Lenket til skrivebordet og senga…

Overarbeidet

Bildet sier egentlig det meste på en effektiv måte, hvis noen skulle lure på hvorfor det ikke er noen aktivitet på bloggen min. I februar (eller var det seint i januar?) ble det klart at vi ikke kom til å forbli i Oslo, men flytter til Ålesund. Når vi hadde tatt den avgjørelsen, var det klart at den siste dagen på jobben (Eikeli vgs) for meg var 9. mai. Alle som kjenner til skolens indre liv vet at skolen ikke tilpasser seg slikt. Som lærer for avgangselever både i 3. klasse og 2. klasse yrkesfag, var det mye som måtte klargjøres av vurderinger og dokumentasjon. Og det måtte gjøres tre-fire uker før tiden for min del, slik at pappapermisjonen kunne nytes uten presset om sluttvurderinger som ikke var gjort unna.

 

Så enkelt gikk det ikke. Da det nærmet seg slutten av mai, starten på juni, var det fortsatt en del om ikke var unnagjort. Aurora er ei flott lita jente, men hun tar ikke hensyn til om pappa trenger tid til å få ferdigstilt arbeidet sitt. Til slutt går alt bra, selvfølgelig, men det tar tid, er stressende, og det sørger for at alt overskudd til annet blir mindre. =Ingen blogging.

 

Nå hadde jeg sett fram til ferietiden og sjansen til å tenke skikkelige tanker, skrive litt, lese masse og kjøre inn på stille sideveier, vekk fra hverdagslivet. Hva kommer så?

Syyyk

Etter snart to uker med hosting, vakuum i ørene, og generelt nedsatt allmenntilstand, begynner man å se etter kriseløsninger. Det medfører ikke legebesøk – da skal det være virkelig krise, men det betyr at man gjennomsøker hyllene merket ”forkjølelse” på apoteket til minste detalj. Nå prøver jeg følgende:

Heksebrygg

Ut fra innholdsfortegnelsen inneholder denne miksturen alt som noen gang har blitt antatt lindrende av kloke koner rundt om i verden, inkludert solhatt og russisk rot, hva nå det skulle være. Forhåpentligvis hjelper det.

Auroras navnefest

Det er snart en måned siden nå, men bedre sent enn aldri… Den 27. oktober feiret vi navnefest til ære for Aurora. Arrangementet foregikk i først i festsalen i Oslo rådhus, før vi dro videre til Høvik for å feire med koldtbord, kaker og alt som hører med. Før alt dette kunne skje var det mange forberedelser som måtte gjøres.

 

Lisa og jeg besluttet ganske tidlig at vi ønsket å markere Aurora på en eller annen måte. Det tradisjonelle ville jo vært at hun ble døpt. I og for seg hadde ikke det vært noe problem, men ingen av oss er personlig kristne, og det å la et barn døpe gjør at vi forplikter oss til å oppdra henne i den kristne tro. Det ville for så vidt ikke vært noe problem. Imidlertid opplevde vi at sønnen til Ann Marit, Fredrik, ble feiret med en navnefest i regi av Human-Etisk Forbund. Vi syns seremonien og alt rundt var så bra, at vi tenkte på det som et fint alternativ til dåpsritualet.

 

Siden jeg skriver om en navnefest, kan det jo passe å snakke om navnet Aurora. Det er egentlig ingen lang og god historie bak hvorfor vi valgte å kalle dattera vår Aurora. Jeg husker at Lisa og jeg startet å snakke om navn til barnet. Jeg tror vi startet med guttenavn. Der var vi ikke akkurat 100% enige. Favorittnavnet til Lisa er Brynjar, med alternativer som Torkild og Tarald. Når det gjelder Brynjar, så er jeg kanskje ikke helt uenig. Jeg har en konkret assosiasjon til navnet, og det er en nabokar fra tiden i Kongsveien på Kattem. Han er mye eldre enn meg, kjørte motorsykkel og etablerte seg som forfatter. Jeg husker at jeg leste ei bok av han. Tjukken, tror jeg tittelen var. Boka var ikke så verst. Jeg husker ingen ting om han personlig, så slik sett er det ingen grunn at jeg skulle få motforestillinger i forhold til navnet Brynjar.

 

Historien illustrerer at navnevalg har med følelser og erfaringer å gjøre. For min del ville jeg ønsket et navn som Njål, kanskje. Det har assosiasjoner av noe gammelt og rotekte norsk, samtidig som det står for noe stort, både i forhold til sagalitteraturen og den opprinnelige betydningen. Navnet kommer fra irsk og betyr kjempe. En skotsk form er navnet Neil, et av mine favorittnavn i den engelskspråklige verdenen. Tenk bare Neil Gaiman, en av forfatterne jeg leser mest.

 

Nå ble det ikke en gutt på oss, så foreløpig har vi ikke dét problemet. Jentenavn ble aldri noen stor diskusjon. Da jeg lanserte navnet Aurora sent en kveld, var Lisa skjønt enig om at det var et bra navn. Mine assosiasjoner til dette navnet er selvfølgelig Aurora fra Anne Kath. Vestlys bøker (Aurora og pappa kommer til å bli lest for vår Aurora!). Alle lærere assosierer dessuten navn i forhold til elever de har hatt. Eleven jeg forbinder med navnet er det bare gode ting å si om. Ellers har vi Aurora Borealis, nordlyset; Aurora som i morgenrødens gudinne i romersk mytologi; og dagsommerfuglen som kalles Aurora. Ingen grunner til ikke å velge navnet.

 

Det er forresten forbausende mange som sier at de liker navnet godt, i forhold til hvor vanlig det er. Navnet kommer ikke høyere enn 244. plass på listen over vanlige navn i Norge. Det er 1956 som bærer navnet ifølge siste statistikk. Det er likevel mye som tyder på at vi nå snakker om langt mer enn 2000, ettersom Aurora er på 19. plass av de mest populære navnene i 2006. Grafen nedenfor skulle si noe om den økende populariteten.

Med navnevalget ute av veien, var det bare å bestille plass hos Human-Etisk Forbund i Oslo og invitere gjestene. Vi fikk heldigvis plass en av lørdagene i slutten av oktober. For oss måtte det ble en lørdag, ettersom så mange av gjestene kommer langveis fra. Besteforeldrene Eldbjørg og Ragnar fra Sykkylven, sammen med onkel Christian og tante Monica, med søskenbarna Hans Joakim, Marius, Tonje, Pia og Maja. Onkel Erlend kommer selvfølgelig også derfra, men er for tiden i Trondheim med Siri, i likhet med familien min. Derfra kom farmor Solveig, tante Ann Marit og onkel Tor Helge, med søskenbarnet Fredrik. Tante Heidi og onkel David kom også, i tillegg til tante Lisa Merethe fra Tromsø. Fredagskvelden i stua før den store dagen ble ganske folksom med mange besøkende fra Trondheim.

