Jeg er ikke den som leser alt av norsk litteratur med det samme bøkene blir utgitt. Det kan ta vinter og vår før jeg kanskje kjøper en pocketutgave av ei bok jeg har hørt en del om. For et par uker siden fikk jeg et reklameinnstikk med en eller annen avis jeg leser, for Bokklubben nye bøker. Tilbudet var så pass godt at jeg tenkte jeg kunne slå til på det (tre bøker + Mamma Mia-dvden gratis, i tillegg til en rekke andre bøker for 79,- per stykk). Dermed satte jeg i gang med utvelgelsen. Av alle de tilbudte bøkene var det faktisk bare fem jeg kunne tenke meg: Den siste i millenium-trilogien til Larsson, Pettersons siste, Vente, blinke av Øyehaug, Skumringstimen av Theorin, og Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg.

Charlotte Isabel Hansen

Jeg har lest de to første Jarle Klepp-bøkene til Renberg, og jeg har likt dem godt, selv om de kanskje ikke er litterære mesterverk. De var underholdende og hadde en god historie. Før jeg fikk benyttet meg av tilbudet og hadde bøkene i postkassen, kom jeg til å tenke på et intervju jeg hadde sett med en annen norsk forfatter i Dagbladet. Trude Marstein er ikke spesielt imponert over den siste boka til Renberg, for å si det mildt…

Trude Marstein

Marstein karakteriserer Renbergs bok som full av klisjeer, og uttaler at dette er boka hun vil brenne (den er i hvert fall nevnt under denne kategorien i intervjuet). Tidligere i intervjuet uttaler Marstein også at hun ikke tror hun kan la seg lure av litteratur. Jeg lurer på om hun kanskje ikke har blitt lurt her?

Når jeg startet lesingen av Charlotte Isabel Hansen, var det altså med Marsteins uttalelser i bakhodet. Marstein er en forfatter jeg har sansen for. Jeg leste tidlig debutboka hennes, Sterk sult, plutselig kvalme. Jeg syns hun skriver bra, og har store planer om å lese de senere utgivelsene. På det grunnlaget kan man si at jeg har generell tiltro til hennes vurderinger av litteratur. Samtidig har jeg lest tidligere utgivelser av Renberg, og jeg har likt det jeg har lest. Dermed var det med blandede følelser jeg startet lesinga. Jeg hadde lyst til at boka skulle være bra, eller i det minste gi meg en rimelig god leseropplevelse, samtidig som jeg også kunne forvente meg en samling av klisjeer, kanskje til og med en samling sentimentale anekdoter.

Etter å ha lest boka, er det ikke tvil om at den er full av klisjeer. Den er nok også full av sentimentalitet. Det er likevel et problem med Marsteins vurdering. Hun uttaler at fortelleren er pedagogisk, altoverskuende og nærmest håner leseren. Jeg er på mange måter enig, med unntak av det med å håne leseren. Hvorfor er dette så et problem? Det virker som om Marstein forventer at fortellerstemmen i boka er et talerør for forfatteren, at fortellerstemmen er noe leseren skal forholde seg til direkte og bokstavelig som “sannhet” og “autensitet”. Jeg vil hevde at dette er en feiltolkning av boka.

I min tolkning er klisjeene og sentimentaliteten ironiske. Fortellerstemmen ligger tett opptil hovedpersonen, som utleveres monumentalt gjennom teksten. Jeg mener til og med at dette er så tydelig at det må være vanskelig å gå glipp av. Det er så mange opplagte klisjeer i boka at det må være tydelig at det er et virkemiddel fra forfatterens side. Her er noen få av de mange, mange eksemplene:

Og hva med den framtidige seksuelle aktiviteten? Skulle han nå, hver gang det var pålandsvind og han seilte inn i de varme fjordene til Herdis Snartemo for å ankre opp, være tvunget til å tenke at det han egentlig gjorde var å berede grunnen for et barn? (s. 34)

I og med at de hadde seksuell omgang flere ganger ukentlig, og begge var enige om at når han seilte prammen inn i vågen hennes, så var det bare fordi de begge likte det og ikke noe mer, så begynte han å bli vant til henne som et menneske. (s. 68)

