som heller ikke er på topp. Jeg får selvsagt gjort litt, som å se Kill Bill 1 & 2, riktignok med mange trykk på pauseknappen underveis. Det er faktisk mer dvd action enn jeg har opplevd gjennom hele høsten. I går fikk jeg avslutta ei bok også – The Magician’s Guild av Trudi Canavan. Mer om den senere, hvis ting går som planlagt. Bortsett fra det blir det ikke mye.

 

Jeg får tid nok til å fundere over hvordan jeg skal bli ferdig med alle de ventende prosjektene i huset. For litt tid siden laget jeg ei liste (opphav: David Allen: Getting Things Done – mer om den også senere) over alt som treng å gjøres i huset vårt. Jeg skal ikke overdrive og si at den var lang som et vondt år, men det kan muligens ta mer enn ett vondt år å bli ferdig med lista. Da vi starta med oppussinga i høst, gikk det en god del fortere å bli ferdig med små prosjekter enn det har gått senere i høst og vinter. Riktignok har vi fått lagt gulv og lister på soverommet, fått snekret sammen diverse skap og hyller, satt opp rullegardiner med mer, men likevel er vi preget av at det er mer å gjøre enn vi får gjort. Det er ikke den mest behagelige følelsen.

 

Den nye jobben tar naturlig nok opp mye av tiden min. Sist uke ble vi ferdige med det største og viktigste prosjektet i året: Spjelkavik Grand Prix. Dette er en 16 år gammel tradisjon som nok blir mye eldre enn som så hvis elevene får bestemme. Jeg har ikke opplevd prosjektet før, men du verden for et spetakkel det er! Elevene forbereder seg i lang tid med valg av melodi, tema, tekst, kostymer, koreografi og så videre. Klassen min gjorde det kanskje ikke så bra rent resultatmessig (15 av 17), men prosessen rundt er jeg meget fornøyd med. De blir etter hvert mer kjent med hverandre, lærer å samarbeide og snakke sammen, finner fram til løsninger som kanskje ikke er optimale, men som driver prosjektet videre. Lederpersoner trer fram. Ting ser håpløst ut, men det ordner seg. Vi lærer av det til neste år. Da vinner vi. Kanskje.

 

Uka før det igjen var jeg i Tyskland. Skolen vår har blitt invitert med i et Comenius-prosjekt sammen med åtte skoler fra land rundt om i Europa. Koordinatorskolen ligger i Worms, og jeg var gjest hos en av lærerne som bor i Mainz. Underveis i oppholdet besøkte vi også Darmstadt og overvar en utstilling om kunst og kultur i Russland rundt 1900-tallet. En av de største stilretningene i denne tiden er Jugendstilen. Dette er den viktigste innfallsvinkelen til prosjektet vårt, som riktignok er litt videre, ettersom det fokuserer på Art Nouveau i Europa fra 1890 til 1910. Ikke bare Art Nouveau når jeg tenker meg om – også framstående individer og deres bidrag til kunst og kultur i tidsrommet. Det er et inkluderende prosjekt som jeg falt for, slik det ble framstilt. Tyskere er kjent som gode organisatorer. De skuffet ikke. Heller ikke som verter.

 

Dette var to eksempler på ting som tar mye tid på jobben. Det er andre ting. Jeg sa ja (hva er det med dette ordet?) til å være toastmaster på nyttårsfesten. Jeg er også gruppeleder på et stort prosjekt som skolen (og kommunen) satser på, kalt LP-prosjektet. Kort sagt går det ut på å bedre skolehverdagen gjennom å fokusere på atferd og pedagogikk, både i forhold til elever og lærere. Snart skal vi begynne prosessen fram mot klassetur høsten 2010. Så har vi selvfølgelig den daglige driften. Det er forbausende mye planlegging som tar tid. Kanskje er jeg for nøye og detaljfiksert, både i forhold til planlegging og evaluering?

 

Jeg får gjort noen andre ting. Jeg prioriterer boklesing, men det blir mest sakprosa og faglitteratur for tiden. Jeg surfer – av og til for mye og planløst. Jeg bruker Facebook mindre og mindre – ikke hver dag og ikke lenge, med noen unntak. Vi har ikke vært altfor mye ut på tur denne høsten og vinteren. En kort tur til Trøndelag har det blitt, og det blir to nye turer. Først til Håvards navnefest 14. februar. Så enda en tur i slutten av mars hvis Lisa blir med korpset til NM i janitsjar. I vinterferien planlegger vi en oslotur.