En stund i forveien hadde besteforeldrene fra Sykkylven kommet for å hjelpe til med arrangementet og spesielt matlagingen. Jeg fikk ikke så mye inntrykk av det fordi jeg var opptatt på jobb, men jeg vet at det ble lagt ned en god del arbeidstimer i forberedelser. Vi fikk også god hjelp fra Eva, Lisas venninne, og Ingunn som er Øyvinds kone. Kvelden før gikk også med til å avslutte dekking og pynting av bord.

Lørdag morgen kom, og ikke alle forberedelser var over. I åttetida dro jeg utover til Åpent bakeri på Damplassen ved Ullevål for å kjøpe brød til festlighetene senere. Deretter gikk turen til Linderud senter for å hente ei fin-fin marsipankake med bilde av Aurora på. Det er nesten kriminelt å tenke på at den skulle kuttes og spises. Etter at disse ekspedisjonene var over og finstasen på, kjørte vi mot sentrum. Lisa liker alltid å være ute i god tid. Det var vi denne dagen, og jeg tror jeg var enda mer fornøyd med det enn mammaen.

For oss startet det hele med oppstilling til prosesjon, mens gjestene fant plassene sine i Bankettsalen. Seremonien foregikk virkelig i flotte omgivelser, med fin utsikt over Oslofjorden og et nydelig interiør som ramme rundt. Mens vi stilte opp til prosesjonen, registrerte jeg at Siv som jeg kjenner fra min gamle arbeidsplass i Sørum kommune, også hadde en sønn som skulle feires på navnefesten: Sverre heter han. Det var en hyggelig overraskelse. For øvrig var det også overraskende og hyggelig å møte Anneli igjen. Hun var navnevitne for et annet barn.

Etter prosesjonen inn i Bankettsalen fikk vi plasser på første rad. Jeg syns rett og slett det var uvanlig mange pene små barn der denne dagen. Det er mulig at farsrollen har fått meg til å se på babyer på en ny måte, men det kan jeg aldri bli sikker på. Det var uansett en fin stemning der, og Aurora bidro selvfølgelig til det. Lisa og jeg trodde hun skulle bli søvnig, sulten og sutrete, men det skjedde jo ikke. Hun var nok altfor opptatt med å få med seg alle inntrykkene rundt, som den fine musikken fra fiolinisten og pianisten, samt det meget dyktige HUM-koret. Etter å ha mottatt navnetavla fra Kari Pahle som var taler for anledningen, stilte vi opp til knipsing av bilder.

 

I etterkant dro vi utover mot Bærum og Høvik skole for festlighetene i etterkant. Vi hadde heldigvis god tid før middag, slik at det gikk bra å kjøre Lisa, Heidi og David til Sandvika Storsenter for den siste gavejakten. Denne middagen var spesiell for Lisa og meg, ettersom det markerte det første møtet mellom familiene våre. Noen fant nok hverandre mer enn andre, som for eksempel Ragnar og Fredrik som ble meget opptatt med å sparke ball etter middagen. Koldtbordet var forresten et vellykket affære, og jeg tror ikke det var mange som aktivt tenkte på kakebordet i etterkant. Heldigvis er dessertmagen ikke bare en myte…

 

Festlighetene fortsatte ut mot kvelden, med mye god mat og muligheter til å ta fine bilder. Vi fikk oppleve pianospill og show fra noen av de yngre. Etter hvert ble det tid for å bryte opp. Mye mat var igjen og måtte fraktes tilbake. Slikt blir det etterfest av, og det var en del som fikk nyte godt av dette i etterkant. Søndagen brukte jeg sammen med familien min, blant annet med en tur til den lokale Café Smatt (flott navn!) på Årvoll, før jeg kjørte Heidi, David og Solveig til stasjonen på ettermiddagen.

Det er mange gode minner fra navnefesten til Aurora. I etterkant kommer hun til å kose seg med bilder og andre synlige bevis fra festen, ikke minst alle de flotte gavene, ikke bare fra de som var til stede, men også andre. Takk til alle!

Medgangssupporter?

I mange år var det enkelt å være RBK-supporter. Rosenborg vant serien år etter år. Noen år vant de til og med cupen. Omtrent hver høst deltok de i Champion’s League. Der fikk de baklengsmål i bøtter og spann. Det var for så vidt greit å akseptere, ettersom det var skritt på veien mot å bli bedre. Vi opplevde også at RBK gikk videre til kvartfinale.

I de siste årene har det vært mer vanskelig. RBK vant ikke “automatisk” serien hvert år. Cuptriumfene har det blitt mange år mellom. Trenerskifter begynner å bli en årlig foreteelse. Etter at Eggen gikk av har Sollied, Hareide, By Rise, Høgmo, Hansen og Tørum vært innom. Noen har hatt suksess, men forlatt klubben til fordel for bedre tilbud. Andre har absolutt ikke hatt suksess. Høgmo og Hansen måtte forlate klubben etter mindre suksess enn det en toppklubb som RBK krever. By Rise fikk derimot ikke fornyet kontrakt etter å ha vunnet Tippeligaen med klubben! Personlig syns jeg klubben vurderte feil da de ikke lot By Rise fortsette.

I skrivende stund ligger RBK på 7. plass i serien, den samme plasseringen de endte opp på for to sesonger siden. Fredrikstad som slo RBK i den siste kampen, ligger bak på målforskjell. Jeg ser det absolutt ikke som usannsynlig at de ender opp foran RBK ved sesongslutt. Tidligere i år vitset jeg om at vi må passe opp for Aalesund. Det er faktisk ikke helt sikkert at det er RBK som ligger øverst i november. Jeg tror og håper det, men…åtte tap og fem uavgjorte på 22 kamper er ikke egnet til å overbevise meg helt.

Spørsmålet er: Kan en trener som Knut Tørum være med på å bidra til at RBK reiser seg? Et lag har lov til å ha dårlige perioder, men kan et lag med RBKs ambisjonsnivå og økonomiske grunnlag oppnå to sjuendeplasser (eller verre i år) på tre år? NEI! Tørum er rett og slett ikke mannen som kan føre RBK tilbake til toppen. Selvfølgelig er hans ansvar begrenset. Han kan ikke spille kampen for spillerne. Han har imidlertid en motivasjonsrolle. Han analyserer hva som skjer utpå der. Utfra dette bestemmer han seg for en strategi videre og en kampplan, inkludert hvem som skal spille og hvordan laget skal spille. Resultatene taler for seg – det ser vi på tapene og hvordan RBK ikke makter å avgjøre flere jevne kamper til sin fordel.