Leketøy? Jeg? tenkte han og så brystene hennes gynge under takten, slik en busk kan svaie under vinden i en hage, eller slik en ball kan duppe om man holder den under vannskorpen, mot dens vilje, og slipper den. Jeg? tenkte han og ropte et lykkelig hurra inni seg idet han kjente festen hennes stramme seg om lykken hans, hvorpå han ikke orket å vente lenger, og sendte meningen med livet av gårde inn i det brennvarme underjordsmørket og fullførte samleiet. (s. 70, mine understrekinger)

Alle disse sitatene er i forhold til hovedpersonens (Jarle Klepp) seksuelle eskapader med Herdis Snartemo. Det fins utallige andre eksempler på disse komplett overdrevne bildene, klisjeene. De er jo så overdrevne at det bør være tydelig for leseren at de er ironisk ment. Teksten har en ironisk distanse til hovedpersonen, gjennom en fortellerstemme som legger seg så nært opp til Jarle Klepp at vi bør skjønne problemet hans. Jarle Klepp har gått seg vill i den akademiske verdenen. Han har mistet taket på verden slik mennesker rundt han ser det. Aller mest tydelig er det når Jarle og moren møtes. Her er et eksempel, der Jarle har kommet opp med ideen om å lage karneval for datteren sin:

“Karneval? Ja, det er sikkert bra. Selvsagt er det bra med karneval. Men,” – hun sukket og skiftet fot – “jeg lurer på hvor langt det har gått med deg, Jarle, og hva slags liv du egentlig tror du lever når du trenger en russisk litteraturteoretiker for å få ideen om å lage et karneval for datteren din?

Han svelget. “Hm?” “Men,” hvisket han, “jeg hadde jo ikke fått ideen uten … ja … Bakhtin.” “Nei,” sa Sara oppgitt, “nettopp. Vanlige folk, Jarle,” – Sara pustet tungt og tok liksom sats – “et karneval? Jarle, det er en uskyldig ting vanlige folk tenker på av seg selv. Forstår du ikke det?”

Vanlige folk, tenkte Jarle irritert, vanlige folk aner ikke hvem Bakhtin er! (s. 302)

Jarle har tullet seg inn i en verden der han kan se på seg selv som uvanlig. Der kan han også sitte i elfenbenstårnet sitt og se ned på andre mennesker, vanlige mennesker. Dette er en akademisk verden der han leker og pynter seg med ord som vanlige mennesker ikke forstår. Det er i denne sammenhengen at alle klisjeene blir et virkemiddel for å etablere en ironisk distanse til hovedpersonen. Jarle opphøyer seg selv, mens fortelleren og teksten gjennom den ironiske bruken av klisjeer og sentimentalitet bidrar til å dra Jarle ned på jorda. Og det er (heldigvis, kanskje) deler av hovedpersonen som innser feilene han har gjort.

Slik sett vil jeg framheve at Renbergs bok er nærmest et humoristisk mesterverk. Jeg overdriver kanskje en smule, men gjentatte ganger måtte jeg avbryte lesingen og ta en pause. En humrende, latterfylt pause. Under en av disse kommenterte Lisa (samboeren min), at jeg minnet henne om en av disse mennene i 30-årene som sitter på t-banen i Oslo og ler høylydt av det de leser i en eller annen bok. Nå vil jeg hevde at jeg ikke er en av disse, men poenget er at Charlotte Isabel Hansen er en ironisk, humoristisk bok som leker med klisjeer og sentimentalitet som virkemidler for å avsløre hovedpersonens feil. Jeg vil hevde at det er ganske spesielt å lese samlingen av klisjeer og sentimentalitet i denne boka bokstavelig. Det bør være mange hint i boka om hvordan de bør leses. På dette grunnlaget oppfordrer jeg Trude Marstein til å lese boka en gang til, kanskje saktere og med et litt annet perspektiv.

Det snør i Ålesund igjen. Jeg blir egentlig litt overraska hver gang det skjer. Hittil er i hvert fall ”mellomsnøperiodene” på vinteren lengre enn periodene med snø. Jeg har ikke noen illusjoner om at snøen skal bli liggende lenge denne gangen heller, men du verden så mye av den som har kommet! Dere som oppholder dere på Østlandet eller i Trøndelag (eller andre steder det snør mer og det ligger lenger) fnyser sikkert av dette, men en halv meter snø føler jeg er mye her vest.