 

Alt dette sier litt om grunnen til at jeg ikke blogger. Det er for så vidt en del ”blogworthy” materiale, men det mangler på overskuddet til å få skrevet noe fornuftig rundt det. Jeg hadde store forventninger til meg selv i høst, men har ikke greid å leve opp til dem. Jeg skal ikke ha like store forventninger framover. Kanskje går det bedre da? Vi får se…

Adaptasjoner kan være så mangt (Stardust og Holes)

På tirsdag benyttet jeg meg av muligheten til å dra på kino for første gang på lenge. Øyvind og jeg startet kvelden med en pizza (og en øl…) på Peppe’s, før vi plukket posen full med smågodt på Lucky Lips. Filmen vi hadde valgt ut var Stardust. Jeg var ganske fornøyd med valget, ettersom filmen er basert på ei bok skrevet av en av yndlingsforfatterne mine: Neil Gaiman. Han er kanskje best kjent som mannen bak Sandman-tegneserien (eller graphic novel, som kjennerne vil kalle det). Han driver imidlertid ikke bare med tegneserier. Jeg har vært meget fornøyd med bøker som Anansi Boys, Neverwhere, Good Omens (skrevet med Terry Pratchett, en annen god fantasy-forfatter) og Coraline. Stardust er en av de beste han har skrevet – en klassisk eventyrfortelling om gutten som drar ut med et oppdrag, i dette tilfellet skal han finne en stjerne for å bevise sin kjærlighet til den utkårede.

Boka er full av alle de klassiske eventyrelementene. Du har de tre onde heksene, magiske vesner og gjenstander, skip som flyr i skyene og slikt. De tre heksene har i utgangspunktet noe Shakespeare-aktig ved seg (for de som kjenner til Macbeth), og det syns jeg også det er over prinsene som sloss om arverekkefølgen i det magiske landet vi befinner oss i.  Her går det ikke rolig for seg. Prinsene ryddes av veien én etter én, til det kun er en igjen – tror han. Jeg hadde en meget god leseopplevelse som kan sammenlignes med da jeg leste bøker som Den uendelige historien og The Princess Bride (for øvrig bøker som også er filmatisert med vekslende hell).

Filmen starter bra. I hele den første delen av filmen syns jeg den er ganske tro mot boka. Jeg var egentlig ganske så overrasket over hvor lik filmen var mitt bilde av hendelsene (selv om jeg så for meg muren som høyere og mer monumental). Så tar det dessverre helt av. Mye av det som fortelles i boka er skildringer og fortellerreferater av tanker eller hendelser. Når dette skal presenteres på film blir det for meg etter hvert et problem med tempoet i filmfortellingen, samt at jeg syns mye presenteres på en unaturlig måte. Mot slutten av filmen tar det helt av i en kampscene i heksenes slott/borg/kakehus eller hva du vil kalle det. Her er det mye som er forvirrende.

Det er et eller annet med Gaimans skrivestil som etter hvert ikke blir overført til filmen. En av figurene i boka er kapteinen på skipet som samler lyn mens det flyr blant skyene. I filmen har Robert de Niro en rimelig skeiv tolkning av figuren. Ikke misforstå meg – dette er faktisk en av forandringene som fungerte til en viss grad. Det bringer humor inn i fortellingen, og de Niro er fornøyelig å se i rollen. Måten regissøren forandrer helt stil underveis, er det jeg reagerer på. Det er noe av det samme som skjer underveis i Pirates of the Caribbean-trilogien, hvor du mot slutten i den tredje filmen ikke kan tro at vi er i sammen univers som i den første filmen.

Jeg har en mistanke om at de som ikke har lest boka vil få en annen filmopplevelse. Det man kan håpe på, er at de blir så inspirert av filmopplevelsen at de kjøper og leser boka. Den er av større verdi enn filmen.

Dagen etter brukte jeg litt tid til å se filmen som er basert på boka Holes av Louis Sachar. Dette er en fortelling om gutten som opplever at et par sko faller ned fra himmelen. Han tar dem med seg, men blir etterpå anklaget for å ha stjålet dem. Som straff blir han sendt til en leir for ungdomskriminelle, der han sammen med de andre innsatte må grave et hull om dagen. Stanley Yelnats (les den baklengs) finner seg ikke helt til rette i leiren, men får noen venner, blant annet Zero, som får en viktig rolle i hendelsene.

I tillegg til hovedhistorien er det en annen historie i boka om Stanleys tippoldefar. Han fikk en forbannelse lyst over seg av ei hekselignende dame ved navn Madam Zeroni, fordi han ikke holdt et løfte han hadde gitt henne. Forbannelsen rammer ikke bare han, men også resten av slekta, og selvfølgelig også Stanley. Stanley skylder på tippoldefarens dårlige oppførsel for hvorfor han har havnet i uføret sitt. Disse to historiene fletter seg inn i hverandre i en godt designet fortelling som til slutt får en lykkelig utgang for Stanley. Romanen er ikke noe mesterverk, og den virker litt for mye som et design, ikke en fortelling. Likevel er den fortalt med følelse og med moral, og det er tilfredsstillende å se hvordan bitene i puslespillet faller på plass.