Personlig håper jeg at Knut Torbjørn Eggen finner et alternativ til Tørum. Jeg vet ikke hvem som eventuelt skal ta over, men man kan jo håpe på at det er mulig å hente Sollied? Personen som skal overta må ha bedre evner til å motivere spillerne, analysere kampene, planlegge og legge strategier i forkant av kampene, samt ha evnen til å forandre taktikk underveis i kampen. I tillegg må det gå an å finne noen som kan forvalte pengene riktig i forhold til spillerinnkjøp. Alle som følger med RBK ser at vi har et forsvarsproblem, spesielt i forhold til stopperplassene. Den riktige treneren for RBK har planer for utviklingen av forsvarsspillet, i tillegg til å se hvor viktig den offensive tradisjonen i RBK er.

Noe må skje raskt. RBK kan ikke leve med nok en sjuendeplass. Hadde det enda vært en tredjeplass… Noe annet er det at vi ikke kan leve med at kjente systemer rakner, og at det ikke virker som om det er plan i spillet. Kanskje er dette likevel bare frustrasjon fra en medgangssupporter? Nåja, det er tross alt bare fotball. Motgang på det planet må vel tåles, spesielt når man har opplevd så mye medgang. Og forhåpentligvis har jeg mer å glede meg over med Liverpool utover i sesongen.

London: Getting there

Min første tur til England var i 1987. Jeg hadde akkurat avsluttet ungdomsskolen, og språkreiser var in. For alt jeg vet kan det fortsatt være det, men da var det populært. Selvfølgelig var ikke hovedpoenget å lære språket (noe som illustreres fint av at jeg scoret høyere på testen i starten av kurset enn jeg gjorde på slutten…). Nei, turen og opplevelsene, utsikten til kulturelle oppdagelser og … shopping. Det er 20 år siden Øyvind og jeg dro til Torquay på sørvestkysten av England, og på tide å gjenta reisen. Riktignok har vi vært en tur til over siden da, men det var i 1995. Da var vi også i Torquay, men kun som ett av mange stopp på en runde rundt i England og Skottland. Denne gangen skulle vi bare til London.

Turen har ikke vært planlagt i detalj altfor lenge. Vi har snakket om det, akkurat som man snakker om løst og fast, og det var tilfeldig at vi planla turen nå. Høstferien passet bra på mange måter. Med en ferie i bakkant trenger man ikke stresse seg gjennom turen på kort kort tid. Det er ikke like mange turister i London da som andre tider i året. Dermed er det kanskje litt billigere. Jeg sier “kanskje litt billigere”, for i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på hvor billig alt var. Vi bestilte flyreise fra Norwegian – en ikke altfor dyr billett, rundt 2000,- tur/retur. Tidligere når jeg har vært i London, så har jeg bestilt hotell gjennom booking.com. Det har fungert bra: Prisene er ålreite og du har sjanse til å se anbefalinger fra andre reisende. Jeg orket ikke å surfe gjennom mange hoteller, men fant Lord Milner, et hotell i Belgravia, som så greit ut. Litt dyrere enn jeg hadde tenkt, men samtidig så rommene bra ut, samt at de fikk gode anbefalinger. Vi hadde tenkt å sjekke ut en del utstillinger og opplevelser på forhånd. Øyvind gjorde jobben sin og fant blant annet en utstilling rundt de kinesiske terrakottakrigerne. Den var imidlertid så populær at det var umulig å få billetter til den. Det hadde nok en sammenheng med at vi var sent ute også.

Avreisedagen var fredag, og jeg hadde full dag med undervisning som vanlig. Jeg hadde ikke fått pakket noe som helst, på grunn av travle dager på jobben og mye etterarbeid. Jeg hadde likevel laget en pakkeliste til meg selv. Jeg elsker lister. Denne var detaljert og god, og jeg tenkte at pakkinga ikke ville ta lang tid med planlegginga gjort. Jeg hadde til og med planlagt hva jeg skulle ha på meg. For eksempel mobiltelefonen. Hva hadde jeg ikke med meg da jeg kom på jobb? Mobiltelefonene, selvsagt. Dette var i og for seg ikke noe stort problem, med unntak av at jeg skulle hente Øyvind på Oslo S, slik at vi kunne kjøre sammen til Gardermoen.

Jeg ringte Øyvind fra skolen, og før vi ble avbrutt av dårlig linje, avtalte vi å møtes ved parkeringsplassen på Oslo S. Etter at undervisninga var ferdig kjørte jeg til Oslo S. Det var som vanlig trafikk, så jeg var litt forsinka. Ingen Øyvind ved parkeringsplassen. Jeg leter litt rundt, før jeg febrilsk finner en bedre parkeringsplass enn den reservert for Politiets utrykningskjøretøy. Jeg ser fortsatt ikke Øyvind, men kommer på at jeg kan ringe han fra en automat. …Til det trengs mynt… Jo, jeg har kredittkort! Ikke annet svar enn en metallisk damestemme. Etter å ha rotet rundt og lett i noen stunder til, dro jeg hjem for å pakke det jeg skulle, samt få tak i mobiltelefonen.

Hjemme fikk jeg tak i Øyvind, og vi avtalte at han skulle komme til meg med t-bane. Tror du ikke strømnettet er ute av funksjon, slik at all t-banetrafikk vest for Oslo S står? Vi finner ut at det beste er at han tar flytoget, så kjører jeg alene utover. Av erfaring vet jeg at det kan være kø på vei mot Gardermoen på ettermiddagen, så jeg tenker ut en flott god idé før jeg kjører. Jeg tar riksvei 4 mot Gjøvik, for der er det vanligvis ikke kø. I hvert fall ikke før du kommer til avkjørselen til Grorud. Køen er lang, laang, og jeg bestemmer meg for å ta ned på Østre Aker likevel. Heldigvis er det ikke kø her (…), så det går bra helt til jeg kommer ut på E6. Kø.

På det sakteste går det i 40 km/t, og det er mer enn nok til at jeg rekker flyplassen med god margin. Jeg parkerer på langtidsparkeringa. Sannelig rekker jeg ikke akkurat bussen til selve terminalen også. Heldig. Vel framme ser jeg at jeg har stresset uten grunn. Flyet er … riktig: Forsinka. Senere får vi den velkjente meldinga om “sent innkommet maskin”. Innsjekking og sikkerhetskontroll går bra. Jeg slipper å ta av meg sko. Slik var det ikke for noen år siden. Inne i ventehallen sjekker jeg det nye kredittkortet mitt for første gang. Nordea: “Vi ser oss ikke i stand til å tilby denne tjenesten på det nåværende tidspunkt.” Politikersvar. De vil ikke gå glipp av 30 kr i gebyr, tenker jeg… Ølen min får jeg uansett, med noe av det siste jeg har av cash. Ikke det siste, for det går med til å kjøpe en til senere på kvelden. En forsinkelse følges gjerne opp av ytterligere forsinkelser.