Jeg er fornøyd med snøen som har kommet. Den utgjør nemlig et våpen for meg i krigen mot enkelte late mennesker. Siden vi flytta inn i sommer, har vi oppdaga at det er en del som bruker en sti gjennom eiendommen vår på vei til buss, butikk eller hva det nå måtte være. I og for seg er ikke dette så ille, og jeg mistenker at jeg kanskje kunne gjort det samme i deres sted. Det som får meg til å bli en smule irritert og villig til å ta fram snøskuffa med større glede enn vanlig, er at noen bruker stien på nattestid, akkompagnert av høylydte samtaler, synging eller annet. Enkelte bruker til og med stien mens vi er rett i nærheten. Selv ville jeg i hvert fall hatt skamvett nok til å gå utenom hvis eieren av eiendommen sto og så på meg…

Forrige gang det var et massivt snøfall i Ålesund (20 cm eller der omkring…), samlet jeg all snøen og la den i en haug mellom gjerdet og en stor busk vi har på den ene siden av huset. Bonusen var at haugen stengte for disse stifinnerne på deres vei gjennom hagen vår. Trodde jeg. Neida. Noen av dem vasser åpenbart villig vekk gjennom meterhøye dunger med snø. Dagen etter prøvde jeg å gjøre haugen større, men fortsatt ga de standhaftige ikke opp. Når jeg tenker på at enkelte av dem muligens har brukt stien i opptil 20 år, så er det kanskje ikke så rart. De vil ikke forandre vanene sine.

Ikke lenge etter smeltet alt. Jeg prøvde å legge ut noen stiger som stengsel. Jeg vet ikke hvor godt det funket overfor alle, men Lisa kunne fortelle at minst én har reagert med høylydte forbannelser. Jeg må innrømme at jeg jublet aldri så lite innvendig da jeg hørte det. Det skal koste å ta snarveier!

Nå har sjansen kommet til å opparbeide meg en haug igjen. I ettermiddag var jeg ute med skuffa, og resultatet får du kanskje med deg på bildene nedenfor.

Snøhaugen

Egentlig er jeg ikke i min beste form for tida, og strengt tatt burde jeg avstått fra slikt, men motivasjonen og drivet er for høyt! Jeg må! Jada, innerst inne vet jeg at dette er merkelig, at jeg kjemper mot vindmøller, at det er på grensen til smålighet, og kan jeg ikke bare la de stakkars menneskene få bruke stien sin… Men like forbannet vil jeg kjempe for retten til å slippe å våkne midt på natta eller se på mennesker tusle forbi stuevinduet på en halv meters avstand. Neste sommer blir det forhåpentligvis enklere. Da lager vi enten gjerde eller hekk. Det arbeidet gjør jeg med en glede jeg ikke ante ville materialisere seg for sju måneder siden!

1. august skjer det en del forandringer i livet mitt. Noen av forandringene har vel strengt tatt skjedd allerede. Jeg har besøkt den nye skolen, møtt foreldrene til elevene i den nye klassen min, sagt farvel til elever og kolleger ved den gamle skolen og så videre.

Den største forandringen må vel likevel være å flytte inn i hus. 1. august får vi nøklene til det nye huset på Flisnes i Ålesund. Slik ser det ut fra oppkjørselen:

Det lille røde huset

På dette bildet kan det se ut som om oppkjørselen og parkeringsplass er ganske stor, men slik er det nok ikke. I virkeligheten blir alt litt mindre. Legg merke til treet til venstre for huset. Fiint tre!

Fra baksiden

Dette er huset fra siden, der man kan se veranda og hage. Man skulle tro at det var en del gressplen der, men det er jammen blandet med sin andel mose, så det blir noe hagearbeid framover.

Verandaen

Verandaen har utgang fra stua og vender mot vest og sør.

Spisestue

Til høyre på bildet er døra ut til verandaen, mens til venstre ser man inn mot kjøkkenet. Snu deg 180 grader, og du kommer til den andre delen av stua:

Stue

Ovnen beholder vi, mens en slik stol nok ikke har en framtid i stua, uansett hvor trendy og stilfull den er…

Kjøkkenet

Kjøkkenet har greit med skapplass. Legg merke til den kledelige borden på flisene. I virkeligheten ser det egentlig ikke så verst ut, men det spørs om den forsvinner etter hvert.

