Etter at jeg startet i den nye jobben har det dukket opp et problem som irriterte meg. Da jeg kjørte nordover mot Sørum var det aldri noen kø på veien, verken til eller fra jobb. Når jeg skal kjøre mot Bærum, derimot, kan jeg risikere både en og to timer i kø, hvis uhellet (bokstavelig talt) skulle være ute. Hittil tror jeg at jeg har klart meg unna det verste kaoset, men det er fordi jeg kjører om lag klokka sju på morgenen og er framme på jobb før de fleste andre.
Fordeler:
- Jeg kommer tidlig og kan velge og vrake i parkeringsplasser.
- Jeg får inn en ganske bra arbeidsøkt på starten. Uansett hvor mye jeg er B-menneske, så jobber jeg best om morgenen.
- Noen ganger får jeg tid til å svippe nedom Torshov og kjøpe en deilig kopp cortado – dobbel, takk!
- Ikke noe stress.
Ulemper:
- Jeg må legge meg tidligere om kvelden. Jeg er glad i kveldstiden – den beste tiden på døgnet – så dette er et tap.
- Når jeg ikke greier å legge meg tidligere om kvelden er jeg praktisk talt en zombie deler av neste dag.
- Alle mine nye kolleger kommenterer hvor tidlig jeg er ute: “Er du her så tidlig nå igjen?!” eller “Ja, skjønte jeg det ikke – du er her før meg.” eller “Hva i all verden gjør du her så tidlig på morgenen?” Mer om dette i en senere tekst.
- Jeg må skru på kopimaskina på jobben. Hvis den første som kommer ikke gjør det, er det ikke bare blide fjes den neste timen.
Etter hvert har jeg ikke helt greid å holde regimet med å kjøre klokka sju hver eneste morgen. Jeg har heller ikke greid å finne ut av systemet for køen hjemover mot Bjerke igjen, så noen ganger blir det en time i kø på ettermiddagen.
Jeg har imidlertid funnet en slags løsning på problemet. Hvis jeg allikevel må stå i kø, hvorfor ikke gjøre noe produktivt ut av tidstapet? Jeg kom på noe min tidligere kollega Stig nevnte en gang: Bilkjøring, spesielt i kø, er glimrende egnet til å høre lydbøker. Med denne tanken frisk i hodet dro jeg innom Deichmanskes filial på Bjerke for å se på utvalget. Jeg endte opp med noe krim (Varg Veum er jo aktuell), samt at jeg tok med meg noen skuespill av Ibsen.
Som norsklærer føler jeg meg forpliktet til kjenne til Ibsen, om ikke ut og inn så i hvert fall hovedverkene. Ulempen er at de er så usigelig vanskelige å komme inn i. Jeg har samlede verker hjemme, men kan ikke helt si at jeg har brukt den flittig. Jeg tror ikke jeg har kommet igjennom annet enn Peer Gynt i den utgaven. Med lydbøker blir det noe annet. De fleste skuespillene har en spilletid på mellom en og en halv og to timer. Det betyr at jeg kommer igjennom tre-fire skuespill på en uke fram og tilbake til jobb.
På denne måten har jeg hørt En folkefiende, Rosmersholm, Fruen fra havet, Bygmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman, Når vi døde vågner, Catilina, Fru Inger til Østråt og Kongs-emnerne. Det er bare en liten hake. Som tittelen antyder kan jeg vel ikke si at jeg er helt i stand til å skille skuespillene fra hverandre. Så mange inntrykk på så kort tid gjør at jeg nok må gjøre litt mer ut av dette for at opplevelsen skal være nyttig i noe som likner på en undervisningssituasjon. Allikevel så er det en god opplevelse. Jeg sitter ikke lenger og irriterer meg over bilister som frekt skifter filer for å tjene noen sekunder i køen, eller andre som skaper luker og forsinker trafikken enda mer. Nå er jeg heller revet med i Lille Eyolfs drukningsdød, Bygmester Solness‘ fall fra spiret eller doktor Stockmanns oppdagelse om den kompakte majoritet i En folkefiende. Heldigvis er det høstferie snart. Det er kanskje godt med en ferie fra Ibsens skuespill også…