Innimellom alt dette treffer jeg en elev fra “gamle dager”. Anniken er på vei til England for å besøke sin studerende søster. Det er gøy å treffe gamle kjente slik.

På vei ut til flyet får jeg bange anelser. Det er ikke et av Norwegians egne fly vi skal fly med. XL.com står det på flykroppen. Når jeg studerer det nærmere, syns jeg at jeg aner løse bolter, falmet lakk og annet. Inne i flyet er det trangt. Hvis de forsøkte, tror jeg ikke de kunne fått flere seter inn i flyet enn det som møter oss. Det er så vidt jeg får presset kroppen ned i setet. Jeg kan se for meg høyere og bredere mennesker enn meg prøve å få plass i disse setene. Det er ikke behagelig, akkurat. Når jeg har tatt plass, er det likevel greit, forutsatt at jeg ikke skal hente noe i bagen eller besøke toalettet.

Jeg har ei bok med meg for å få tiden til å gå. Denne gangen har jeg tatt med Teacher Man av Frank McCourt. Jeg har allerede startet på den, og det er en rimelig fornøyelig liten sak om en lærer som starter praksisen sin i New York. Det er en slags biografi, men kanskje ikke en som holder seg firkantet til sannheten gjennom hele framstillingen. Som det heter: La ikke sannheten stå i veien for en god fortelling. Og hvem sin sannhet er det snakk om? I løpet av flyturen rekker jeg å komme halvveis i den. Når man vet at Mr. McCourt har blitt kåret til “Teacher of the Year” i løpet av sin tid, kan man som praktiserende lærer selv være tilfreds i vissheten om at det å være lærer ikke er enkelt for noen. Det er slit McCourt beskriver.

Vi ankommer Stanstead nærmere to timer forsinka. Vi kommer greit gjennom immigrasjonskontrollen, og Øyvind finner kofferten sin greit. Min, derimot, er ikke å se noe sted. Vi venter. Båndet går. Vi venter litt til. Øyvind kjøper billetter til flytoget mens jeg venter. Båndet slutter å gå. Andre passasjerer spør om hva som skjer. Bagasjemannskapet (eller hva man kaller disse) har visstnok glemt igjen ei vogn ved flyet. Så kan man spørre seg hvordan slikt skjer. Skjedd har det, og avstandene på flyplassen er slike at det tar 45 minutter å få bagasjen på båndet.

Til slutt kommer vi oss på flytoget til Liverpool Street Station. Der er vi litt i tvil om transportvalg videre, samt hvilke billetter vi skal kjøpe. Etter en del nøling kjøper vi en enkeltbillett på t-banen. £4! Det er legitimert ran. Hadde vi hatt Oysterkort, hadde vi sluppet med under £2, men det forutsetter at man legger penger i selve kortet. Ja ja. Når vi har kommet fram til Victoria Station er det en smal sak å finne hotellet, sammenlignet med resten av dagen, i hvert fall. Resepsjonisten har tålmodig ventet på at vi skal finne fram, to og en halv time, eller noe sånt, forsinka.

Halv to, norsk tid, stuper vi i seng, utmattede, men tilfredse med å være framme.

Adaptasjoner kan være så mangt (Stardust og Holes)

På tirsdag benyttet jeg meg av muligheten til å dra på kino for første gang på lenge. Øyvind og jeg startet kvelden med en pizza (og en øl…) på Peppe’s, før vi plukket posen full med smågodt på Lucky Lips. Filmen vi hadde valgt ut var Stardust. Jeg var ganske fornøyd med valget, ettersom filmen er basert på ei bok skrevet av en av yndlingsforfatterne mine: Neil Gaiman. Han er kanskje best kjent som mannen bak Sandman-tegneserien (eller graphic novel, som kjennerne vil kalle det). Han driver imidlertid ikke bare med tegneserier. Jeg har vært meget fornøyd med bøker som Anansi Boys, Neverwhere, Good Omens (skrevet med Terry Pratchett, en annen god fantasy-forfatter) og Coraline. Stardust er en av de beste han har skrevet – en klassisk eventyrfortelling om gutten som drar ut med et oppdrag, i dette tilfellet skal han finne en stjerne for å bevise sin kjærlighet til den utkårede.

Boka er full av alle de klassiske eventyrelementene. Du har de tre onde heksene, magiske vesner og gjenstander, skip som flyr i skyene og slikt. De tre heksene har i utgangspunktet noe Shakespeare-aktig ved seg (for de som kjenner til Macbeth), og det syns jeg også det er over prinsene som sloss om arverekkefølgen i det magiske landet vi befinner oss i.  Her går det ikke rolig for seg. Prinsene ryddes av veien én etter én, til det kun er en igjen – tror han. Jeg hadde en meget god leseopplevelse som kan sammenlignes med da jeg leste bøker som Den uendelige historien og The Princess Bride (for øvrig bøker som også er filmatisert med vekslende hell).

Filmen starter bra. I hele den første delen av filmen syns jeg den er ganske tro mot boka. Jeg var egentlig ganske så overrasket over hvor lik filmen var mitt bilde av hendelsene (selv om jeg så for meg muren som høyere og mer monumental). Så tar det dessverre helt av. Mye av det som fortelles i boka er skildringer og fortellerreferater av tanker eller hendelser. Når dette skal presenteres på film blir det for meg etter hvert et problem med tempoet i filmfortellingen, samt at jeg syns mye presenteres på en unaturlig måte. Mot slutten av filmen tar det helt av i en kampscene i heksenes slott/borg/kakehus eller hva du vil kalle det. Her er det mye som er forvirrende.

Det er et eller annet med Gaimans skrivestil som etter hvert ikke blir overført til filmen. En av figurene i boka er kapteinen på skipet som samler lyn mens det flyr blant skyene. I filmen har Robert de Niro en rimelig skeiv tolkning av figuren. Ikke misforstå meg – dette er faktisk en av forandringene som fungerte til en viss grad. Det bringer humor inn i fortellingen, og de Niro er fornøyelig å se i rollen. Måten regissøren forandrer helt stil underveis, er det jeg reagerer på. Det er noe av det samme som skjer underveis i Pirates of the Caribbean-trilogien, hvor du mot slutten i den tredje filmen ikke kan tro at vi er i sammen univers som i den første filmen.