Badet

Badet skulle ideelt sett hatt et badekar, etter Lisas mening, men ellers syns jeg ikke det er så ille. Legg spesielt merke til bidetet nede til venstre… Det er én ting jeg kun forbinder med hoteller og slikt, men det er sikkert en praktisk sak.

Soverom

I andre etasje er det fire rom av varierende størrelse. Her ser man to av dem, hvorav det ene er brukt som kontor. Det ser ut som om Aurora får mye plass fra starten av…

Ellers ser dere ingen bilder fra kjelleren, men jeg kan love at den er ålreit, med kjellerstue, to andre rom, vaskerom og bodplass. Alt i alt er jeg fornøyd som bare det, ikke minst ettersom vi ikke hadde sett huset på forhånd. Men selvfølgelig stolte vi på foreldrene til Lisa som så det på visning.

Heldigvis har vi en liten innflyttingsperiode fra 1. august og to uker framover, slik at vi kommer litt i orden.

Åpent bakeri

Jeg husker ikke presist når jeg ble introdusert for Åpent bakeri første gang, men det var en lørdag formiddag, og det var filialen på Damplassen, ikke så langt fra Ullevål. I denne tiden var jeg utestengt fra leiligheten jeg leide på Sagene, ettersom den ble utsatt for renovering. Heldigvis hadde kollega og kompis Leif forbarmet seg over meg, og lot meg bo i leiligheten hans på vestkanten i Oslo (Frogner, tror jeg det var – dette beviser at jeg ikke var helt bevisst alt som skjedde i denne tiden). Denne lørdags formiddagen var Leif tidlig oppe som vanlig. Jeg husker jeg syns det var uhyggelig tidlig, så det var sikkert rundt 8-9 eller noe sånt…

En stund etter dette begynte Lisa og jeg å frekventere Åpent bakeri på lørdags morgen eller formiddag. Lisa er nok ikke like begeistret som meg, så etter hvert ble det en slag rituell helgeinnledning for meg å kjøre kilometrene fra Bjerke til Ullevål for å kjøpe hvetebollen som er så nydelig, som regel fulgt av en dobbel cortado eller latte. Brødene deres er også gode, og Åpent bakeris danske rugbrød er verdt opplevelsen. Vanligvis er jeg ikke spesielt glad i disse mørke bakverkene, men ei skive dansk med brunost på er rett og slett nydelig.

Etter hvert har jo flere enn meg funnet ut hvor godt produktene deres smaker, og kjeden har ekspandert. Dermed dukket det sannelig opp en filial på Sandaker, som jo var en del nærmere oss på Bjerke enn filialen på Ullevål. I tillegg er det lettere finne seg en plass å sitte der, hvis man ønsker det. For de som ikke har prøvd Åpent bakeri, anbefales det på det sterkeste. Personlig liker jeg også bakverkene til Godt brød og United Bakeries (i dén rekkefølgen), men Åpent bakeri er eneren i Oslo, selv om det kanskje fins noen som er bedre andre steder (for eksempel har jeg en svakhet for bakeriet i Lom…).

De som kjenner meg godt, vet at jeg er en sportsidiot. Jeg er interessert i all sport, og da snakker vi om en som ser golf, snooker og synkronsvømming under OL. Juli er jo en feriemåned, men det er ikke alle sportsaktiviteter som tar ferie. Nå er EM i fotball over, heldigvis. Jeg var ikke like engasjert som for ti-tolv år siden, men fulgte med og så de fleste kampene. Engasjementsnivået måler jeg i forhold til det å holde med lag. Jeg fulgte vel egentlig ikke med noen spesielle, men var fornøyd med spillet til Nederland og Spania. Helt greit at sistnevnte vant.

I dag var det siste dag i Wimbledon-mesterskapet i tennis, men samtidig andre dag i Tour de France. Eliteserien er også i gang igjen… Nok en søndag fylt med masse sport. Heldigvis hadde familien planlagt en utflukt, slik at jeg kunne komme meg unna den viljeløse tv-slavetilværelsen.

Olden

Om lag 14 mil fra Sykkylven ligger et sted som heter Olden. Det er sikkert kjent for de fleste for kildevannet som omsettes på flasker over alt. I tillegg har stedet noen fabrikkutsalg for klær som vi har vært innom før. I og med at Aurora starter i barnehage i høst, var planen å prøve å finne noen ålreite klær til henne i den anledning. Vi dro fra overskyet vær i Sykkylven til stekende sol i Olden. Det viste seg også at det var markedsdager der, slik at det var mye mennesker og flere tilbud enn vanlig, til og med et helikopter som tok med folk på omvisning i området. Vi fant fine klær til Aurora – lekedress, jakke og fleecesett – i tillegg til noe til oss voksne. Perfekt!