Filmfortellingen følger boka nærmest til punkt og prikke. Her er alle figurer skildret slik jeg husker dem fra boka. Settingen er gjenkjennelig. Alle delhistoriene, fra grisestjelingen til Kissin’ Kates eskapader, er samvittighetsfullt fortalt etter mønster fra boka. Muligens er det ikke så spennende som å foreta en spektakulær adaptasjon, men etter å ha lest boka (som jeg også likte godt) er det tilfredsstillende å se at jeg deler bokas visjon med regissøren og produsenten. I tillegg fungerer skuespillerne rimelig godt, spesielt Sigourney Weaver i rollen som passe ond leirbestyrer.

Noen sammenligner Holes med filmen The Shawshank Redemption. Joda, på en måte kan man si at det stemmer, selv om Shawshank Redemption er mer monumental og rekker litt lengre. Noen sammenligner Stardust med The Princess Bride. Jeg skjønner også den, men syns den adaptasjonen er mange ganger mer vellykket. Lykkelig er den som kan lese boka i etterkant av filmopplevelsen! 

Når vildanden vågner…

Etter at jeg startet i den nye jobben har det dukket opp et problem som irriterte meg. Da jeg kjørte nordover mot Sørum var det aldri noen kø på veien, verken til eller fra jobb. Når jeg skal kjøre mot Bærum, derimot, kan jeg risikere både en og to timer i kø, hvis uhellet (bokstavelig talt) skulle være ute. Hittil tror jeg at jeg har klart meg unna det verste kaoset, men det er fordi jeg kjører om lag klokka sju på morgenen og er framme på jobb før de fleste andre.

Fordeler:

1. Jeg kommer tidlig og kan velge og vrake i parkeringsplasser.
2. Jeg får inn en ganske bra arbeidsøkt på starten. Uansett hvor mye jeg er B-menneske, så jobber jeg best om morgenen.
3. Noen ganger får jeg tid til å svippe nedom Torshov og kjøpe en deilig kopp cortado – dobbel, takk!
4. Ikke noe stress.

Ulemper:

1. Jeg må legge meg tidligere om kvelden. Jeg er glad i kveldstiden – den beste tiden på døgnet – så dette er et tap.
2. Når jeg ikke greier å legge meg tidligere om kvelden er jeg praktisk talt en zombie deler av neste dag.
3. Alle mine nye kolleger kommenterer hvor tidlig jeg er ute: “Er du her så tidlig nå igjen?!” eller “Ja, skjønte jeg det ikke – du er her før meg.” eller “Hva i all verden gjør du her så tidlig på morgenen?” Mer om dette i en senere tekst.
4. Jeg må skru på kopimaskina på jobben. Hvis den første som kommer ikke gjør det, er det ikke bare blide fjes den neste timen.

Etter hvert har jeg ikke helt greid å holde regimet med å kjøre klokka sju hver eneste morgen. Jeg har heller ikke greid å finne ut av systemet for køen hjemover mot Bjerke igjen, så noen ganger blir det en time i kø på ettermiddagen.

Jeg har imidlertid funnet en slags løsning på problemet. Hvis jeg allikevel må stå i kø, hvorfor ikke gjøre noe produktivt ut av tidstapet? Jeg kom på noe min tidligere kollega Stig nevnte en gang: Bilkjøring, spesielt i kø, er glimrende egnet til å høre lydbøker. Med denne tanken frisk i hodet dro jeg innom Deichmanskes filial på Bjerke for å se på utvalget. Jeg endte opp med noe krim (Varg Veum er jo aktuell), samt at jeg tok med meg noen skuespill av Ibsen.

Som norsklærer føler jeg meg forpliktet til kjenne til Ibsen, om ikke ut og inn så i hvert fall hovedverkene. Ulempen er at de er så usigelig vanskelige å komme inn i. Jeg har samlede verker hjemme, men kan ikke helt si at jeg har brukt den flittig. Jeg tror ikke jeg har kommet igjennom annet enn Peer Gynt i den utgaven. Med lydbøker blir det noe annet. De fleste skuespillene har en spilletid på mellom en og en halv og to timer. Det betyr at jeg kommer igjennom tre-fire skuespill på en uke fram og tilbake til jobb.

På denne måten har jeg hørt En folkefiende, Rosmersholm, Fruen fra havet, Bygmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman, Når vi døde vågner, Catilina, Fru Inger til Østråt og Kongs-emnerne. Det er bare en liten hake. Som tittelen antyder kan jeg vel ikke si at jeg er helt i stand til å skille skuespillene fra hverandre. Så mange inntrykk på så kort tid gjør at jeg nok må gjøre litt mer ut av dette for at opplevelsen skal være nyttig i noe som likner på en undervisningssituasjon. Allikevel så er det en god opplevelse. Jeg sitter ikke lenger og irriterer meg over bilister som frekt skifter filer for å tjene noen sekunder i køen, eller andre som skaper luker og forsinker trafikken enda mer. Nå er jeg heller revet med i Lille Eyolfs drukningsdød, Bygmester Solness‘ fall fra spiret eller doktor Stockmanns oppdagelse om den kompakte majoritet i En folkefiende. Heldigvis er det høstferie snart. Det er kanskje godt med en ferie fra Ibsens skuespill også…

Leselista som er litt for lang!