Jeg har en mistanke om at de som ikke har lest boka vil få en annen filmopplevelse. Det man kan håpe på, er at de blir så inspirert av filmopplevelsen at de kjøper og leser boka. Den er av større verdi enn filmen.

Dagen etter brukte jeg litt tid til å se filmen som er basert på boka Holes av Louis Sachar. Dette er en fortelling om gutten som opplever at et par sko faller ned fra himmelen. Han tar dem med seg, men blir etterpå anklaget for å ha stjålet dem. Som straff blir han sendt til en leir for ungdomskriminelle, der han sammen med de andre innsatte må grave et hull om dagen. Stanley Yelnats (les den baklengs) finner seg ikke helt til rette i leiren, men får noen venner, blant annet Zero, som får en viktig rolle i hendelsene.

I tillegg til hovedhistorien er det en annen historie i boka om Stanleys tippoldefar. Han fikk en forbannelse lyst over seg av ei hekselignende dame ved navn Madam Zeroni, fordi han ikke holdt et løfte han hadde gitt henne. Forbannelsen rammer ikke bare han, men også resten av slekta, og selvfølgelig også Stanley. Stanley skylder på tippoldefarens dårlige oppførsel for hvorfor han har havnet i uføret sitt. Disse to historiene fletter seg inn i hverandre i en godt designet fortelling som til slutt får en lykkelig utgang for Stanley. Romanen er ikke noe mesterverk, og den virker litt for mye som et design, ikke en fortelling. Likevel er den fortalt med følelse og med moral, og det er tilfredsstillende å se hvordan bitene i puslespillet faller på plass.

Filmfortellingen følger boka nærmest til punkt og prikke. Her er alle figurer skildret slik jeg husker dem fra boka. Settingen er gjenkjennelig. Alle delhistoriene, fra grisestjelingen til Kissin’ Kates eskapader, er samvittighetsfullt fortalt etter mønster fra boka. Muligens er det ikke så spennende som å foreta en spektakulær adaptasjon, men etter å ha lest boka (som jeg også likte godt) er det tilfredsstillende å se at jeg deler bokas visjon med regissøren og produsenten. I tillegg fungerer skuespillerne rimelig godt, spesielt Sigourney Weaver i rollen som passe ond leirbestyrer.

Noen sammenligner Holes med filmen The Shawshank Redemption. Joda, på en måte kan man si at det stemmer, selv om Shawshank Redemption er mer monumental og rekker litt lengre. Noen sammenligner Stardust med The Princess Bride. Jeg skjønner også den, men syns den adaptasjonen er mange ganger mer vellykket. Lykkelig er den som kan lese boka i etterkant av filmopplevelsen! 

Når vildanden vågner…

Etter at jeg startet i den nye jobben har det dukket opp et problem som irriterte meg. Da jeg kjørte nordover mot Sørum var det aldri noen kø på veien, verken til eller fra jobb. Når jeg skal kjøre mot Bærum, derimot, kan jeg risikere både en og to timer i kø, hvis uhellet (bokstavelig talt) skulle være ute. Hittil tror jeg at jeg har klart meg unna det verste kaoset, men det er fordi jeg kjører om lag klokka sju på morgenen og er framme på jobb før de fleste andre.

Fordeler:

1. Jeg kommer tidlig og kan velge og vrake i parkeringsplasser.
2. Jeg får inn en ganske bra arbeidsøkt på starten. Uansett hvor mye jeg er B-menneske, så jobber jeg best om morgenen.
3. Noen ganger får jeg tid til å svippe nedom Torshov og kjøpe en deilig kopp cortado – dobbel, takk!
4. Ikke noe stress.

Ulemper:

1. Jeg må legge meg tidligere om kvelden. Jeg er glad i kveldstiden – den beste tiden på døgnet – så dette er et tap.
2. Når jeg ikke greier å legge meg tidligere om kvelden er jeg praktisk talt en zombie deler av neste dag.
3. Alle mine nye kolleger kommenterer hvor tidlig jeg er ute: “Er du her så tidlig nå igjen?!” eller “Ja, skjønte jeg det ikke – du er her før meg.” eller “Hva i all verden gjør du her så tidlig på morgenen?” Mer om dette i en senere tekst.
4. Jeg må skru på kopimaskina på jobben. Hvis den første som kommer ikke gjør det, er det ikke bare blide fjes den neste timen.

Etter hvert har jeg ikke helt greid å holde regimet med å kjøre klokka sju hver eneste morgen. Jeg har heller ikke greid å finne ut av systemet for køen hjemover mot Bjerke igjen, så noen ganger blir det en time i kø på ettermiddagen.

Jeg har imidlertid funnet en slags løsning på problemet. Hvis jeg allikevel må stå i kø, hvorfor ikke gjøre noe produktivt ut av tidstapet? Jeg kom på noe min tidligere kollega Stig nevnte en gang: Bilkjøring, spesielt i kø, er glimrende egnet til å høre lydbøker. Med denne tanken frisk i hodet dro jeg innom Deichmanskes filial på Bjerke for å se på utvalget. Jeg endte opp med noe krim (Varg Veum er jo aktuell), samt at jeg tok med meg noen skuespill av Ibsen.

Som norsklærer føler jeg meg forpliktet til kjenne til Ibsen, om ikke ut og inn så i hvert fall hovedverkene. Ulempen er at de er så usigelig vanskelige å komme inn i. Jeg har samlede verker hjemme, men kan ikke helt si at jeg har brukt den flittig. Jeg tror ikke jeg har kommet igjennom annet enn Peer Gynt i den utgaven. Med lydbøker blir det noe annet. De fleste skuespillene har en spilletid på mellom en og en halv og to timer. Det betyr at jeg kommer igjennom tre-fire skuespill på en uke fram og tilbake til jobb.

På denne måten har jeg hørt En folkefiende, Rosmersholm, Fruen fra havet, Bygmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman, Når vi døde vågner, Catilina, Fru Inger til Østråt og Kongs-emnerne. Det er bare en liten hake. Som tittelen antyder kan jeg vel ikke si at jeg er helt i stand til å skille skuespillene fra hverandre. Så mange inntrykk på så kort tid gjør at jeg nok må gjøre litt mer ut av dette for at opplevelsen skal være nyttig i noe som likner på en undervisningssituasjon. Allikevel så er det en god opplevelse. Jeg sitter ikke lenger og irriterer meg over bilister som frekt skifter filer for å tjene noen sekunder i køen, eller andre som skaper luker og forsinker trafikken enda mer. Nå er jeg heller revet med i Lille Eyolfs drukningsdød, Bygmester Solness‘ fall fra spiret eller doktor Stockmanns oppdagelse om den kompakte majoritet i En folkefiende. Heldigvis er det høstferie snart. Det er kanskje godt med en ferie fra Ibsens skuespill også…

De er … borte!