På veien tilbake stakk vi innom Stryn, akkurat som i fjor. Det er ikke all verdens utvalg i restauranter eller andre spisesteder der, men av og til er en burgertallerken alt som trengs. Etter en god og feit tallerken, dro i tilbake mot Sykkylven i sekstiden på ettermiddagen. Sannelig er ikke det også tid for Tippeligaen. Slik fikk jeg med meg rapporter fra kampene som gikk, samtidig med beskjeden om at tennisfinalen var avbrutt av regn… Sannelig! Derimot var etappen i touren over, med seier til Thor Hushovd. Hm. Det kan jo sees i reprise også…

Vel fremme i Sykkylven fikk jeg med meg avslutningen på finalen i Wimbledon, som antakeligvis er det beste i historien. 9-7 i avgjørende sett til Nadal (yess!), etter at Federer hadde reddet en god del matchballer, sier mye. I tillegg fikk jeg med meg Engas seier over Stabæk (bra for RBK, som benyttet sjansen mot Ekranes i intertoto-cupen). Når jeg leser dette, og tenker over hvordan det ser ut, vet jeg at jeg må foreta noen strenge valg når det nærmer seg OL i Beijing seinere i sommer… Huff!

Aurora spiser kake, Pia og Maja feirer med

I dag er det Aurora sin dag. Greit nok – det flagges for dronningen, og USA feirer uavhengighet, men for oss er det Aurora som gjelder. Egentlig skulle ettårsdagen feires på veien til Nordland og slektstreff, men ettersom hele familien har fått en kraftig forkjølelse (eller det som verre er), så ble det litt for strabasiøst å kjøre bil i 125 mil én vei. Dermed blir dagen feiret i Sykkylven hos mormor og morfar, og det er ikke noen dårlig erstatning.

Dagen har blitt feiret sammen med mormor og morfar, onkel og tante og søskenbarna Pia og Maja. Aurora har også fått sin andel gaver i dag. Det har blitt basseng, strandsett, dukkeservise, klær, håndduk, maracas og en kombinert tromme og tamburin. Det er helt sikkert andre ting som venter der vi dukker opp etter hvert. I tillegg har Aurora fått prinsessekake. Den smakte visst fortreffelig.

Aurora pakker opp en gave

Aurora hilser til alle der ute og ønsker dere en fortsatt riktig god sommer!

Aurora finner stein

Eureka

Dagbladet kjøper jeg noen ganger av gammel vane. De er ikke så gode på sport som VG, mens kulturstoffet ikke er så dyptpløyende som en del andre dedikerte kulturaviser (som jeg heller ikke leser så ofte…). Av og til kjøper jeg likevel avisa. De siste to månedene har for eksempel Magasinet på lørdagene vært av interesse. Ikke himmelstormende interessante, men med to-tre artikler eller reportasjer som var leseverdige.

I dag ba jeg Lisa kjøpe ei avis da hun var innom Mega i Sykkylven, og hun kom tilbake med Dagbladet. Det var det gode grunner til, ettersom sportsbilaget var viet Tour de France, som starter i morgen og varer i drøye to uker. Jeg har fulgt med på rittet i over ti år nå, selv om jeg nok ikke er like interessert nå som jeg var i starten.

Det var likevel ikke det som fanget interessen min ved Dagbladet i dag. I fredagsmagasinet har de viet det meste av stoffet til gode tanker, ideer og teorier. Dét syns jeg er både nevneverdig og prisverdig. Etter å ha bladd gjennom magasinet (og lest noen av artiklene), må jeg si at jeg var litt skuffet, men likevel glad for initiativet. Jeg vet ikke om det var et overskudd av tanker og ideer som fortjente ei avisside der (som man kanskje forventer, i og med fokuset til journalistene), men likevel var dette interessant.

Når alt dette er skrevet, så syns jeg det er noe foruroligende over svarene til de unge journalistene på spørsmålet: ”Hvilken idé forandret livet ditt?” Hvis alt man kan lire av seg er uttalelser som ”At nøkkelen til suksess er å få andre til å rose deg for ideer de selv har hatt…” Forhåpentligvis er det andre ideer som forandrer livet til denne journalisten mer etter hvert.