I den siste tida har jeg ikke prioritert lesinga fullt så mye som jeg gjorde en gang. Etter nyttår har jeg frigjort tid, og det fører plutselig til at jeg kan lese mer enn jeg har gjort på ei stund. Noe helt annet er at jeg har vært veldig sporadisk i lesinga mi. Jeg har for eksempel ikke vært veldig opptatt av å avslutte bøkene jeg har påbegynt. Til en viss grad er det frustrerende, men jeg har ikke gjort mye med det.

Like før helga tenkte jeg seriøst på å gjøre noe med det. Jeg la en plan. Lørdag gjennomførte jeg den. Planen hadde som start at jeg skulle kjøpe ei notisbok og bruke den som leselogg. Det ble det ikke noe av. Likevel er jeg i ferd med å starte på prosjektet med leseloggen. Det første delmålet har vært å samle sammen alle bøkene jeg har startet på, men ikke har avsluttet. Etter å ha brukt en liten halvtime på lørdag, kom jeg fram til denne lista. På arket står de inndelt i sak- og skjønnlitteratur, men det gir jeg blaffen i her:

• Underworld (DeLillo) – dette dreier seg om flere åååår. Sukk.
• 16.07.41 (Solstad) – lånt av Øyvind. Må avsluttes.
• Livet. Bruksanvisning (Perec) – samme som ovenfor.
• Beretninger om beskyttelse (Fosnes Hansen) – likte boka veldig godt. Vet ikke hvorfor jeg ikke kom videre.
• Jonathan Strange and Mr. Norell (Clarke) – føltes oppskrytt. Ble lei og syntes den var til tider kjedelig.
• Smoke and Mirrors (Gaiman) – fortellingssamling. Det ligger i sakens natur at det ikke er noen forpliktelse her.
• Haunted (Palahniuk) – kjøpt fordi jeg likte Fight Club veldig godt. Denne er annerledes.
• Gardens of the Moon (Erikson) – fordi jeg hadde en fantasyperiode der jeg traff på meget gode forfattere.
• American Pastoral (Roth) – meget fortettet bok. Ikke mange overflødige ord gjør den utfordrende å lese.
• Hurtiglesing – nyinnkjøpt bok om leseteknikker.
• Bok-Norge – fagbok med sosiologisk perspektiv som tar for seg bøkenes liv i Norge – lånt av Øyvind.
• On Being a Teacher – skolebok  som ser lovende ut.
• Læringsstrategier – artikkelsamling kjøpt inn etter tips fra Bjarte.
• Ondskapens filosofi – hadde den med til Kanariøyene, men ble aldri ferdig. Lettlest, men ikke så veldig spennende.
• How to Teach English – fagbok.
• Håndboka i målrettet læring – egentlig for studenter, men sikkert noe jeg kan undervise elever i også.
• Moderne pedagogikk – bok utviklet av lærere ved Ringstabekk. Ikke langt unna ferdig med den.
• Six Thinking Hats – interessant bok om alternativ tenkning.
• Ungdomstrinnslæreren – sier seg selv.
• Memo – lurer på om den er oppskrytt. Hukommelse er jo bare én av mange læringsstrategier.
• La barna filosofere – er jo opptatt av å tenke store tanker. Men det starter i de litt mindre.
• Kommunikasjon i språkundervisningen – engelsk er det mest utfordrende faget jeg underviser i.
• Skriveteori – Et av mine satsningsområder.
• Mapper som pedagogisk redskap – dette er det andre store satsningsområdet.
• I retorikkens hage – hadde en periode med retorisk interesse i fjor.
• God dag, latskap – He he… Var lei av alt som het jobb for noen år siden. Men ble ikke ferdig med den. Det sier noe.
• How To Make Love Like a Porn Star – Jupp, jupp. Interessant å lese om Jenna, men ikke så interessant at jeg ble ferdig…
• Krig og fred og religion og politikk og sånn – lettlest og tidvis interessant fra frøken Hærland, men ikke mer.

Snart tror jeg at jeg kan kutte ned mer og mer på lista, men det tar litt tid. Og det første jeg kommer til å gjøre når jeg kommer under ti bøker? Det er å legge til flere. Og det er ikke snakk om å forandre på måten jeg leser på. Det blir nok slik at jeg leser mye parallelt framover også. Jeg er for rastløs til noe annet.