I morges våknet jeg opp for første gang siden sykehusoppholdet uten av Aurora lå på samme rom som meg. Siden noen dager etter 4. juli har jeg vært vant til å ha henne rundt meg i hvert fall deler av dagen. Nå kommer det til å gå ti dager før jeg ser henne igjen. Det er vel ingen overraskelse at det føles rart. Jeg trodde imidlertid ikke at det skulle føles ut som et så stort savn så tidlig. En del av meg tenkte at det ville bli helt greit å være borte fra henne og Lisa ei stund. Helt greit blir det nok ikke. Det går bra, men følelsen av at de er … borte! er der.

Lisa er en hjemmekjær person som trives svært godt sammen med familien. Siden Aurora kom til verden er dette tredje gang hun besøker Sykkylven. Den første gangen var kun en kort stopp for å overnatte, på vei til Trondheim via Molde. Det høres kanskje ut som en merkelig reiserute, men det har sin forklaring. Lisa har i mange år vært med på å arrangere Moldejazz. Dette er vel det første året på lenge at hun ikke har hatt direkte ansvar på noen måte for å gjennomføre arrangementet. Jeg vet at hun likevel er engasjert med hele seg i det som skjer i Molde. Derfor tok vi også en kort stopp innom byen.

På veien stoppet vi altså innom Sykkylven for første gang med Aurora. Hun hadde allerede møtt mormor og morfar for første gang, men møtte nå litt av resten av slekta. Dagen etter kjørte vi mot Molde, der Aurora fikk det første møtet med live-jazz. Jeg vet ikke hvor godt hun likte det, men hun forholdt seg ganske rolig til opplevelsen. Etter noen timer i Molde kjørte vi videre til Trondheim, der Aurora fikk hilse på farmor, farfar og de andre fra Trondheim. Vi var der i om lag ei uke, før vi vendte tilbake til Oslo. Senere i sommer dro vi igjen til Sykkylven, og denne gangen var vi der lenger enn ei natt.

Uansett hvor vi er eller drar, så syns jeg Aurora blir behandlet som ei prinsesse. Det er så mange som er så gavmilde og så hjertelige med en gang de møter henne. Det slutter ikke å overraske meg, og det overvelder meg innimellom. Aurora (og vi) har fått mange fine gaver (som jeg føler at jeg ikke har fått takket ordentlig for), og hun får mye kjærlighet fra så mange. Det jeg syns er flottest, er hvor åpne helt fremmede mennesker plutselig er når de ser oss sammen med henne. Aurora skaper smil og glede.

 Jeg har ikke tall på alle de flotte gavene Aurora har fått. Jeg tenker på alle klærne, bøkene, lekene, gode hjelpemidler og andre ting. Heldigvis har Lisa alt sirlig nedskrevet på en blokk. En gang om ikke altfor lenge skal vi sende en takk. Gaver er ikke alt. Jeg syns også at det er så mange som gir henne mer enn det. Det er grunnen til at jeg likevel syns at det er bra at hun er der hun er nå. Det er mange som er glade i Aurora i Sykkylven.

Men jeg savner Lisa og henne. Jeg savner å se at Aurora våkner opp om morgenen. Se at hun strekker seg i sin fulle lengde og kjemper bort søvnen. Se henne åpne øynene, like forundret hver gang over å våkne. Se henne se seg rundt. Se henne oppdage noen som betrakter henne, og hvordan hun langsomt begynner å smile det bredeste smilet jeg har sett på noen så liten. Så ligger hun og pludrer og smiler og prøver å koordinere noen bevegelser, før hun blir utålmodig og signaliserer at det er noe som er svært viktig å gå gjort så snart som mulig.

Aurora er ikke bare smil og glede. Hun kan også være utålmodig tyrann. Det er heldigvis sjelden, og det er lett å lese hva hun er ute etter. Hun er vanligvis ute etter mat, skift, søvn eller andre basisbehov. Noen ganger har vi lurt litt på hva hun egentlig vil, men funnet ut at en sår stump ikke er så god å ha, eller at magen ikke var så medgjørlig akkurat den kvelden. Jeg føler meg heldig som ikke har større problemer enn dette, og ikke minst at Lisa er så vanskelig å stresse opp.

Nå får jeg ti dager uten å oppdage nye ting ved verden sammen med Aurora. Slikt som å se Aurora bli helt oppslukt av blader på trærne når vi triller tur (øynene ser ut som om de skal trille ut av hodet på henne). Eller å se hvordan hun opplever vinden mot ansiktet (det ser ut som om liker følelsen av å miste pusten). Hun har også oppdaget at det kan være gøy å “fly” gjennom luften, og pappa har lært at det kanskje ikke er like lurt rett etter at Aurora har fått mat. Lisa har tatt med baby-gym til Sykkylven, så når jeg møter henne igjen, kan hun sikkert bevege og turne på figurene som bare det. Og så gleder jeg meg til å oppleve henne ta et bad igjen. Aurora simpelthen elsker å bade. Det gjør henne ikke noe å få vann i øynene eller over hodet. Hun viser en så barnlig glede over det våte i balja ta man bare må bli glad inni seg.

Det er mye mer ved å bli pappa enn jeg kunne forestille meg før Aurora kom til oss. Og alt dette er bare smakebiter. Tenk det!

Første dag på jobb

Etter åtte år på Melvold ungdomsskole var det i dag første dag i ny jobb på Eikeli videregående skole. Det er vemodig å slutte som lærer på Melvold – jeg har mange gode følelser til skolen, elever og kolleger – men det var på tide å få nye erfaringer og opplevelser. For åtte år siden så jeg for meg at skulle jobbe noen få år i ungdomsskolen før jeg gikk over i videregående. For to år siden kunne jeg ikke se for meg å jobbe i noen annen skole. Tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg.

De siste ukene har jeg blitt mer og mer rastløs ettersom skolestart har nærmet seg. Jeg har gått og ventet på det tradisjonelle sommerbrevet med programmet for planleggingsdagene og den endelige timeplanen. Erfaringsmessig dukker det av og til opp overraskelser i forhold til det man har blitt forespeilet og har sett for seg. Slik var det ikke denne gangen.

Onsdag skulle jeg ut på en siste rekognoseringstur for å være sikker på at jeg visste om den korteste og beste veien til Eikeli. Takk og lov for at jeg tenkte på det. Da fant jeg i hvert fall ut i tide at bilen hadde streiket. Jeg ser for meg scenarioet med at jeg står i garasjen en halv time før planleggingsdagen starter og febrilsk vrir om tenningsnøkkelen uten at noe skjer. Nå kunne jeg i hvert fall planlegge å ta t-banen.