Min første tur til England var i 1987. Jeg hadde akkurat avsluttet ungdomsskolen, og språkreiser var in. For alt jeg vet kan det fortsatt være det, men da var det populært. Selvfølgelig var ikke hovedpoenget å lære språket (noe som illustreres fint av at jeg scoret høyere på testen i starten av kurset enn jeg gjorde på slutten…). Nei, turen og opplevelsene, utsikten til kulturelle oppdagelser og … shopping. Det er 20 år siden Øyvind og jeg dro til Torquay på sørvestkysten av England, og på tide å gjenta reisen. Riktignok har vi vært en tur til over siden da, men det var i 1995. Da var vi også i Torquay, men kun som ett av mange stopp på en runde rundt i England og Skottland. Denne gangen skulle vi bare til London.

Turen har ikke vært planlagt i detalj altfor lenge. Vi har snakket om det, akkurat som man snakker om løst og fast, og det var tilfeldig at vi planla turen nå. Høstferien passet bra på mange måter. Med en ferie i bakkant trenger man ikke stresse seg gjennom turen på kort kort tid. Det er ikke like mange turister i London da som andre tider i året. Dermed er det kanskje litt billigere. Jeg sier “kanskje litt billigere”, for i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på hvor billig alt var. Vi bestilte flyreise fra Norwegian – en ikke altfor dyr billett, rundt 2000,- tur/retur. Tidligere når jeg har vært i London, så har jeg bestilt hotell gjennom booking.com. Det har fungert bra: Prisene er ålreite og du har sjanse til å se anbefalinger fra andre reisende. Jeg orket ikke å surfe gjennom mange hoteller, men fant Lord Milner, et hotell i Belgravia, som så greit ut. Litt dyrere enn jeg hadde tenkt, men samtidig så rommene bra ut, samt at de fikk gode anbefalinger. Vi hadde tenkt å sjekke ut en del utstillinger og opplevelser på forhånd. Øyvind gjorde jobben sin og fant blant annet en utstilling rundt de kinesiske terrakottakrigerne. Den var imidlertid så populær at det var umulig å få billetter til den. Det hadde nok en sammenheng med at vi var sent ute også.

Avreisedagen var fredag, og jeg hadde full dag med undervisning som vanlig. Jeg hadde ikke fått pakket noe som helst, på grunn av travle dager på jobben og mye etterarbeid. Jeg hadde likevel laget en pakkeliste til meg selv. Jeg elsker lister. Denne var detaljert og god, og jeg tenkte at pakkinga ikke ville ta lang tid med planlegginga gjort. Jeg hadde til og med planlagt hva jeg skulle ha på meg. For eksempel mobiltelefonen. Hva hadde jeg ikke med meg da jeg kom på jobb? Mobiltelefonene, selvsagt. Dette var i og for seg ikke noe stort problem, med unntak av at jeg skulle hente Øyvind på Oslo S, slik at vi kunne kjøre sammen til Gardermoen.

Jeg ringte Øyvind fra skolen, og før vi ble avbrutt av dårlig linje, avtalte vi å møtes ved parkeringsplassen på Oslo S. Etter at undervisninga var ferdig kjørte jeg til Oslo S. Det var som vanlig trafikk, så jeg var litt forsinka. Ingen Øyvind ved parkeringsplassen. Jeg leter litt rundt, før jeg febrilsk finner en bedre parkeringsplass enn den reservert for Politiets utrykningskjøretøy. Jeg ser fortsatt ikke Øyvind, men kommer på at jeg kan ringe han fra en automat. …Til det trengs mynt… Jo, jeg har kredittkort! Ikke annet svar enn en metallisk damestemme. Etter å ha rotet rundt og lett i noen stunder til, dro jeg hjem for å pakke det jeg skulle, samt få tak i mobiltelefonen.

Hjemme fikk jeg tak i Øyvind, og vi avtalte at han skulle komme til meg med t-bane. Tror du ikke strømnettet er ute av funksjon, slik at all t-banetrafikk vest for Oslo S står? Vi finner ut at det beste er at han tar flytoget, så kjører jeg alene utover. Av erfaring vet jeg at det kan være kø på vei mot Gardermoen på ettermiddagen, så jeg tenker ut en flott god idé før jeg kjører. Jeg tar riksvei 4 mot Gjøvik, for der er det vanligvis ikke kø. I hvert fall ikke før du kommer til avkjørselen til Grorud. Køen er lang, laang, og jeg bestemmer meg for å ta ned på Østre Aker likevel. Heldigvis er det ikke kø her (…), så det går bra helt til jeg kommer ut på E6. Kø.

På det sakteste går det i 40 km/t, og det er mer enn nok til at jeg rekker flyplassen med god margin. Jeg parkerer på langtidsparkeringa. Sannelig rekker jeg ikke akkurat bussen til selve terminalen også. Heldig. Vel framme ser jeg at jeg har stresset uten grunn. Flyet er … riktig: Forsinka. Senere får vi den velkjente meldinga om “sent innkommet maskin”. Innsjekking og sikkerhetskontroll går bra. Jeg slipper å ta av meg sko. Slik var det ikke for noen år siden. Inne i ventehallen sjekker jeg det nye kredittkortet mitt for første gang. Nordea: “Vi ser oss ikke i stand til å tilby denne tjenesten på det nåværende tidspunkt.” Politikersvar. De vil ikke gå glipp av 30 kr i gebyr, tenker jeg… Ølen min får jeg uansett, med noe av det siste jeg har av cash. Ikke det siste, for det går med til å kjøpe en til senere på kvelden. En forsinkelse følges gjerne opp av ytterligere forsinkelser.

Innimellom alt dette treffer jeg en elev fra “gamle dager”. Anniken er på vei til England for å besøke sin studerende søster. Det er gøy å treffe gamle kjente slik.

På vei ut til flyet får jeg bange anelser. Det er ikke et av Norwegians egne fly vi skal fly med. XL.com står det på flykroppen. Når jeg studerer det nærmere, syns jeg at jeg aner løse bolter, falmet lakk og annet. Inne i flyet er det trangt. Hvis de forsøkte, tror jeg ikke de kunne fått flere seter inn i flyet enn det som møter oss. Det er så vidt jeg får presset kroppen ned i setet. Jeg kan se for meg høyere og bredere mennesker enn meg prøve å få plass i disse setene. Det er ikke behagelig, akkurat. Når jeg har tatt plass, er det likevel greit, forutsatt at jeg ikke skal hente noe i bagen eller besøke toalettet.

Jeg har ei bok med meg for å få tiden til å gå. Denne gangen har jeg tatt med Teacher Man av Frank McCourt. Jeg har allerede startet på den, og det er en rimelig fornøyelig liten sak om en lærer som starter praksisen sin i New York. Det er en slags biografi, men kanskje ikke en som holder seg firkantet til sannheten gjennom hele framstillingen. Som det heter: La ikke sannheten stå i veien for en god fortelling. Og hvem sin sannhet er det snakk om? I løpet av flyturen rekker jeg å komme halvveis i den. Når man vet at Mr. McCourt har blitt kåret til “Teacher of the Year” i løpet av sin tid, kan man som praktiserende lærer selv være tilfreds i vissheten om at det å være lærer ikke er enkelt for noen. Det er slit McCourt beskriver.

Vi ankommer Stanstead nærmere to timer forsinka. Vi kommer greit gjennom immigrasjonskontrollen, og Øyvind finner kofferten sin greit. Min, derimot, er ikke å se noe sted. Vi venter. Båndet går. Vi venter litt til. Øyvind kjøper billetter til flytoget mens jeg venter. Båndet slutter å gå. Andre passasjerer spør om hva som skjer. Bagasjemannskapet (eller hva man kaller disse) har visstnok glemt igjen ei vogn ved flyet. Så kan man spørre seg hvordan slikt skjer. Skjedd har det, og avstandene på flyplassen er slike at det tar 45 minutter å få bagasjen på båndet.

Til slutt kommer vi oss på flytoget til Liverpool Street Station. Der er vi litt i tvil om transportvalg videre, samt hvilke billetter vi skal kjøpe. Etter en del nøling kjøper vi en enkeltbillett på t-banen. £4! Det er legitimert ran. Hadde vi hatt Oysterkort, hadde vi sluppet med under £2, men det forutsetter at man legger penger i selve kortet. Ja ja. Når vi har kommet fram til Victoria Station er det en smal sak å finne hotellet, sammenlignet med resten av dagen, i hvert fall. Resepsjonisten har tålmodig ventet på at vi skal finne fram, to og en halv time, eller noe sånt, forsinka.