Det betydde imidlertid å stå opp tidligere. 06.30 for å være nøyaktig. Om lag fire timer tidligere enn jeg har stått opp noen gang i sommer. Ikke akkurat behagelig. I tillegg tar t-baneturen 45 minutter, ikke medregnet gange til skolen fra endestasjonen. Jeg hadde selvfølgelig ikke regnet med at jeg skulle måtte gå til skolen fra Østerås, men jeg hadde en halv time til disposisjon og trodde at det skulle holde.

Når jeg står på parkeringsplassen utenfor stasjonen tenker jeg annerledes. Ikke tegn til hvor jeg skal gå. Kartet på t-banen viser ikke områder i Bærum, kun Oslo. Jeg starter å gå i retningen jeg tenker meg er riktig, men gir opp etter noen minutter, går tilbake og lurer på hva jeg skal gjøre. Et øyeblikks innfall får meg til å spørre en tilfeldig person om veien. Ikke bare forklarer hun meg veien – hun tilbyr seg også å skysse meg til skolen. I ettertid er jeg svært takknemlig for det. Ellers tror jeg at jeg ville kommet noe forsinket til min første dag i den nye stillingen. Ikke bra.

Vel inne i skolebygningen er det mange nye fjes, og heldigvis flere enn meg som er nytilsatte. Det er gjerne sånn i slike situasjoner at felles skjebne er felles trøst. Etter litt småprating med nye kolleger var det tid for de ulike postene på programmet. Litt orientering fra rektor og andre i ledelsen, samt et innlegg fra en innleid pedagog fra universitet. Utover dagen ble det mye informasjon, så mye at jeg kjente at hodet mitt ikke var like glad for alt. Likevel er det nyttig med seksjonsmøter og møte for nytilsatte. Etter det er det til og med mulig at jeg får lønn en eller annen gang i løpet av august…

Timeplanen min hadde på en mystisk måte blitt korrigert og utvidet med nok et fag, så nå ser det ut til at jeg underviser i norsk på alle trinn på Studiespesialiserende, i tillegg til norsk og engelsk på Service og samferdsel. Fordelen er at jeg i hvert fall er sikker på å ha en 100% stilling nå.

Alt i alt ser dette lovende ut. Eikeli er en inkluderende skole med verdier som jeg kan identifisere meg med. Jeg har fått de fagene jeg ville ha. Det er utviklingsmuligheter her. Jeg får bedre muligheter til for- og etterarbeid. Arbeidstidsavtalen er til å leve med. Jeg ser for meg godt samarbeid med gode og utfordrende kolleger. Kanskje blir møtet med elevene bra også?

Wakefield’s Paladins

Det er vanskelig å gjøre godt. Man kan ha intensjoner om å gjøre godt, om å være eller bli et godt menneske, men det innebærer ofte at man må gjøre ting som ikke er enkle eller noe som man egentlig ikke har lyst til eller som ikke gavner deg selv direkte. Jeg greier ikke alltid å gjøre gode ting, ikke engang mot de som er viktigst i livet mitt (noe som burde være lett…).

I litteraturen og filmen fins det rollemodeller som gjør gode ting. En av disse figurene er paladineren.

Kort fortalt er en paladiner en hellig ridder hvis oppgave det er å følge en æreskodeks full av regler for hvordan han skal leve livet sitt. Det kunne innebære kyskhet, å gjøre godt og å straffe det onde. I fantasilitteraturen får paladineren ofte oppdrag som innebærer å slakte drager og redde prinsesser.

I moderne tider er det vanskelig å være en paladiner. Det er ikke lett å finne drager. Prinsesser eller andre damer vil ikke reddes, men redder seg selv. Hvilke idealer skal en paladiner leve opp til? Hvilke oppgaver kan en hellig ridder få? Det er i tillegg lite som er hellig i dag, for ikke å snakke om at religionsmangfoldet skaper et lite problem.

En blogger ved navn Jamie Wakefield er opptatt av paladineren og det å gjøre godt. Han har gjort det til et prosjekt å finne sine egne regler for hvordan en moderne paladiner kan leve ut en god vilje. Jeg har sansen for prosjektet hans, selv om jeg ikke ville valgt akkurat de reglene han velger. Jeg har problemer med å se at et maratonløp eller det å svømme over Den engelske kanal er nødvendig for å kalle seg en paladiner, selv om jeg anerkjenner at det må være noen vanskelige oppgaver eller overgangsriter for at du skal kunne kalle deg en paladiner.

Noen av oppgavene han foreslår syns jeg er interessante, selv om de er litt utydelige og åpne for tolking. Å lege verdens sjel er en stor oppgave, men når Wakefield presiserer hva han legger i det, skjønner jeg poenget. Hver eneste liten gode handling er med på å lege verdens sjel, mens onde og egoistiske handlinger korrumperer den. Det er ingen tvil om at det er en vanskelig oppgave, verdig en paladiner. Det er så mye lettere å være seg selv nok.

Stikkordene for Wakefields paladinere er godhet, ære, høye standarder, “hellige” regler, moral og å følge en definert sti. I tillegg til at du skal lege verdens sjel, skal du gi til tiggere, være ydmyk, tolerere andres tro og tankesett, ikke dømme andre eller være fordømmende, men hjelpe, ikke minst gjennom å kunne yte førstehjelp og hjelpe til med livredning. Du skal faste og gjennomføre en periode med absolutt taushet. Du skal støtte velferdstiltak med pengegaver (han foreslår $1000).

Hvor mange av oss kunne gjennomføre noe slikt? Jeg tror at akkurat et slikt prosjekt kunne være noe som ga retning til personer som ikke riktig vet hva de vil med livet sitt og som lokkes ut på alternative og ikke fullt så gode stier. Spesielt syns jeg preget av overgangsriter er interessant. Du skal gjøre deg fortjent til å kunne kalle deg en paladiner, og i etterkant kan du vise det gjennom en tatovering av et sverd – som et kjennetegn på Wakefield’s Paladins. Wakefield har kun laget et foreløpig forslag til paladinerens oppgaver, men for meg blir det spennende å se fortsettelsen. Kanskje jeg til og med prøver meg på maratonløpet og kanalsvømminga? Hehe…

Aurora I: Born on the 4th of July

Nå er det en god stund siden begivenheten, men jeg har ennå ikke skrevet noe her om Auroras fødsel. Det henger sammen med at jeg ikke har skrevet mye her i det hele tatt. Nå har jeg ikke hatt spesielt mye tid til å skrive i de fem ukene etter fødselen, men inntrykk, tanker og følelser er det mange av. For en del er sikkert mye av dette kjent, men likevel…

04.08: “Au!!” Den siste natta før Lisa skulle til Ullevål tenkte jeg at jeg skulle sørge for at jeg var skikkelig uthvilt. Derfor lå jeg og sov inne på rommet ved siden av soverommet vårt – det som skal bli Auroras rom etter hvert. Jeg hadde satt alarmen på mobiltelefonen på 07.00, ettersom Lisa hadde en avtale med sykehuset om å komme inn kl 09.00. Da skulle fødselen settes i gang, ettersom hun allerede hadde gått fire dager over termin og hadde et litt skummelt blodtrykk.