Halv to, norsk tid, stuper vi i seng, utmattede, men tilfredse med å være framme.

Etter åtte år på Melvold ungdomsskole var det i dag første dag i ny jobb på Eikeli videregående skole. Det er vemodig å slutte som lærer på Melvold – jeg har mange gode følelser til skolen, elever og kolleger – men det var på tide å få nye erfaringer og opplevelser. For åtte år siden så jeg for meg at skulle jobbe noen få år i ungdomsskolen før jeg gikk over i videregående. For to år siden kunne jeg ikke se for meg å jobbe i noen annen skole. Tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg.

De siste ukene har jeg blitt mer og mer rastløs ettersom skolestart har nærmet seg. Jeg har gått og ventet på det tradisjonelle sommerbrevet med programmet for planleggingsdagene og den endelige timeplanen. Erfaringsmessig dukker det av og til opp overraskelser i forhold til det man har blitt forespeilet og har sett for seg. Slik var det ikke denne gangen.

Onsdag skulle jeg ut på en siste rekognoseringstur for å være sikker på at jeg visste om den korteste og beste veien til Eikeli. Takk og lov for at jeg tenkte på det. Da fant jeg i hvert fall ut i tide at bilen hadde streiket. Jeg ser for meg scenarioet med at jeg står i garasjen en halv time før planleggingsdagen starter og febrilsk vrir om tenningsnøkkelen uten at noe skjer. Nå kunne jeg i hvert fall planlegge å ta t-banen.

Det betydde imidlertid å stå opp tidligere. 06.30 for å være nøyaktig. Om lag fire timer tidligere enn jeg har stått opp noen gang i sommer. Ikke akkurat behagelig. I tillegg tar t-baneturen 45 minutter, ikke medregnet gange til skolen fra endestasjonen. Jeg hadde selvfølgelig ikke regnet med at jeg skulle måtte gå til skolen fra Østerås, men jeg hadde en halv time til disposisjon og trodde at det skulle holde.

Når jeg står på parkeringsplassen utenfor stasjonen tenker jeg annerledes. Ikke tegn til hvor jeg skal gå. Kartet på t-banen viser ikke områder i Bærum, kun Oslo. Jeg starter å gå i retningen jeg tenker meg er riktig, men gir opp etter noen minutter, går tilbake og lurer på hva jeg skal gjøre. Et øyeblikks innfall får meg til å spørre en tilfeldig person om veien. Ikke bare forklarer hun meg veien – hun tilbyr seg også å skysse meg til skolen. I ettertid er jeg svært takknemlig for det. Ellers tror jeg at jeg ville kommet noe forsinket til min første dag i den nye stillingen. Ikke bra.

Vel inne i skolebygningen er det mange nye fjes, og heldigvis flere enn meg som er nytilsatte. Det er gjerne sånn i slike situasjoner at felles skjebne er felles trøst. Etter litt småprating med nye kolleger var det tid for de ulike postene på programmet. Litt orientering fra rektor og andre i ledelsen, samt et innlegg fra en innleid pedagog fra universitet. Utover dagen ble det mye informasjon, så mye at jeg kjente at hodet mitt ikke var like glad for alt. Likevel er det nyttig med seksjonsmøter og møte for nytilsatte. Etter det er det til og med mulig at jeg får lønn en eller annen gang i løpet av august…

Timeplanen min hadde på en mystisk måte blitt korrigert og utvidet med nok et fag, så nå ser det ut til at jeg underviser i norsk på alle trinn på Studiespesialiserende, i tillegg til norsk og engelsk på Service og samferdsel. Fordelen er at jeg i hvert fall er sikker på å ha en 100% stilling nå.

Alt i alt ser dette lovende ut. Eikeli er en inkluderende skole med verdier som jeg kan identifisere meg med. Jeg har fått de fagene jeg ville ha. Det er utviklingsmuligheter her. Jeg får bedre muligheter til for- og etterarbeid. Arbeidstidsavtalen er til å leve med. Jeg ser for meg godt samarbeid med gode og utfordrende kolleger. Kanskje blir møtet med elevene bra også?