 Kl. 04.08 fikk jeg imidlertid en melding fra Lisa: “Au!!” Da hadde hun så vondt at hun ikke greide å vekke meg på vanlig måte (og antakeligvis ikke hadde lyst til å brøle gjennom veggen…). Noen minutter senere ringte vi til Ullevål for å høre om hvordan vi skulle forholde oss til den nye utviklingen.

Lisa hadde allerede hatt rier en god stund, men det hadde vært ganske lenge mellom dem, i tillegg til at de var ujevne. På telefonen fikk Lisa beskjed om at hun godt kunne komme inn til sykehuset, men at det sikkert ville ta en stund før viktige ting skjedde. Da var det et spørsmål om hva som ville være mest komfortabelt – å vente hjemme eller å vente på barselavdelingen på sykehuset. Derfor bestemte Lisa seg for å vente.

I tiden framover gjorde jeg det jeg kunne for å hjelpe. Det vil si at jeg ikke kunne gjøre så mye… Jeg har følelsen av at jeg gikk mest i veien og gjorde feil ting, men Lisa er flink til å formidle det på en okay måte. Det nyttigste jeg kunne gjøre var nok å dusje, lage en solid matpakke og ellers sørge for at alt var klart når vi skulle dra.

Kl. 05.45 måtte Lisa ringe for andre gang denne morgenen. Etter den samtalen ble det bestemt at vi skulle dra til Ullevål med en gang. Heldigvis er Lisa så flink til å planlegge og pakke på forhånd, slik at vi ikke trengte å bruke mye tid på det ene og det andre. Problemet var egentlig å komme seg ut på den enkleste og beste måten. Som mange vil vite er det ikke så enkelt å bevege på seg i høygravid tilstand. Da vi var på vei bortover svalgangen, så jeg for meg at det ville bli vanskelig å komme helt bort til heisen. Det gikk selvfølgelig bra, selv om jeg syns det tok tid.

Vi kjørte fra Lunden om lag 05.55 og var framme om lag 06.05. Jeg trodde jeg hadde planlagt godt på forhånd, men da vi kom fram til sykehuset viste det seg at jeg ikke visste om nattinngangen til fødeavdelingen. Det hadde heldigvis Lisa greie på. Etter å ha fulgt Lisa opp til avdelingen, gikk jeg ned for å parkere bilen skikkelig. Jeg tror billetten viste 06.08. Noen minutter etter var jeg oppe på fødeavdelingen igjen. Jeg fikk med en gang beskjed om å komme inn og ta plass i rommet, ettersom fødselen ville skje når som helst og med en gang.

Lisa har som oftest en smittende ro over seg i dramatiske situasjoner. Så også denne gangen. Likevel tror jeg hun kunne gjort hva som helst for å drikke mye akkurat da. Vi hadde med en liten koffert full med alt vi forestilte oss at vi trengte under oppholdet, inkludert flasker med drikke. Jeg hadde satt fra meg kofferten like ved døra da vi kom inn på rommet. Når jeg skulle hente kofferten for å gi Lisa drikke, fikk jeg klar melding fra jordmoren: “Hvis du går dit, er det fare for at du må oppholde deg på feil ende under fødselen – den kan skje når som helst!” Det betydde at jeg ikke kunne gjøre mye, samtidig som Lisa var så tørst som hun ikke har vært noen gang, forteller hun i ettertid. Minuttene gikk, og til slutt fikk hun likevel et beger med vann som gjorde godt.

Resten av hendelsene fram mot 06.29 er ganske grå og vanskelige å huske, men det klokkeslettet er det offisielle tidspunktet for fødselen. Personlig hadde jeg 06.25, men det er mulig at det er formelle prosedyrer for hvordan fødselstidspunkt registreres som jeg ikke kjenner til. Alt skjedde så fort at jeg ikke fikk tid til å tenke igjennom alt jeg har hørt og lest om ventetid og alle mine oppgaver for å gjøre oppholdet mest mulig komfortabelt for mor. Plutselig var Aurora der.

Jeg hadde ventet mer skrik og lyd. Aurora var egentlig ganske stille. Etter hvert ble det noen klynk, men ingen hyl eller annet som jeg hadde forventet. Hun fikk ganske raskt det første møtet med mor.

Bildet er tatt litt senere samme dag.

Siden Lisa hadde litt høyt blodtrykk, og Aurora hadde antydninger til gulsott, måtte de være litt lenger på avdelingen for at utviklinger skulle observeres. Jeg fikk være med på det første stellet av Aurora, samtidig som hun ble veid og målt:

• Vekt: 3430g
• Lengde: 50cm

Helt gjennomsnittlig, med andre ord.

Etter noen timer ble mor og barn plassert på barselavdelingen. Vi hadde forventet at vi skulle ta inn på hotell etter at den første tiden var over, men legene og jordmor ville ha mor og barn til observasjon, så det første døgnet ble tilbrakt på barsel. Der kunne ikke jeg være mellom 13 og 16 og fra 22 til 10 neste morgen. I ettertid tror jeg det sikkert var like greit, ettersom både jeg og de trengte søvn og ro.

Neste dag fikk vi beskjed om at Lisa og Aurora måtte ligge der ei natt til til observasjon. Jeg tror Lisa begynte å bli engstelig for at hun måtte tilbringe helga eller deler av den på barselavdelingen. Fredag formiddag sa hun derfor at det hun ville mest av alt var å komme hjem. Jeg tror egentlig sykepleiere og jordmødrene ble glad for den beskjeden, ettersom alle rom var fulle og flere kvinner lå i senger ute på gangene. Vi hadde vært heldige med tidspunktet for fødselen, skulle det vise seg.

Alt har skjedd fort. Fødselen skjedde på nærmest null tid. Vi var på sykehuset i litt over to døgn, noe som var kortere tid enn det vi trodde, tatt i betraktning Lisas blodtrykk og Auroras gulsott. Hjemme igjen hadde jeg ikke fått sjansen til å forberede alt til hjemkomsten, men jeg vasket og ryddet mens Aurora og Lisa slappet av noen timer. Godt å komme hjem med en familie på tre!